Jeg er et mørketall

Les Marika Lejon (redaktør) sine refleksjoner om bakgrunnen for prosjektet og bakgrunnen for hennes feministiske engasjement;

Bestill boka her

Denne boken er til, fordi Kvinnefronten kjemper for et samfunn hvor kvinner kan leve i frihet fra vold. Nær 10% av alle kvinner i Norge har opplevd voldtekt. Oppsiktsvekkende tall, som sier mye om kulturen vi lever i. Vårt prosjekt startet i mars 2017, før #MeToo kom på banen. #MeToo har gitt kampanjen vår medvind og vi håper at denne økende bevisstheten om sextrakassering vil fortsette å korrigere hva både kvinner og menn tolererer som akseptabel oppførsel. Mange er kanskje ikke klar over at det de gjør, kan oppleves som trakassering engang. Det varsler oss om at det eksisterer holdninger som forplanter seg i oss, gjennom vår oppvekst. Hvor kommer disse holdningene fra? Kan det ha noe med hvordan vi oppdras som barn? At jenter lærer seg å være søte, omsorgsfulle og snille, mens gutter lærer seg å være tøffe,  brautende og gjerne litt vemmelige. Det er bare å ta en tur i leketøysbutikken, så har vi det jo egentlig klart foran oss. Jeg husker da jeg var sammen med datteren min i leketøysbutikken en gang. Hun var to år gammel. Vi kom først til en avdeling med søte dukker, omsorgsleker og lyse farger. Dukkene så vennlige ut og mange smilte. Det var myke og fine stoffer, som man fikk lyst til å ta på. Siden jeg er svært bevisst på kjønnsroller, så sørget jeg for at datteren min fikk gå både i «jenteavdelingen» og «gutteavdelingen». Jeg viste henne biler og dinosaurer. Vi kom til dukkene som stod her. De så ikke vennlige ut. Mange var monstre. En hadde knapp på magen, som jeg trykket på. Han brølte «I WILL KILL YOU». Da tenkte jeg at det ikke er så rart at noen menn blir som de blir.

Menn er en global trussel

3. oktober 2014 skrev Aftenposten (på bakgrunn av en UNICEF-rapport) at voldelige menn globalt sett er en større trussel for en kvinne enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig. Tilsammen! Fysisk vold og seksuelle overgrep rammer hver tredje kvinne i verden. Mange ønsker å snakke om at også kvinner kan være overgripere. Det er helt riktig at noen kvinner også kan være voldelige, men det er ikke dette som er det store problemet i samfunnet. Problemet er den omfattende volden som systematisk skjer mot kvinner. Denne volden gjenspeiler seg også i porno. Mange feminister mener problemet ligger i vår pornofiserte kultur. Det er i hvert fall påfallende, at holdningene man har om kvinner fremkommer i pornoen. Her preges historiene av tvang, vold og dominans over kvinnen – ikke ulikt det som er realiteten for mange virkelige kvinneliv nasjonalt og globalt. Det som kanskje er mest skremmende med porno, er at denne måten å se på kvinnen populariseres gjennom musikk, film og populærkultur generelt. På denne måten normaliserer man pornokulturen og forsterker de negative holdningene om
kvinner.

Det er nok mange svar på hvorfor vi har fått en kultur preget av et så dårlig kvinnesyn. Men dette er faktum, og nå er det på tide å innse det og gjøre noe med det. Selv meldte jeg meg inn i Kvinnefronten sommeren 2016. Det hadde vært mye i media om Andrea Voldum, som ble gjengvoldtatt av tre menn i Hemsedal. Mennene slapp unna fengselsstraff, men måtte betale erstatning. Dette fikk meg til å rase, så jeg bestemte meg for å delta på demonstrasjonen som ble organisert av blant annet Kvinnefronten. Flere tusen demonstrerte og like etter bestemte jeg meg for å organisere meg. Jeg ble med på et møte med Kvinnefronten og etter det har jeg vært med på å jobbe målrettet for å bekjempe vold mot kvinner. I dag sitter jeg i styret for Oslo lokallag og er redaktør i kampanjen Jeg er et mørketall, som denne boken er et resultat av. Uten slike kampanjer som dette, vil menn fortsette å trakassere og utsette kvinner for overgrep. Kvinner og barn lider og dør hver dag på grunn av denne volden. At 10% kvinner i Norge opplever voldtekt er skrekkslagent. Da kan du bare tenke deg hvordan situasjonen er på verdensbasis.

