moi

Individualismens blinde flekk

Nora Warholm Essahli, Lovise Stette-Høyberg og Stina Bergsten fra Kvinnefronten, svarer på Rydnes kommentar på  Under Dusken.

Hvis alle individene hadde stått og ropt på hvert sitt berg, ville vi ikke hatt noen kvinnekamp, og dermed ingen likestilling.

Kollektiv undertrykking og kollektiv kamp er individualismens blinde flekk.

Kvinner har ingen naturlig samhørighet med andre kvinner. Den er samfunnsskapt, fordi kvinner undertrykkes på bakgrunn av kjønn, ikke som individ.

Jentebølgen er et uhøytidelig idrettsarrangement. I Norge har vi lang tradisjon for amatøraktiviteter innenfor idrett og kultur. Alt trenger ikke være beinhard konkurranse, alle skal med. Usikre kvinner kan møte andre sikre og usikre kvinner for å mosjonere, gjøre noe gøy ut av det, fjerne presset. Vi mener ikke at alle kvinner er usikre, eller at kvinner ikke liker å konkurrere. Når tusenvis av kvinner først samles, er det mye annet vi i Kvinnefronten heller ville brukt tiden til enn å springe etter en attraktiv mann.

Men Jentebølgen er ikke et politisk arrangement, og å bruke dette som et eksempel på hvorfor den kollektive kvinnekampen er irrelevant og skadelig, er veldig søkt. Her har Rydne enten bommet totalt eller med vilje blandet sammen ting som ikke hører sammen for å få fram poenget sitt.

Menn går automatisk sammen i uformelle mannsfellesskap, dette bøter kvinner på ved å lage egne forsamlinger, alle fra unge sosialister i Rød Ungdom til Høyrekvinnene og kvinnegrupper i næringslivet praktiserer dette.

Hvis andre kvinner, så vel som menn, ikke hadde sagt ifra da Berit Svendsen ble fullstendig forbigått i ansettelsesprosessen hos Telenor, og gjenkjent dette som en del av den systematiske forskjellsbehandlingen av menn og kvinner, ville hun ikke ha fått konsernsjefstillingen.

Hvis alle individene hadde stått og ropt på hvert sitt berg, ville vi ikke hatt noen kvinnekamp, og dermed ingen likestilling.

Å generalisere og bagatellisere kvinneorganisering er historieløst.

I løpet av noen år i organisasjonslivet, ser du hvordan jenter og kvinner åpner seg når de får tryggheten av et sterkt kvinnefellesskap. Kvinner møtes, og tør plutselig å fortelle om hvordan de blir utsatt for hersketeknikker som spiller på kjønnsroller, seksuell trakassering, og lignende.

Å kalle dette for «romantisering av kvinnediskriminering» slik Nora Rydne gjør i sin nyhetskommentar i Under Dusken, er ikke bare feil, det er farlig.

Det er ikke bare Rydne som føler seg truet av kvinnearrangement og kvinneorganisering. Vår generasjon er individualismens ektefødte barn, vi tar både likestilling og like muligheter som verdens største selvfølge. Når vi konfronteres med at det faktisk finnes felles utfordringer, som tusenvis av år med skjev maktfordeling og trange kjønnsroller har påført oss, er det naturlig at det blir et hardt møte med virkeligheten.

Men utfordringene går ikke bort bare fordi man overser dem. Individualismens blinde flekk, er bare det, en blind flekk. Det er å jobbe mot sine egne interesser. Det er å stille seg på sidelinjen, og ta på seg en byrde som er umenneskelig stor.

Comments are closed.