prostis

Anmeldelse av boken: Prostitusjon -Pro et contra

Pion og Human-Etisk forbund?

Andres Lekanger har skrevet en bok for Humanist forlag om debatten rundt prostitusjon. Boken heter Prostitusjon –Pro et contra. Selv jobber Lekanger hos PION, og er en aktiv motstander av sexkjøpsloven vi har i Norge, en variant av den internasjonalt kjente nordiske modellen. Dette er loven som kriminaliserer de som kjøper sex, og avkriminaliserer de som selger sex.

Intensjonen med boken er å bli kjent med de ulike meningene og meningsførerne innen temaet prostitusjon.  «Tanken med bokserien er å redegjøre for debatten slik at folk skal kunne gjøre seg opp sin egen mening.» (Marianne Egerdal, Humanistisk forlag)

Boken er interessant å lese, og Lekanger har fått med gode historiske poenger, men vi finner den også mangelfull.

Lekanger åpner med å gi leseren en innføring i sin egen oppdeling av meningsbærerne i debatten. Disse deler han inn i fem grupper.Kvinnefronten har han plassert i en bås i lag med radikalfeminister og kristenkonservative, og kalt denne «Prostitusjonsmotstandere» Selv har Lekanger plassert seg i gruppen «Sexarbeider-aktivister»

Slik får han det til å høres ut som at vi, meningsmotstandere hans, er mot de som er i prostitusjon, mens han og hans meningsfeller arbeider for rettighetene deres.

Lekanger benytter seg også av andre begreper som likeledes setter «sexarbeideraktivistene « i et godt språklig lys i forhold til meningsmotstanderne. Han hevder at de legger et «Frivillighetsperspektiv» til grunn for sine analyser og politikk, mens vi, motstanderne, legger til grunn et «tvangsperspektiv».

Det er underlig å plasserer Kvinnefronten og andre radikalfeminister i samme gruppe som kristenkonservative og moralhøyre. Vi har ulik grunnholdning til prostitusjon og ikke minst til de som er i prostitusjon. Og vi har ulike løsninger. Kristenkonservative og moralhøyre vil kriminalisere de som er i prostitusjon, mens Kvinnefronten, som andre radikalfeministiske organisasjoner arbeider for det stikk motsatte, nemlig en avkriminalisering av mennesker i prostitusjon.

Lekanger etterlyser nyanser i debatten, men ved å samle alle de som forsvarer sexkjøpsloven i en gruppe blir jo faktisk nyanser utelatt. Amanda Schei har et godt poeng i sin anmeldelse av boken på Minervanett, når hun skriver at gruppen «prostitusjonsmotstandere» skiller seg fra alle de andre gruppene i Lekanger beskriver. Denne kunstige inndelingen av grupper (høyreliberale og venstreliberale) representerer ikke det politiske landskapet i Norge. Mens 1 av Lekangers 5 grupper er for sexkjøpsloven, så har loven i virkeligheten solid fotfeste på både høyre- og venstresiden i norsk politikk.

I presentasjon av motstandernes argumenter har Lekanger fullstendig utelatt argumentene om hvordan vi ser sammenhengen mellom etterspørsel (marked/kjøper) og trafficking (forsyning/de som ender i prostitusjon) Dette er helt sentrale argumenter, ikke bare for radikalfeministene, men også for politiet som argumenterer med at sexkjøploven er et viktig verktøy mot trafficking. Lekanger snakker mest om menneskehandel og menneskesmugling og bidrar dermed til begrepsforvirring. Vi som jobber mot prostitusjon tenker ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt, og da er analysen av trafficking i et globalt perspektiv helt nødvendig. Lekanger snakker om menneskesmugling som en del av migrasjon. Dette er ikke nødvendigvis trafficking da målet med trafficking som regel er seksuell utnyttelse eller tvangsarbeid (Interpol) Menneskesmugling er å ta betalt for å smugle folk over landegrenser. Ved å unnlate å snakke om trafficking der prostitusjon er konteksten, virker det som om det er mulig å trekke et skille mellom de to tingene. Vi vil gjerne se god argumentasjon for hvordan man skal gjøre dette. Det er organiserte kriminelle nettverk som står bak trafficking, og dermed også store deler av sexindustrien. Vi kan ikke skjønne hvem som blir hjulpet av å late som om dette ikke er en del av bildet.