Slik startet kampanjen

Under et møte høsten 2016, ble en idé luftet om å samle «mørketall-historiene» på en nettside. Idéen var at de som hadde opplevd voldtekt, kunne få historien sin publisert uten å fortelle hvem de er og at historiene senere skulle gis ut som en bok. Siden jeg har utdanning også innen webproduksjon, tok jeg på meg arbeidet med å lage denne nettsiden. Etter at kampanjen fikk oppmerksomhet fra blant annet Klassekampen og NRK, så strømmet historiene inn. Det ble mye å gjøre, så vi samlet en redaksjonsgruppe som hjalp til med å drive kampanjen fremover. I denne redaksjonen sitter jeg sammen med Maiken Sætran Lium, Bodil Hauso og Mimi Shikerina. Alle er medlemmer av Kvinnefronten, mens Mimi er medlem i Jentefronten (for unge feminister fra 12 til 20 år).

Kampanjen fikk økonomisk støtte av Kompetansesenter for kriminalitetsforebygging (Kfk), som er organisert i Sekretariatet for konfliktrådene, underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Pengene ble blant annet brukt på å lage en kampanjefilm, som
du kan se på www.morketall.no. Påsken 2018 gikk denne kampanjefilmen på TV2 og TVNorge under reklamefrie dager. Kampanjefilmen er laget av Nina Johnsen og musikken er skrevet og produsert av meg. Jeg var også produksjonsleder under innspilling. I oktober 2017 ble den for første gang vist i et møte med barne- og likestillingsminister Solveig Horne. Tilstede var representanter fra Justis- og  beredskapsdepartementet og fra Helsedepartementet. Formålet med møtet var å diskutere forebygging av voldtekt. Vi i Kvinnefronten ønsker en nasjonal folkehelsekampanje mot voldtekt og dette var hovedtema for oss under møtet.

I juni 2018 vant kampanjen Jeg er et Mørketall en pris av DIXI Ressurssenter. Hvert år deler DIXI ut en pris til en person eller bedrift som har jobbet for å sette voldtekt på dagsorden. DIXI arbeider for å hjelpe voldtektsutsatte og deres pårørende, spre informasjon om senskader og skadefølger samt drive holdningsskapende arbeid.

Hvorfor denne kampanjen?

Vi vet at det er mange mørketall der ute, og noen går gjennom livet uten å fortelle noe som helst til noen om at de har blitt voldtatt. Det er viktig å si fra og ikke være taus om overgrep og sextrakassering. Taushet skjuler det som foregår. Taushet beskytter overgriperen. Taushet gjør alvorlige ting ubetydelig. Selvsagt kan det være vanskelig å si fra eller snakke om. Mange føler skam og til og med uberettiget skyld. Å si ifra og snakke om overgrepet er en viktig del av å skyve skammen fra en selv og over til overgriper — det eneste stedet skammen hører hjemme. Det er også viktig å se at man ikke er alene. Det er mange som har opplevd de samme tingene. Faktisk er det bare disse historiene kvinner forteller, som kan sette problemet på dagsorden. Historiene forteller om virkeligheten og må frem i lyset, hvis vi skal kunne ha mulighet til å gjøre noe med problemet. Ved å skjule eller dekke over virkeligheten, opprettholder man den kulturen hvor overgriperen kan forgripe seg uten nevneverdige konsekvenser.

Kvinnens troverdighet

Å bli trodd og ivaretatt etter overgrep er svært viktig. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle. Mange kvinner møter mistillit og blir ikke trodd når de forteller hva som skjedde dem. Et eksempel er saken til Andrea Voldum. Hun har stått frem i media og gitt voldtektsofre et ansikt. Kommentarene på det som er skrevet om henne i media, viser hvor mange som betviler det at hun ble voldtatt. Det er ikke uvanlig at man ikke blir trodd av venner, familie eller institusjoner (skole o.l). I #MeToo har vi sett sterke krefter som ønsker å forsvare mennene som rammes av varsler. Selv om varslene ikke alltid har (eller kan ha) tilstrekkelig med bevis, så er alle varslene til sammen et rop om at kvinner ikke har tilstrekkelig rettssikkerhet. Kvinner lever i et samfunn hvor de er truet av maktstrukturer og hvor de lettere blir misbrukt på grunn av sitt kjønn. #MeToo viser at vi har et samfunnsproblem, som er urettferdig mot kvinner. Stadig blir det gjort forsøk på å slå tilbake på disse varslernes troverdighet. Hvorfor blir ikke kvinner trodd, når de varsler eller snakker i retten? Svaret ligger kanskje i en av verdens mest kjente bøker og tar meg tilbake til min masteroppgave som handlet om kjønnsroller.

