Handlingsplan mot vold i nære relasjoner

Regjeringen har vedtatt at det skal utarbeides en ny tverrdepartemental handlingsplan mot vold i nære relasjoner med en egen del om vold og overgrep i samiske områder. Handlingsplanen skal bidra til å imøtekomme forpliktelsene i Europarådets konvensjon for forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) som trådte i kraft 1. november 2017.

Kvinnefrontens innspill til ny handlingsplan handler om de fire temaene som er nevnt i forslaget – forebygging, bistand og beskyttelse, straffeforfølgning og en helhetlig og samordnet politikk.

 

  1. Kvinner rammes hardest av vold i nære relasjoner

Vi mener det er viktig at ny handlingsplan gjenspeiler at vold i nære relasjoner er en kjønnet problemstilling. Med det mener vi at kvinner utsettes for vold av noen de lever sammen med langt oftere enn menn[1], men også at kvinner rammes hardere av den volden de utsettes for. Årsaker til dette er blant annet styrkeforholdet mellom menn og kvinner i samfunnet for øvrig. Når en kvinne utsettes for vold, skjer dette i et samfunn hvor risikoen for at hun blir utsatt for ytterligere vold er stor. Hun risikerer at volden hun utsettes for i hjemmet, fortsetter i det hun går ut i samfunnet. Kvinners kollektive erfaringer med vold påvirker også kvinners opplevelse av vold i nære relasjoner. Faktorer som økonomisk avhengighet på grunn av ulikestilt arbeidsliv og felles barn gjør det vanskeligere for en kvinne å forlate en voldelig mann.

Kvinnefronten stiller seg svært kritisk til utviklinga mot kjønnsnøytrale tilnærminger til kjønna problemstillinger. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom kjønnsnøytralt språk som usynliggjør de store samfunnsstrukturene. «Vold i nære relasjoner» er et slikt kjønnsnøytralt språk. Kvinnefronten støtter selvsagt kampen mot all vold, men vi er bekymret for en utvikling mot kjønnsnøytralt språk som igjen fører til kjønnsnøytrale tiltak som treffer dårligere. Til sammenlikning benyttes begrepet «menns vold mot kvinner» konsekvent i Sverige. Dette synliggjør hvem som statistisk sett er voldsutøver- og utsatt, og er et bedre utgangspunkt for tiltak med kjønnsperspektiv.

Vi håper at handlingsplanen vil legge samfunnsstrukturene til grunn, og at den ikke tar utgangpunkt i individuelle forhold. Strukturell vold, slik som menns vold mot kvinner, har flere dimensjoner det må sees hen til dersom volden skal bekjempes. «Vold i nære relasjoner» er dårlig egnet til å synliggjøre volden som et strukturelt problem i stedet for noe som kun eksisterer i den enkelte relasjon.

Kvinnefronten mener det er viktig at ny handlingsplan gjennomsyres av et velfundert kvinneperspektiv.

 

  1. Tiltak for å forebygge menns vold mot kvinner

Det er viktig at barn lærer om kropp, makt og grenser allerede i barnehagen. Gutter og jenter sosialiseres tidlig inn i kjønnsroller basert på hvilket kjønn de er født i, og hvilke forventninger man har til et barn varierer avhengig av kjønn. Kjønnsroller er begrensende og skadelige for både jenter og gutter, og i samspill med blant annet media lærer gutter seg å bli tøffe, dominerende og voldelige, mens jenter blir omsorgsfulle, forsiktige og pene. Det er viktig at lærere i barnehage og skole har god nok kunnskap om dette, slik at de kan hjelpe til med å utvide barnas forståelse av egne kjønnsroller.

Videre mener vi at særlig gutter må få kunnskap gjennom skolen om hvilke skader kvinnemishandling påfører kvinner.

Det er viktig at det utarbeides handlingsplaner mot vold i nære relasjoner i alle kommuner. Slike handlingsplaner er viktige fordi de setter vold i nære relasjoner på dagsorden, men også fordi de ansvarliggjør kommunene. Mange av tjenestene en voldsutsatt kvinne har behov for tilhører eller skjer i regi av kommunene – primærhelsetjenesten, herunder jordmortjenesten, legevakten hvis det langt til nærmeste voldtektsmottak, krisesentertilbudet, NAV, introduksjonsprogram, flyktningetjenesten med mer. Kvinnefronten ønsker derfor at ny handlingsplan skal inneholde en strategi for at langt flere kommuner enn i dag utarbeider egne, kommunale handlingsplaner.

