vi fester for abortloven

Festmarkering for abortloven!

Først trykket i Klassekampen 13 juni 2017

På tirsdag skal vi feire abortloven vi har i Norge. Samtidig skal Ludvig Nessa arrangere sørgetog for aborterte fostre. Vi skal feste vekk sørgetoget.

Motdemonstrasjonen handler om feiring av abortloven. En kvinnes rett til å bestemme over egen kropp og liv. Våre kropper, våre valg uten innblanding fra folk som aldri kommer til å ende opp i den situasjonen eller som bruker synsing fremfor vitenskap i sine begrunnelser.

De siste dagene har sett oss nødt til å fjerne mange kommentarer fra eventet vårt. Vi har fått tilsendt skremselspropaganda og særdeles ufine meldinger. Videre så er det fler som ber Gud vise oss nåde og være med oss fordi vi har så fæle meninger. Vi får også høre at måten vi forholder oss til abortkampen er utdatert. Spesielt mye kritikk har vi fått fordi vi har brukt ordet “abortfest”. Det har ikke vært mangel på kritikk for dette ordet. Jeg kan forstå at det er et provoserende ord. Det mange ikke oppfatter er at det er ment som et retorisk grep. Ludvig Nessa kaller sitt event sørgetog og vi bruker da antonymet fest for å understreke vår avsky til mørkemennene. Hensikten med arrangementet er å feire abortloven, det kommer også tydelig frem i arrangementsinfoen.

Når vi ser hva som skjer med innskrenkingen av kvinners rettigheter internasjonalt er det bekymringsverdig at ikke flere kaster seg inn i kampen og har en hardere front. Det skjer i land vi kan sammenligne oss med som for eksempel Polen og Irland. I følge en rapport fra WHO ( 2012, Guttmacher institute) finnes det ingen sammenheng mellom strenge abortlovgiving og lavere abortrate. I vestlige Europa, hvor abortlovgivningen er mer liberal er abortraten under halvparten av den man finner i en del afrikanske- og latinamerikanske land. I Sør-Afrika ble abortlovgivningen liberalisert i 1997. Da falt de årlige abortrelaterte dødsfall med 91% mellom 1994 og 2001.  Vi skal bare til 2014 hvor rettighetene våre her i Norge ble utsatt. Da var det mange som engasjerte seg i debatten og det var veldig bra at forslaget om reservasjonsrett ble avfeid. Spørsmålet om reservasjonsretten føltes som et gufs fra fortiden, men det er ikke det. Holdningene lever i beste velgående. Det viser seg nå ved at debatten er i gang igjen. Jeg mener at diskusjonen burde handle om hva vi kan gjøre for at alle kvinner skal ha tilgang på trygge aborter og ikke på om kvinner skal ha tilgang på abort. Litt nestekjærlighet i praksis hadde vært å støtte kvinner som ønsker en abort fremfor å be og sørge over uønskede embryoer som Ludvig Nessa.

I Vårt Land, (09.06.2017) uttalte Kristin Clemet og Eivor A. Oftestad undring over at abortkampen er polarisert. Vi har jo rett på selvbestemt abort, så hva er det mer å mase om? For oss som er aktivister og bryr oss om temaet så er frontene like steile som før. Selvsagt stemmer det at vi har retten men hva med skammen og stigmatiseringen som kvinner opplever ved en abort. Vi har kun én verdig abortbruker: veldig betenkt, trist og utafor. Vi må ta innover oss at det er ikke et stort etisk dilemma for alle som tar abort. For veldig mange er det en lettelse å kunne fortsette livet sitt uten å forholde seg til graviditet og barn.  For alle oss som har vært gravide og har barn så vet vi hvor altoppslukende det er. Jeg forstår at et liv med barn ikke er aktuelt for alle. Hvilke begrunnelser som ligger til grunn for en abort må være opp til enhver kvinne å finne ut av. Vi skal stå på kvinnens side uansett og respektere hennes valg uten å dømme eller påføre skyld og skam.

En annen ting jeg ikke forstår er hvordan kan man være for retten til selvbestemt abort, men mot abort. Det er sikkert en flott intellektuell og filosofisk øvelse, men jeg har nå et veldig praktisk anlagt hode og jeg undrer meg over standpunktet. Er det slik at man skal hate synden men elske synderen? Hva mener egentlig Kristin Clemet når hun kaller abortloven «et nødvendig onde»? At kvinner som tar abort er ondskapsfulle vesener?

Kvinnekroppen har til alle tider vært brukt som maktmiddel for å undertrykke. Kan du undertrykke og styre halve befolkninga har du jo kommet langt. Vi må se de strukturelle problemene som oppstår når kvinner ikke lenger kan bestemme over egen kropp. Hvordan kan vi delta i samfunnet på lik linje som menn? Vi må også se de strukturelle problemene som ligger og ulmer om skam og stigmatisering ovenfor kvinner som velger abort. Disse holdningene er skadelige for en stor del av befolkningen og helt unødvendig. Vi må anerkjenne at kvinner er i stand til, og har rett til, å ta gode og reflekterte valg for hva som er best for seg selv, sin livssituasjon og sin egen helse. Religion og kultur burde ikke legge føringer for et trygt helsetilbud.

Det sørgetoget alle burde deltatt i er det over alle kvinner som dør hvert eneste år på grunn av abort. I følge Leger Uten Grenser dør én kvinne hvert tiende minutt på grunn av dette. Det utgjør over 50 000 kvinner hvert eneste år.

Vi må få slutt må stigmatiseringen, pekefingeren og skammen som møter kvinner i en sårbar situasjon. Abortloven har kommet for å bli, og i år feirer vi 39 år med rett til å bestemme over vår egen kropp.

Gratulerer med alle årene, kjære abortlov, måtte du leve evig.

Hurra hurra hurra!

Skrevet av Johanne Vierhaug Lühr, Kvinnefronten Oslo

 

Comments are closed.