Det sier du, fordi du er kvinne

Toril Moi, en av mine yndlingsfilosofer, har skrevet en bok som heter Jeg er en kvinne. Her problematiserer hun nettopp dette med kvinner og troverdighet. I boken filosoferer Toril Moi over mesterverket Det annet kjønn, skrevet av kanskje verdens mest kjente feminist – Simone de Beauvoir. I Det annet kjønn skriver Beauvoir at hun irriterer seg over menn, som sier til henne: «Det sier du bare fordi du er kvinne». Hennes eneste forsvar er å si at hun sier det, fordi det er sant. Underforstått sier mennene altså til henne at de tenker det motsatte av henne, fordi de er menn. Beauvior forklarer at en mann har rett fordi han er mann og det er derfor kvinnen som tar feil. Hun opplever at hun tvinges til å utslette sin subjektivitet, når hun må forsvare seg ved å si at hun sier det fordi det er sant. Toril Moi reflekterer rundt det Beauvoir skriver og forklarer nærmere det å være tvunget til å utslette sin subjektivitet. Det er ikke så enkelt å forklare lettfattelig hva som menes med å utslette sin subjektivitet, men jeg skal gjøre et forsøk. Ved å forsvare seg med å si at hun sier noe fordi det er sant, så sier hun samtidig at hun ikke sier det fordi hun er kvinne. Men hun er jo en kvinne – en kvinne som ikke kan mene noe sant, uten å forklare at hun ikke sier det fordi hun er kvinne. Det hun sier «som kvinne» oppleves ikke som relevant. Dette blir for Beauvoir å utslette sin subjektivitet. Beauvoir kunne også svart: «Selvfølgelig tenker jeg det jeg gjør, fordi jeg er en kvinne», men i følge Moi ville mannen ta det som et tegn på at kvinnen hadde gitt opp forsøket på å komme med skikkelige intellektuelle argumenter for å underbygge synspunktet sitt. Han ser ikke på seg selv som en som engasjerer sin subjektivitet i diskusjonen og ser ikke på samtalen som noe som angår mannskroppen hans. Det vil si at han ikke innser at han er en mann som deltar i en diskusjon. Når kvinner deltar i diskusjon vil kjønnet hennes ses på som noe «annet» eller noe «i tillegg til», og alt hun sier vil tolkes ut i fra at hun er kvinne. Hun defineres altså ut av sitt kjønn. Moi skriver at å miste kontakten med sin egen subjektivitet er å avskjære seg fra sin egen erfaring. Hvis kvinnelig erfaring ikke kan regnes som like troverdig som menns erfaring, så ekskluderes kvinnen fra samfunnet. Ser man på historien, er det jo nettopp det som har skjedd. Navn fra historiebøker, kunsthistorie, filosofi, vitenskap, filmverden, forfatterskap og så videre, er først og fremst forbeholdt menn.

For å bryte dette mønsteret er det helt avgjørende at de kvinnelige historiene og erfaringene kommer frem. Vi er halvparten av jordens befolkning. Hvorfor skulle det vi mener bety mindre? Hvorfor skulle vår kvinnelige erfaring ikke ha stor verdi? For at endringer skal skje, må vi bryte med det vi er vant til. i må få uttrykke oss som forskere, vitenskapskvinner, regissører, historikere, ingeniører, forfattere, kunstnere, oppfinnere, ledere, eiere, journalister og så videre og så videre. Kvinner må delta i alt som skaper opinion, fremtid, holdninger og som utgjør vårt samfunn og påvirker vårt miljø. En av grunnene til at #MeToo gir oss kvinner en følelse av styrke, er nettopp fordi våre historier og erfaringer kommer frem. Våre erfaringer får konsekvenser for menn som misbruker makten de har over oss. Kampanjen heter #MeToo, nettopp fordi vi kvinner kjenner oss igjen i denne ubalansen og urettferdigheten. Plutselig har vi kvinner noe til felles, som vi alle kan kjempe mot sammen – uavhengig av klasse! Dette er fantastisk og kanskje starten på det feminister kjemper så hardt for: Knuse et patriarkat, som hele tiden har tynget vår frihet. Frihet til å være oss selv fullt ut. Frihet til å være det mennesket vi er, uten å måtte utslette vår subjektivitet for å bli tatt på alvor. Noen menn mener feminismen har gått for langt, men den har så vidt startet. Kvinner blir ikke hørt eller tatt på alvor. Selv ikke i en rettssak hvor hun har vært utsatt for voldtekt. I de fleste saker slipper voldtektsmennene unna straff.