Forøvrig synes vi forslaget om åpne grenser for å forhindre utnyttelse av migranter er en ganske fiffig løsning. Lekanger synes ikke å være klar over at det finnes trafficking også innad i land. Mennesker, og særlig barn som lever i fattigdom, har rømt hjemmefra, eller lever på institusjoner er blant de som er svært utsatt for dette. Frakter man mennesker over lengre avstander er det lettere å utnytte dem, noe som eksempelvis skjer i stor skala i India og USA. Åpne grenser vil ikke være en løsning på dette, men heller bidra til å eskalere problemene.

Den røde tråden i boken er en gjennomgående redusering av meningsmotstandere, sammenblanding av argumenter, og misforståelser.

Lekanger skriver om internasjonale nettverk som «sexarbeider-aktivistene» og PION i Norge har tilknytning til. Om fagforeninger, grasrotbevegelser, rettighetsorganisasjoner og selvhjelpsgrupper. Totalt fraværende er imidlertid beskrivelsen av både de nasjonale og internasjonale nettverkene Kvinnefronten har jobbet med i over 30 år, og den radikalfeministiske bevegelsen generelt. For å nevne noen: Krisesenterne, politiet, anti-trafficking organisasjoner, og overlevende etter prostitusjon. Sistnevnte er grupper av kvinner over hele verden som reiser seg etter liv i prostitusjon og velger å stå frem med sine historier og stemmer for å jobbe for avskaffelse av prostitusjon. «Survivors» vil de bli kalt, og det er en kraftig politisk bevegelse som jobber for implementering av den nordiske modellen internasjonalt. De har lyktes i Canada, Nord Irland, Irland og Frankrike, hvor variasjoner av sexkjøpsloven vi har i Norge, Sverige og Island har blitt innført.

Kvinnefronten har vanskelig for å se unnlatelsen av denne politiske bevegelsen i Lekanger sin bok som noe annet enn et forsøk på å stilne disse stemmene. Og det forundrer oss, ifra en person som jobber for en interesseorganisasjon for prostituerte, og har dedikert et helt kapittel i boken sin til temaet: «Hvem skal vi lytte til»  I nevnte kapittel finner vi en rekke eksempler på personer som i hht. Lekanger er representerer «ytterpunktene av skalaen», og han gjør nettopp det han kritiserer meningsmotstanderne i debatten for å gjøre, nemlig sette dem opp mot hverandre. Samtidig spør han seg om det «ikke er rimeligere å se på mennesker som selger sex som en mye mer mangfoldig og variert gruppe mennesker som befinner seg på ulike steder på skalaen, og å løfte disse stemmene.»

Tanja Rahm er en eks-prostituert kvinne som Lekanger velger å dra opp av hatten som et eksempel på «offeret» i debatten, og han setter henne -ikke overraskende opp mot Hege Grostad, en kjent norsk «lykkelig» sexarbeider. Astrid Renland skrev i Radikal portal i mars 2013 at norske medier kun var interessert i å lytte til Tanja Rahm fordi de kunne «fråtse i hennes utlegging om ekle, kåte kunder og falsk stønning» Og det at hun er en politisk aktivist og jobber aktivt for at danske myndigheter skal forby sexkjøp har ikke blir belyst.  Som Renland, daglig leder av PION Norge selv poengterer her, er Tanja Rahm politisk aktiv i Survivor-bevegelsen. Rahm er selv overlevende etter prostitusjon, og sitter i styret til SPACE International. Å få henne til å fremstå som en enkeltperson og slik skrive ut kvinnene hun representerer, og deres organisasjonene, av historien er et grovt overtramp.‌

Lekanger skriver at de mest marginaliserte er de mest utsatte. Hvem mener Lekanger representerer dem?  Er det han, er det PION? Hva slags exitstrategier mener han bør på plass? Det er akkurat som om det er synd og litt trist at ikke alle liker å selge sex, men vi skal allikevel ikke ta hensyn til alle de som vil ut av prostitusjon, noe som er vel dokumentert at det store flertallet vil.

Vi savner en redelig presentasjon av kildene Lekanger benytter seg av i boken, i tillegg til at vi etterlyser tall, statistikker og forskning som meningsmotstanderene selv benytter seg av. Kildelisten er full av debatt- og kronikkinnlegg hvor 25 prosent er referanser til eget arbeid, eller arbeid og utgivelser fra egen organisasjon. Nå er dette en bok som redegjør for debatten, men veldig mange av påstandene er udokumentert. I tillegg til at Lekanger oppnevner talspersoner for motstanderne sine, er motstanderes meninger ofte belagt med relativt utdaterte bøker og kronikker.