I tillegg må det utarbeides en nasjonal folkehelsekampanje mot voldtekt.

 

  1. Bistand og beskyttelse mot vold

Krisesentrene

Kvinnefronten ser med stor alvorlighet på at regjeringen har valgt å legge ned det samiske krise- og incestsenteret i Karasjok. Dette er det eneste krisesenteret i Norge som gir et tilbud særlig rettet mot den samiske befolkningen, med hensyn til samisk språk og kulturforståelse. Hvis handlingsplanen skal lykkes med å rette et særlig fokus på vold i den samiske befolkningen, forutsetter dette et krisesentertilbud som gir samiske kvinner en reell tilgang på beskyttelse.

Vi er også bekymret for at mange kvinner i hele landet har svært lang reisevei til sitt nærmeste krisesenter. Lang reisevei gjør det enda mer krevende å skulle oppsøke krisesenter, i tillegg til at det kan medføre en stor helserisiko for kvinner som utsettes for alvorlig fysisk vold.

Det er store forskjeller på kvaliteten på krisesentrene på grunn av økonomiske forskjeller og ulike prioriteringer i kommunene. I likhet med Krisesentersekreteriatet mener vi at det må utredes nærmere hvorvidt staten bør overta kommunenes ansvar for krisesentertilbudet, og at det uansett må sikres øremerkede tilskudd på statsbudsjettet hvor staten dekker 80 prosent av krisesentrenes drift[2].

Når myndighetene ikke greier å beskytte kvinner mot vold, blir krisesentrene livsviktige. Derfor er det nødvendig at krisesentrenes økonomi styrkes betydelig, og at alle kvinner sikres tilgang til krisesenter uavhengig bosted og bakgrunn. Dette er ikke tilfellet i dag.

 

Opphold på selvstendig grunnlag og permanent oppholdstillatelse

Regelen i utlendingsloven § 53 om opphold på selvstendig grunnlag er ment som en beskyttelse mot familievold, men er i realiteten en kvinnefiendtlig regel som ikke fungerer etter sin hensikt. Praksis hos UDI og UNE er langt strengere enn det loven legger opp til. Vi ser at det stilles krav om svært alvorlig, fysisk og langvarig vold for at mishandlingen skal være bra nok for å få innvilget opphold på selvstendig grunnlag. Terskelen som praktiseres er høyst umenneskelig og ikke i tråd med CEDAW-komiteen sine anbefalinger til Norge.

Kvinnefronten mener at utlendingsloven § 53 om opphold på selvstendig grunnlag på endres. Kvinner som kommer på familiegjenforening må få opphold på selvstendig grunnlag fra dag én, slik at de ikke er prisgitt sine ektemenn i tre år.

Ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner må uansett evaluere og justere UDI og UNEs strenge praksis, slik at opphold på selvstendig grunnlag blir en reell mulighet og fungerer som intendert. Kvinnene som regelen skal beskytte har gjerne ikke økonomiske muligheter til å flytte for seg selv, og de risikerer å bli sendt ut av landet ved avslag på søknaden. Det skal være risikofritt å forsøke å leve et liv uten vold.

I tillegg rammes voldsutsatte kvinner ekstra hardt av det strenge regelverket for permanent oppholdstillatelse. Kvinnefronten ber om at inntektskravet fjernes.

 

Rutinespørsmål til gravide

I 2013 ble retningslinjene for svangerskapsomsorgen oppdatert med rutinemessige spørsmål om vold til gravide. Fastlege og jordmor skal spørre om vold og seksuelle overgrep når gravide er til kontroll. Vi mener dette må videreføres og styrkes, da dette er en god anledning til å kartlegge vold, gi bistand til voldsutsatte kvinner, samt legge til rette for en best mulig fødsel for kvinner som har opplevd seksuelle overgrep. Leger og jordmødre må få god opplæring i hvordan de skal snakke om vold, og gi hjelp til kvinner som lever i voldelige forhold.