Hva gikk du med da du ble voldtatt?

Det er fortsatt vanlig rettspraksis å spørre voldtektsutsatte hva de gikk med da de ble voldtatt. Dette er ofte med på å svekke jentas troverdighet. Hva hun gikk med har ingen betydning. Ingen har rett til å voldta henne uansett situasjon. Derfor er dette spørsmålet helt irrelevant, og det burde ikke vært lov å stille dette spørsmålet. Rettspraksisen sier mye om hvilke holdninger rettsapparatet har til kvinner. Hvis hun gikk med noe som anses som veldig kvinnelig, så risikerer hun å bli oppfattet som mer skyldig i voldtekten. Man går ut i fra at kvinnelighet tirrer mannen og oppfordrer til seksuell oppmerksomhet. Menn kan jo selvsagt ikke motstå denne fristelsen (fordi de er menn), så her blir kvinnen den skyldige. Feilen ligger hos kvinnen og ikke hos mannen. Dette er helt tåpelig, ulogisk og fryktelig  urettferdig. Det logiske må være at menn som gjør overgrep, er de som har gjort noe galt. Noen ganger lurer jeg på om menn som gjør overgrep, som er voldelige og mangler evne til å føle empati, har blitt påvirket av sine gutteleker som projiserer slike egenskaper? Kunne bedre leker reddet hans personlighet? Våre egenskaper kommer til uttrykk i alt vi gjør, også det seksuelle. Er han unnskyldt fordi han ble oppdratt slik? Er dette hans plass? Kvinnens rett blir i så fall overtrampet av hans posisjon. Hun har ingen utvei, fordi samfunnet har ordnet det slik. Må vi kvinner bli mer som menn, for at ting skal bli likestilt? Det ville jo kanskje bli en verre verden? Hva må vi kvinner egentlig gjøre for å være oss selv fullt ut – altså oppnå kvinnefrigjøring? Må kvinner innfinne seg i sin innesperrethet?

Utslette sin subjektivitet eller innfinne seg i sin innesperrethet?

Beauvoir forteller om valget mellom to onder i Det annet kjønn. Det ene er å utslette sin egen subjektivitet (utslette sin kvinnelighet) og det andre er å godkjenne at hun er sperret inne i sin egen subjektivitet (hun er sperret inne i at hun selv og alt hun gjør blir oppfattet som kvinnelig og derfor ikke relevant). Jeg må si at jeg kjenner meg svært godt igjen i dette dilemmaet. Å velge å opptre mer som en mann (tilegne meg det som anses som mannlige kunnskaper/gester), kan føles som å undergrave eller gå bort fra den kvinnen jeg er eller burde være, mens det å spille på min kvinnelighet vil opprettholde den illusjonen vi har om hva som er kvinnelig (men som jeg selv ikke synes burde anses som kvinnelig). Et eksempel er da jeg valgte å spille trommer som biinstrument på musikk, dans og drama. Jeg følte at jeg gjorde noe som var guttete, som igjen føltes som at jeg tok et steg vekk fra det kvinnelige, samtidig som jeg ikke var enig i at dette bare burde være guttete, fordi jeg trivdes med å spille trommer. På toppen av dette kommer hva andre tenker og synes om at du som jente skal spille trommer. Forventninger, meninger og press. Jeg må på en måte kjempe for å kunne få lov til å bli tatt på alvor. For det første må jeg være flink. Så flink at folk skjønner hvorfor jeg ønsker å gjøre noe som «ikke angår meg» og for det andre må jeg finne ut om jeg ønsker å gjøre det (uttrykke meg) på den måten som vi er vant til, eller om jeg skal gjøre det på en slags «jentete måte» i stedet. Jeg vil jo ikke utslette min subjektivitet, for jeg kan jo ikke gjøre dette som en gutt, når jeg faktisk er en jente. Plutselig blir det å spille trommer en skikkelig stor tankegreie. Det blir komplisert. Hvis jeg ikke blir flink nok, så vil de mene at det er fordi jeg er jente. Hvis jeg er flinkere enn de fleste, vil jeg arresteres for at jeg ikke er kvinnelig nok, og at jeg har mannlige egenskaper, som igjen blir sett på som den naturlige grunnen til at jeg er flink. Dette må vi kvinner hele tiden ta hensyn til når vi ønsker å gjøre noe som ikke anses som kvinnelig. Samtidig som vi inntar det som anses som mannlige posisjoner, så er det viktig å ikke glemme det faktum at vi er kvinner. Våre historier som mødre for eksempel er unike, men skrevet svært lite om. Forskning rundt kvinnen i barsel er også svak. Selv husker jeg at jeg ble svært overrasket over at det ikke fantes svar på hvorfor jeg ble kvalm da jeg var gravid. Man vet faktisk ikke sikkert hvorfor gravide blir kvalme i svangerskapet. Man vet heller ikke hvorfor noen blir så kvalme at det kan være skadelig for både mor og barn. I Agenda Magasin (14. mars 2018) spurte Lina Engelsrud hvorfor det er skrevet så lite litteratur om å bære frem et barn. Dette er eksempler som viser at kvinners virkelighet ikke får komme til uttrykk. Det som angår oss, får ikke plass i den store offentligheten. Denne offentligheten tilhører menn.