I sammenheng med det kontroversielle forslaget til «Policy på prostitusjon» i Amnesty Intertational, og debatten som raste rundt dette i sommer mener vi at Lekanger skulle ha gått grundigere til verks med å belyse problematikken rundt dette forslaget sett fra kvinnebevegelsens side, utover at denne ble forferdet. Det blir svært overfladisk å referere til en kronikk der Anna Kathrine Eltvik har skrevet at «Amnesty International spiller på lag med halliker, perverse horekunder og bakmenn som vinner på at prostitusjon blir ufarliggjort.» Med tanke på at dette er en bok hvor målgruppen er mennesker som ønsker å sette seg inn i debatten og argumentene, hadde dette sitatet, fortjent utdypende kilder og en videre forklaring.

En referanse er et sitat fra heftet utgitt av Kvinnefronten som heter 18 myter om prostitusjon. Men han «glemmer» å nevne at dette heftet kun er oversatt av Kvinnefronten. Faktisk utgiver er European Womens Lobby, den største paraplyorganisasjon for europeiske kvinneorganisasjoner med ca. 2500 medlemsorganisasjoner. Heftet ble utgitt i forbindelse med at de kom med en anbefaling til alle EUs medlemsland om å gå inn for den nordiske modellen.

Tove Smaadahl er et eksempel på en meningsmotstander som blir nevnt og referert til, men som Lekanger unnlater å fortelle hvem faktisk er, nemlig leder av krisesentersekretariatet i Norge.

Lekanger setter radikalfeminister opp mot de prostituerte, ved å fremme argumentene om at mennesker i prostitusjon «umyndiggjøres» av oss og reduseres til passive objekter, i stedet for aktive subjekter.  Unngåelsen av å gå i dybden på våre argumenter her finner vi særdeles kritikkverdig.

En hyppig referanse i boken er «Bakgater» skrevet av Cecilie Høigård og Liv Finstad i 1986. Boken var banebrytende da den kom. Men om Lekanger ville hjulpet folk til å forstå argumenter som motstanderne hans benytter seg av kunne en litt mere up-to date referanse også vært på sin plass. Så sent som i 2014 skrev for eksempel Høigård «Smertens plass i prostitusjonsdebatten», en tekst som tar for seg de retoriske virkemidlene pro-prostitusjons folket benytter seg av i debatten, som skaper god gjenklang langs hele det politiske spekteret. Det er begreper som sexarbeid, fagforeninger og offer.

Selv om boken tidvis er skrevet på nyansert vis, slenger Lekanger stadig ut «tanker» som vanskelig kan beskrives som annet en påstander. Vi lurer for eksempel på hvordan han har kommet frem til at: «Prostitusjonsmotstanderne forstår valg, seksualitet, og makt ut i fra sitt middelklasseståsted, og de gjør det på en måte som utelukker erfaringene til migranter i sexbransjen» Og undrende blir vi når plutselig denne setningen dukker opp:  «Det er heller ikke slik at fordi man er fattig så er man dum.»  Hvem er det han snakker til her, og hvem påstår han mener dette?

Ganske tidlig i boken skriver Lekanger om kampen mot prostitusjon i Norge, at den startet på 1950 tallet med kristenkonservative i spissen som radikalfeministene siden gikk i allianse med.  Christian Krohg ga ut boka Albertine i 1886 som var et kampskrift mot offentlig prostitusjon. Krogh var opptatt av fattige kvinners urettferdige situasjon, og det var arbeidere som tok til gata og gikk i demonstrasjonstog mot regulert prostitusjon den gangen, ikke kirken. I kjølvannet av dette ble bordeller forbudt i Norge, og mennesker utsatt for prostitusjon har siden vært avkriminalisert.

Denne boken skulle vært en bok som folk uten særlig innblikk i debatten kunne lese for å sitte igjen med en god oversikt over meningslandskapet, og til en viss grad gjør man det.  Men med Lekangers faktafeil, påstander, egne tolkninger i tillegg til den gjentatte marginaliseringen av meningsmotstanderne, er den blitt en kanal for Pion å spre sine synspunkter på. Dette er svært gjennomsiktig for de om allerede har satt seg inn i tingene. Det hadde vært interessant med en pro og kontra bok, men kanskje ville det vært mer naturlig og en bedre ide å be motdebattantene skrive sammen?

Kvinnefronten har ingen tvil om at Andres Lekanger ville kunne ha skrevet en aldeles strålende redegjørelse om «sexarbeider-aktivisme». Vi er skuffet over Humanist forlag, som har valgt en forfatter til dette bidraget i Pro et Contra serien som er så partisk.

 

 

Daisy Elizabeth Sjursø, styremedlem i Kvinnefronten

Hilde Bjørnstad, styremedlem i Kvinnefronten

 

Comments are closed.