elsemichelet

I spissen mot kristenfolket

I spissen mot kristenfolket

«Nå har våre folkevalgte en glimrende anledning til å vise i praksis at de virkelig er motstandere av ulikhet for loven, at de er motstandere av kvinneundertrykking.» Else Michelets stemme runger utover Youngstorget. Det er 29. oktober 1974 og to dager igjen til Stortinget skal stemme over Familiemeldinga med prinsippet om selvbestemt abort. En lang kamp kan vinnes nå, én stemme fra eller til kan avgjøre utfallet.

- Å dele ut løpesedler kunne være sterkt. Jeg husker jeg sto på Valkyrie Plass en lørdag på vestkanten i Oslo. Dit kom de fine fruene i pels. Mens jeg sto der kom to damer trippende med en liten hund. Da de var rett foran meg, stoppet de plutselig opp, stakk ansiktene frem og hveste på fin frognerdialekt: «Fitte!»

Else Michelet jobbet i NRK da hun ble vervet som medlem til Norsk Kvinnesaksforening. Året etter ble hun foreningens representant i den nystiftede Kvinneaksjonen for selvbestemt abort.

- Vår aktivitet sto i sterk kontrast til mot-bevegelsen, forteller Michelet.
- Vi var i all hovedsak en bevegelse av unge kvinner. Vi var fruktbare, varme og flotte. Mot oss sto menn som Biskop Per Lønning og Kristelig Folkepartipolitikeren Hans Olav Tungesvik. Deres kampanje var omgitt av hat og kulde.

Barneofringer

31. oktober skulle Familiemeldinga vedtas. Kvinneaksjonen arrangerte åpne møter, delte ut løpesedler og samlet inn underskrifter. Mot dem sto kristenfolket i Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, med Biskop Per Lønning i spissen.

- Det var fryktelig hva de kunne få seg til å si. Lønning sammenlignet abort med barneofringene til avguden Molok i Gamle Testamentet. I et intervju i Kirke og kultur fortalte han også at det var alminnelig kjent at fosteret ofte ynket seg under inngrepet.

Else Michelet var stadig i debatter med abortmotstandere.

- Jeg husker jeg deltok på et debattmøte i Sandvika. Temperaturen var høy, og etter at møtet var ferdig, ble vi stående i en hissig diskusjon. Til slutt fikk jeg nok og sa: «Det er greit for meg at dere vil at dette med sex bare skal være knyttet til ekteskapet. Men vårt forhold til sex behøver dere ikke å legge dere opp i. Vi går nemlig til vårt seksualliv med glede! Vi synes faktisk det er gøy!» Da gikk de nesten i strupen på oss, ler Michelet.

Ormeyngel!

Da Michelet kom hjem etter debatten den kvelden, ble hun vekket av en telefon.
- «Michelet, » sa jeg. «Ormeyngel», svarte en mannsperson i andre enden. Så fortsatte han: «Vi er mange som skal sørge for at du ikke får sove i natt. » Jeg bare la på røret.

Men etter en liten stund ringte mannen igjen.

- «Du tror du er en profet,» sa han. «Men du er en satans forfører!».
- «Greit,» sa jeg. «Men du, når det gjelder dette med sovingen så har du helt rett. Jeg kan ikke sove, for jeg må holde meg våken og be for sånne folk som deg. » Da la han på.

Kvinnesaksforeningen

Michelet meldte seg inn i Norsk Kvinnesaksforening i 1973 etter å ha blitt vervet av kolleger i NRK. Før dette hadde hun ikke vært opptatt av kvinnepolitikk.

- Jeg hadde vært i en privilegert posisjon og stort sett fått gjøre det jeg ville, forteller Michelet.

Men som medlem av Kvinnesaksforeningen ble hun opptatt av kvinnekamp, og hun ble fort valgt til sekretær i foreningen.
- Norsk Kvinnesaksforening var en viktig organisasjon. Vi hadde samlet mye kompetanse og fungerte som en høringsinstans i en rekke saker. Eva Kolstad, som var leder fra 1956 til 1968, hadde gått i spissen for å gjøre kvinnesaken stuerein.

Følelseladet

Det var særlig abortkampen som engasjerte Michelet. En kamp som var preget av sterke følelser.

- Den motstanden vi møtte under abortkampen var ekstrem. Mange av de vi debatterte
med, var hva jeg vil betegne som fanatiske kristne. Og hva de tillot seg av skjellsord kan man knapt tenke seg, forteller hun, og fortsetter:

- Alt ble så følelsesladet. Det var helt utrolig hva slags menneskefiendtlighet som ble lagt for dagen fra kristent hold. De som påberopte seg den lidende (og medlidende) Jesus Kristus, var de som gikk foran og ropte «Korsfest! Korsfest!.»