Jeg jobber i en kvinnedominert bransje i dag, og må si at det på mange måter var en lettelse å begynne som kommunikasjonsrådgiver i et firma med få menn. Tidligere har jeg jobbet mest rundt menn, noe som kunne være en utfordring. Da jeg skulle ha møter for å inngå avtaler, spurte jeg ofte en av mine mannlige samarbeidspartnere om å delta, fordi jeg hadde en liten frykt for at mennene jeg skulle i møte med, også ville ha andre interesser. Jeg har opplevd flere møter med menn, hvor det ble vist interesse for meg som kvinne – og ikke bare mitt arbeid. I en kvinnedominert bransje føler jeg mer at jeg blir sett på som et helt menneske. I gangene og lunsjen er det ikke uvanlig å prate om fødsel, kvinnehelse og menstruasjon. Vanligvis er vi rundt sju kvinner og en mann rundt bordet. Det skjer noe med samtalene når det er overvekt av kvinner. Det har fått meg til å innse at kjønn i det offentlige rom, spiller stor rolle. Vi har forskjellige erfaringer. Det som blir samtaleemner, er det som får oppmerksomhet og blir synlig. Som kvinner i mannsdominerte bransjer kan det vanskelig å være seg selv fullt og helt. Det kan bli unaturlig å fremme sin mening og sin virkelighet. Dermed blir kvinners perspektiver mindre synlige. Det sunneste for alle bransjer er variasjon, bredde og mangfold.

Nå har jeg snakket om hvor viktig det er at kvinners stemme kommer frem og at kvinner deltar mer i det offentlige rom. Før i tiden var det slik at kvinner representerte det private og menn det offentlige. Dette var det «naturlige» og det «biologiske». Derfor hadde for eksempel ikke kvinner stemmerett. Disse tankene henger dessverre igjen den dag i dag. En stor utfordring i kampen for kvinnefrigjøring, mener jeg er idéen om at vår posisjon som det svake kjønn, er tildelt oss gjennom biologien. De tar meg til en lege som uttalte seg i forbindelse med #MeToo-kampanjen. Han heter Pål Gulbrandsen.

Kvinners biologi gjør at vi velger menn med høyere makt enn oss selv?

