Følelsene som forandrer verden

Først publisert i Dagsavisen 25.07.2019

Det er lett å la seg fascinere av de objektive mennene. De mennene som kan se alt, de som kjenner den virkelige verden, og kan se den utenfra. Menn som ikke har noe ståsted, ingen erfaringer som har farget deres synspunkter, ingen synsvinkel, ingen følelser. De innehar rett og slett bare fakta. Fakta som de ønsker å berike oss andre med.

Kvinnefronten registrerer at nok en gang har en mann skrevet et innlegg hvor han doserer sine fakta og sine sannheter. Det kan virke som om han ønsker å berike irrasjonelle kvinner. De som lar seg lede av følelser og slik forkludrer den offentlige debatten. Denne gangen er det Erik Egeland som i passiv aggressiv stil fører sin objektive penn. Men det som muligens kunne ha blitt en fullgod tekst, om hvordan følelser kan føre til hatefulle ytringer og handlinger, sporer dessverre av, og vi blir dvelende ved Egelands store problem: Følelser relatert til politikk. «Det politiske er personlig» blir for vanskelig å debattere, mener Egeland. Fordi vi ikke kan argumentere mot følelser.

Et eksempel han trekker frem, der fakta simpelthen har måttet vike for følelser, er debatten om menns tilgang til å snakke med fremmede kvinner på offentlige steder. Ja, det begynte med en psykologistudent som så gjerne ville snakke med fremmede, og som kritiserer norsk kultur for å være innadvendt. Egeland skriver «Det som i utgangspunktet var et forsøk på å diskutere sosiale normer her på berget, ble umiddelbart skutt ned av kvinner som har opplevd ubehagelige situasjoner der menn tar kontakt». I etterkant av teksten publiserte flere kvinner sine historier om menn som tar kontakt i offentligheten, om seksuell trakassering og svært ubehagelige situasjoner. #Villebarepratelitt blir liksom ikke alltid så hyggelig for kvinner.

På tross av disse historiene stoler ikke Egeland på at det er et problem for kvinner at menn gir dem uønsket oppmerksomhet «Hvor ofte slike situasjoner faktisk forekommer og i hvilken grad det utgjør et problem, er det antagelig ingen som vet». Men da kan vi opplyse deg Egeland, om at vi vet. Problemet i samfunnet er at for menn som deg, så er det sjelden NOK at kvinner vet.

Egeland skriver videre at dette er «Et typisk eksempel på hvordan følelser får skape premissene for debatt. Det er uheldig fordi den offentlige debatten blir dårligere og vi bruker tid og krefter på å snakke om ting som er, i mange tilfeller, helt marginale problemer.»

Egeland og hans objektive likemenn argumenterer ofte mot kvinnebevegelsens grunnsyn – at det personlige er politisk. Det er heller intet nytt for oss. Så vi synes det er på sin plass å minne om at kvinnekampen er bygget på personlige erfaringer av vold og overgrep, som vi og våre formødre har måttet leve i, generasjon etter generasjon. Med blod, svette og et eitrenes sinne har vi stått på barrikadene i dekader for kvinners rett til råderett over eget liv, og egen kropp. Det har aldri vært en kamp uten følelser. Vi forbannet kristenkonservative i kampen for selvbestemt abort, og vi gråt mens vi bygde opp krisesenterene i dette landet. Med kjærlighet til våre søstre har vi kjempet gjennom lovene som trygger kvinner i deres hjem og i samfunnet, slik at menn hverken har lov til å banke opp og voldta kona si, eller kjøpe en kvinnes kropp.

De kollektive erfaringene og følelsene er de som skaper kraft til endringer i samfunnet. Følelsesmessige erfaringer som oppstår på grunn av undertrykking og overgrep skal synliggjøres og bringe disse endringene frem. Kvinnefronten vet og forstår at selvutnevnte objektive menn ønsker å debattere noe annet, men vi håper lyset av #metoo at den tid snart er over.

Vi sier oss med det enig i Egelands konklusjon om at følelser er politisk sprengstoff, så vi anbefaler han å kanalisere følelsene sine og slik kanskje være med på å sprenge noen grenser. Det er fantastisk frigjørende.

Skrevet av

Daisy Elizabeth Sjursø & Jorunn Reset

Comments are closed.