Også blant kvinnene som kjempet for loven, var det sterke følelser involvert.

- Jeg husker da Torborg Nederaas leste fra boka si «Av måneskinn gror det ingenting» på Kvinneaksjonen sin første store markering på Universitetsplassen i Oslo. Det var sterkt. Mens hun leste om abortene var det fire kvinner som gikk rett i bakken. Ikke vet jeg hva de hadde opplevd, men det viste hvor lidelsesfull denne kampen var.

Én stemme

De siste dagene før avstemmingen i 1975 økte presset på stortingsrepresentantene.
- På slutten trengte vi bare én stemme til for å komme i mål. Derfor ble det viktig å jobbe med de enkelte stortingsrepresentantene.
Michelet forteller hvordan flere av dem sviktet.

- Anders Lange hadde vært et sikkert kort for oss. Men da han plutselig døde, kom Carl I. Hagen inn som vara for ham. Jeg husker han ble spurt av pressa om hva han mente om abortsaken. Han svarte at han ikke visste hva som sto i dagens lovtekst, at han ikke hadde satt seg inn i det nye forslaget, og at han aktet å stemme nei til ny lov.

Gjems-Onstad fra samme parti stemte imot sin egen oppfatning fordi han ville at kvinnen i det minste skulle betale for abortinngrepet.

Sviket fra Hauglin

Vedtaket i 1975 falt med én stemme. SVs representant Otto Hauglin ble stående som den store svikeren i saken for kvinnebevegelsen. Til tross for at SV hadde vedtatt prinsippet om selvbestemt abort, valgte han å følge sin egen overbevisning og stemte mot partiets program.
Etter denne avgjørelsen la Arbeiderparti-regjeringa arbeidet med en lov om selvbestemt abort på is. I stedet skulle det satses på en liberalisering av den eksisterende loven. For Kvinneaksjonen betydde det slutten.

- Vi hadde politiske uenigheter om hvordan vi skulle drive arbeidet videre. Flertallet mente det var rett å legge ned aksjonen slik at ingen skulle kunne bruke navnet videre, forteller Michelet.

- Abortkampen er et eksempel på hva som skjer hvis du legger religionen i hendene på de gale menneskene. Det blir en landeplage.

Grove kjønnsord

Michelet fortsatte å hisse på seg kristenfolket etter at abortkampen var vunnet. I 1981 ga hun ut boken «En annen historie», en bok som forteller kirkehistorien fra et kvinnesynspunkt. To år senere, da Fjernsynsteatret i 1983 sendte en dramatisert TV-versjon av boka, ble det bråk i bedehus-Norge.

- Da «En annen historie» ble dramatisert for tv, måtte jeg trekke ut telefonkontakten. Folk ringte meg for å si grove kjønnsord og sendte meg brev hvor de skildret i detalj hva som skulle skje med mitt legeme, både innvortes og utvortes, før jeg skulle hakkes opp og sendes til helvete. Flere av brevene kom til og med under fullt navn.

Stortingsrepresentant Paul Svarstad fra Høyre skrev følgende i et innlegg i «Sogningen»: «Ein må spørje seg: Kva er det som betar desse kvinnene som har gått heilt av skaftet, og som burar og beljear og vil leike stut? Eg dristar meg til å legge fram ein lekmannshypotese: Det er hormonforstyrrelser. Dei har gnabla for mykje P-pillar.»

Nupereller

Siden 1967 har Michelet vært programskaper i radio. Hun har skrevet bøker og jobbet som kabaretartist. Og det kvinnepolitiske engasjementet lever videre, til tross for at tidene har forandret seg.

- Jeg husker godt tilbakeslaget på 90-tallet. Da møtte jeg unge, vellykka kvinner. De ville ha jobb og tjene sine egne penger, men kvinnesak, det ville de ha seg frabedt, sier Michelet.

- Men hadde det ikke vært for kvinnesaken, så ville de sittet hjemme og laget nupereller og ventet på den rette mannen, eller jobbet på fyrstikkfabrikken fra tiårsalderen!

- De samme folkene som fordømmer kvinner som har fått barn utenfor ekteskapet som nekter at barna skal få undervisning i prevensjon. Den logiske konsekvensen av dette er at de tenker: Når kvinnen har ligget med noen utenfor ekteskapet, så har de syndet og skal straffes. Barna er straffen kvinnene får. Hva slags måte er det å ta ansvar på?

Comments are closed.