Pål Gulbrandsen, lege og professor, sier han fikk makt da han ble lege og dermed fikk draget på kvinnene. I et intervju på God Morgen Norge, sier han at han mener kvinner tiltrekker seg menn med makt. Tidligere direktør i reiselivsbransjen og nå foredragsholder og styreleder Hilde Charlotte Solheim, mente i samme intervju at det ligger noe i dette og det kommer til uttrykk i den kjente setningen fra Donald Trump: «Grab them by the pussy, you can do anything». Setningen sier noe om at makt gir tilgang. Pål mener makt får menn til å gjøre dumme ting og at kvinner som har mindre makt ikke melder fra hvis hun føler seg utnyttet. Alt Pål sier her, er noe vi allerede vet. Menn som har makt, nyter fordeler av det og ofte er kvinner ofre for denne maktposisjonen. Alle vet også at de aller fleste med makt er menn. Hilde Charlotte Solheim forklarte at hun som er i svært høy posisjon – ikke har samme draget. Hun opplever at hun skremmer menn. Hun mener at kvinner med makt får færre fordeler enn menn med makt og synes ikke det er bra at kvinner alltid velger seg menn som har mer makt enn dem selv. Det som irriterer meg mest med Pål, er at han mener dette er biologisk. Han mener det er naturlig for kvinner å velge det trygge. En riktig mann. At hvis man skal ha barn med noen, så bør det være en med innflytelse og posisjon. Jeg kjenner meg ikke igjen i det Pål sier. Jeg har ikke valgt min mann på grunn av innflytelse eller posisjon. Min mann har lavere utdanning og jeg står økonomisk sterkere enn han, men jeg har jo likevel valgt han. Trygghet har jeg i meg selv og ikke i en annen person. Vi har heldigvis ikke behov for å følge de konvensjonelle mønstrene, som jeg mener er skapt av kultur. Ikke biologi.

Hilde sier i God Morgen Norge-intervjuet at vi ikke må logre oss rundt kjendiser og makt. Hun sier at det å ikke logre etter kjendiser og makt er det som er typisk for Norge, og vi bør holde oss til denne tankegangen. Jeg er enig med henne i dette. I stedet for å se alt for mye opp til maktpersoner, bør vi heller bli mer kritiske til maktstrukturene. Vi bør stille spørsmål til hvorfor noen har mer makt enn andre og være mer oppmerksomme på hvordan makt kan påvirke sårbare grupper. Jeg mener det ikke er noe biologisk i at kvinner søker seg til menn med mer makt enn dem selv. Dette ligger nok mer i gamle strukturer der kvinnene har vært avhengige av menn. En ting Pål har rett i, er at makt gjør menn blinde. Eller med mine ord, at makt kan gjøre folk til idioter. Makt fører til at det blir enklere å utnytte kvinner. Se på klassene i samfunnet. Rike mennesker utnytter fattige. Ikke fordi de nødvendigvis er ute etter å utnytte, men fordi de har muligheten til å skaffe mer makt, ved å utnytte sårbare grupper.

Kvinners lyst er situasjonsbetinget?

Pål fikk oppmerksomhet i media, da han skrev en kronikk om denne oppdagelsen av makt knyttet til legeyrket i Aftenposten. Han hevder at kvinners lyst er mer situasjonsbetinget enn hos menn, og at det er derfor kvinner tiltrekkes menn med makt. Han skriver i Aftenposten at kvinners lyst er kanskje like sterk og vill som menns, men det virker som den er mer situasjonsbestemt og fremfor alt mer personrettet. Han mener altså at menn ikke tiltrekkes i like stor grad av situasjonen, men er mer opptatt av selve sexen og ikke av personen (den subjektive kvinnen). Her mener jeg Pål tar feil. Jeg vil si at lysten er like situasjonsbestemt og personrettet for menn, som for kvinner. Det viser seg jo at menn vil ha kvinner som har mindre makt enn dem selv. For menn innebærer det dermed at lysten stimuleres ved å føle en form for makt over kvinnen. En klassisk situasjon er at hun forføres av hans makt. Hvis det ikke er slik, så tenner ikke mannen like mye. Hvis sex ikke var situasjonsbetinget og personrettet for menn, hvorfor skulle det da være vanskeligere for en kvinne med makt å få draget på menn? Menn er redde for slike kvinner, fordi de svekker hans posisjon og fordi han ikke kjenner seg komfortabel. Dette er helt klart en lyst som både er situasjonsbetinget og personrettet også for menn.

Kampen om et bedre liv

Veien til makt og kvinnedømme over eget liv er svært krevende for kvinner. Akkurat slik det var for meg å spille trommer. Det er enklere å bare være det kvinner vanligvis er, enn å kjempe om anerkjennelse og tillatelse for å gjøre noe som anses som ukvinnelig. Veien til et bedre liv blir derfor dessverre altfor ofte gjennom en mann. Også gjennom prostitusjon. I Kvinnefronten er vi mot alle former for kjøp av sex. Vi er for sexkjøpsloven og mener at sex ikke kan kjøpes. Det finnes ikke noe som heter «sex-worker». Sex er aldri arbeid, men utnyttelse. Selv mener jeg at hvis sex kan kjøpes, så er det ikke sex. Det er overgrep og utnyttelse. Det heter kun sex, hvis du fullt og helt gir ditt samtykke,
uten at det ligger fortjeneste til grunn.