 

  1. Straffeforfølgning

Bevissikring

Svært mange anmeldte saker henlegges grunnet bevisets stilling. Saker om psykisk vold kan være særlig vanskelige å bevise. Kvinnefronten mener derfor at dette er noe som må løftes i ny handlingsplan, slik at kvinner som utsettes for psykisk vold også har en mulighet i rettssystemet. For eksempel må politiet sikres tilstrekkelig ressurser til å innhente vitneuttalelser.

Videre må det være en selvfølge at voldtektsmottak er tilgjengelig for hele befolkningen, slik at det kan sikres bevis i saker om seksuell vold. Kvinner som ikke har norsk som sitt morsmål må garanters profesjonell tolk i møte med både helsevesenet og rettsvesenet. Dette er viktig i alle saker og på alle stadier, men særlig i forbindelse med seksuelle overgrep og voldtekt, fordi dette er hendelser det er særlig vanskelig å snakke om på et språk man ikke er trygg på og hvor man kanskje mangler viktige begreper og nyanseringer.

 

Henleggelser av saker om vold i nære relasjoner

Slik Kvinnefronten ser det, er det at så mange anmeldelser av vold i nære relasjoner blir henlagt et av de største hindrene for bekjempelse av vold i nære relasjoner i Norge i dag. Realiteten for svært mange kvinner blir at menns vold mot kvinner oppleves som straffefritt og tolerert av samfunnet. Vi er bekymret for at mange kvinner lar være å anmelde på grunn systemets utilstrekkelighet.

I følge Riksadvokaten[3] skal det svært mye til for å henlegge en anmeldelse på bakgrunn av saksbehandlingskapasitet når gjerningsmannen er kjent og identifisert.  Dette vil være tilfellet i så å si alle saker om vold i nære relasjoner. Likevel er Kvinnefronten kjent med slike henleggelser. Vi mener at Riksadvokatens føringer må følges, og at politiet må gis øremerkede ressurser til å etterforske anmeldelser vedrørende vold i nære relasjoner.

 

Kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm)

Riksadvokaten har uttalt at kontaktforbud med elektronisk kontroll øker den utsattes trygghet og trygghetsfølelse og at blant annet Istanbulkonvensjonen forplikter påtalemyndigheten til å være en pådriver for økt brukt av kontaktforbud med elektronisk kontroll[4].

Kvinnefronten er enige i dette. Voldsalarm og besøksforbud har vist seg som utilstrekkelige beskyttelsestiltak, med partnerdrap som ytterste konsekvens. I de fleste partnerdrapssakene har det i forkant vært registrert en eller flere partnervoldsepisoder, hvilket understreker behovet for at kontaktforbud med elektronisk kontroll idømmes langt oftere.

 

  1. En helhetlig og samordnet politikk

Kunnskapsløft

Det må etterstrebes at alle som arbeider med mennesker har kunnskap om symptomer på vold, hvordan den rammer, konsekvenser av den, og hvordan man kan hjelpe en voldsutsatt person. Kunnskap om vold, vold i nære relasjoner og menns vold mot kvinner må integreres på alle samfunnsområder. Det er også viktig at det bygges opp spesialkompetanse på vold mot utsatte grupper – kvinner i prostitusjon, minoritetskvinner og kvinner med nedsatt funksjonsevne.

 

Rettighetsinformasjon

Langt ifra alle kvinner har kjennskap til hvilke rettigheter og muligheter de har som voldsutsatt. Ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner må ta høyde for dette, og inneholde konkrete tiltak for å opplyse særlige sårbare kvinner. Det finnes mange frivillige organisasjoner som arbeider med rettighetsinformasjon, for eksempel Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Dixi ressurssenter mot voldtekt, Krisesentersekreteriatet og krisesentrene, og som ved tilføring av økte midler kunne økt innsatsen sin på dette området.

 

Ressurser

Alle nye tiltak eller oppgaver må komme med friske midler. Kvinnefronten bemerker at vold i nære relasjoner også har store samfunnsøkonomiske kostnader, i tillegg til at det hindrer kvinners frigjøring og likestilling. Det hjelper lite eller ingenting med tiltak som krever tid og menneskelige ressurser hvis det ikke finnes midler til å gjennomføre de på en god måte.

 

[1] Bjørnholt og Helseth (2019) «Vold i parforhold – kjønn, likestilling og makt»

[2] Resolusjon vedtatt på krisesentersekreteriatets årsmøte 2019

[3] Riksadvokatens rundskriv nr. 3/2016

[4] Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2019

Comments are closed.