Når sex og makt henger sammen

Kvinner som Hillary Clinton har en historie som viser klart at sex og makt henger sammen. Hun forsvarte sin mann i Lewinskysaken – fordi hun visste at det å ikke forsvare ham, kunne svekke hennes posisjon. Hun forsvarte mannen sin for å unngå å miste makt, noe som beskyttet ham. Hillary tok aldri et oppgjør med Bills utroskap og sexistiske utnyttelse av en ung Monica Lewinsky. Som Pål selv sa, så tier kvinner når de ikke har makt nok. Slik holder maktstrukturer kvinner nede. Kvinner lar være å si fra, fordi livet kan bli verre og vanskeligere.

Jeg forstår at Hillary ville bevare sin posisjon (som hun først og fremst fikk på grunn av sin mann), men jeg skulle ønske at hun ikke valgte å forsvare ham. Selvsagt ville hun risikere hele sin karriere. Å gjøre noe slikt er nærmest som å myrde alle sine muligheter – i en allerede vanskelig tilværelse som kvinne. Hun hadde kanskje ingen andre valg enn å forsvare han. Dette er et av problemene med å være kvinne. At du må beskytte menn, for å ikke falle lenger ned. Det skjer noe stort og fantastisk når kvinner i stedet for å beskytte menn, våger å gå ut i offentligheten og forteller hvordan de opplever det å være kvinne i en mannsdominert bransje. Når for eksempel kjente skuespillere er modige nok til å fortelle hele verden om hva de opplever av trakassering eller overgrep i filmindustrien. Det er gjennom disse kvinnenes stemme at vi kan forandre verden. Vi må ikke være redde for å fortelle vår sannhet.

Før jeg avslutter vil jeg gi en liten oppsummering. Vi har snakket om kjønnsbasert oppdragelse, leker, kvinners troverdighet, kvinners stilling i samfunnet og maktforskjeller. Det er viktig å forstå at alt dette henger sammen og skaper strukturer i samfunnet vårt. Disse strukturene er kjernen til voldtektskulturen som dessverre utgjør et alvorlig folkehelseproblem i et såkalt likestilt land som Norge. Du trenger ikke å ha blitt voldtatt for å kjenne til de strukturelle problemene ved å være kvinne. Påkjenningene gjelder ikke bare de som utsettes for seksuell vold, men er en trussel for alle kvinner i alle land og i alle kulturer. At tallet på kvinner som har blitt voldtatt er så høyt, er et tegn på at noe er galt med samfunnets maktbalanse, holdninger og syn. Skal vi kvitte oss med denne ubalansen, disse holdningene og synet vi har på kvinner, er vi nødt til å starte med kjernen i problemet. Vær oppmerksom på oppdragelse, leker du velger til barnet ditt, avgjørelser, tanker, syn, ord — ja, rett og slett alle strukturer som reduserer kvinnen i forhold til mannen. Mange kaller det for å ta på seg kjønnsbriller. Tar du på deg kjønnsbrillene, vil du sikkert bli overrasket over mange ting. Selv om det kan være skummelt og deprimerende å se (og tolke) verden med kjønnsbriller på, så snu frykten om til pågangsmot og KJEMP!

Til slutt

Det viktigste med vår kampanje (og #MeToo), er at kvinners erfaring, opplevelser og virkelighet kommer til syne. At vi får en sterk stemme, som blir hørt på og trodd på. Veien videre er å tørre å snakke ut i alle fora. Bli den trommisen, vitenskapskvinnen eller filosofen vi ønsker å være – ta den kampen som kommer. Ikke begrenses av strukturer, som virker urokkelige. De er ikke urokkelige. Kampen må tas for å komme dit! Vi MÅ gjennom det og vi MÅ konfrontere verden med våre erfaringer. Bare slik kan kvinner frigjøres. Vår historie, vår side av saken og vår virkelighet er vår eneste sannhet! Så lenge denne sannheten ligger gjemt bak maktstrukturer, så kan vi aldri vinne vår egen frihet

 

Comments are closed.