2 (2)

Jentefronten og søstersamhold

Hilsningstale fra Jentefronten til SU

8. mars – den internasjonale kvinnedagen – er en historisk dag. Vi må ikke glemme kvinnene før oss som har banet vei for oss, og vi må heller ikke glemme at vi kun viderefører den kampen de starta. Dette skal 8.mars minne oss på – fellesskapet og kampen som kvinner.  Selv om vi kanskje kjemper med hashtags og reblogs, isteden for pornobål og brev, så er det den akkurat samme kampen. Som feminister i dag kan det være farlig å være historieløse.

I løpet av disse århundrene med kvinnebevegelse har tapene vært mange, men seirene fler. Vi gikk fra å være ektemannens eller farens eiendom, til statsminister på under 100 år. Som kvinner har vi retten til selvvalgt svangerskap. sexkjøpsloven har blitt innført, og vi nærmer oss likelønn.

Mens vi feirer disse seirene og kvinnene i morgen, så må vi ikke glemme at det er en lang vei igjen. Patriarkatet har vært dyktig til å få oss til å tru at vi ikke skulle hatt noe å klage over. FN sier at norske kvinner har det best i verden, så da trur vi på det og tier. Dessuten har denne fikserte ideen om likestilling blendet oss. Hvis vi kjemper for likestilling, så er det alltid menns rolle vi må strebe etter å etterligne politisk, økonomisk og sosialt. At det ikke heter ”menns vold mot kvinner” lenger,  men ”vold i nære relasjoner”, er et eksempel på hvordan likestillingspolitikken går på menns premisser. Når man ikke navngir overgriperen, så glemmer man at det er et mannsproblem. Det heter heller ikke lenger kvinnepolitikk, men likestillingspolitikk; heller ikke kvinnestudier, men kjønnsstudier. Og når man fjerner ordet kvinne fra disse tingene så fjerner man også kvinnens erfaring.

I motsetning til hva en kronikk i Klassekampen fra deres feministiske utvalg sa for noen måneder siden, så er ikke kvinnekamp noe som hører fortiden med. Hvis jeg kan være så freidig, så var den artikkelen bare et eksempel på hvorfor kvinnekamp er fortsatt høyst viktig. Kvinnekampen har alltid hatt hovedfokus på felles undertrykkelsen kvinner kjenner på, som en sosial gruppe og klasse.  Kvinner er faktisk ingen minoritet, vi er egentlig et flertall. Og derfor er det helt absurd at halvparten av befolkninga er ti ganger mer utsatt for seksuelle overgrep enn menn, eller at det juridiske systemet svikter kvinner når hvert hundrede voldtektsoffer får voldtektsmannen sin dømt. Eller at vi ikke har likelønn. Eller at kvinner fortsatt blir presset til å selge kroppen sin for å overleve. Eller at det blir skrevet pedofile russesanger som også sendes i beste sendetid av NRK. Eller, eller.. Lista er lang.

I tider hvor uenighet fryder må vi ikke glemme vår felles fiende og vårt felles mål. Patriarkatet er storfornøyd når feminister går i strupen på hverandre. Men jeg trur vi kan være enige om at enhver feminist burde se enda lengre enn likestilling – at likestilling bare er middelet, men kvinnefrigjøring er målet.

Kanskje det viktigste man kan gjøre som kvinne og feminist er å organisere seg. Det er ingen bevegelse uten kollektivet. Jeg har vært medlem av Kvinnefronten i litt over et år nå, og jeg husker i starten at jeg syntes det var veldig frigjørende å ikke måtte forklare hvorfor vi trenger feminisme, men heller diskutere hva vi kan utrette i dens navn. Men jeg savnet et sted hvor jeg kunne dele mitt synspunkt som tenåringsjente – ”jentesak” om du vil.

Det er en del saker innenfor feminismen som omhandler unge jenter spesifikt, og disse må også frontes. Jeg har hørt flere sammenligne Kvinnefronten med en vaktbikkje for alt kvinnepolitisk i Norge. Men nå er det jo slik at de sakene som blir mest bagatellisert, usynliggjort og glemt av de hvite menna som pusher 50 på Stortinget – ja det er jentesak!

Halvparten av voldtektsofre er jenter under 18. Jentelag i organisert sport får innimellom 1/3 av den økonomiske støtta guttelag får. Mensen er ikke gratis – vi har fortsatt ikke gratis tamponger og bind lett tilgjengelig på skoler. Seksualundervisninga vår er dritt, uten at jeg skal utdype der for det er et annet foredrag. Men altså, det er ikke obligatorisk å lære om samtykke en gang! Uansett, for at disse tingene skal endres til det bedre, så må jo de det faktisk omhandler være med på kampen! Så 5.november ble Jentefronten starta.

Jentefronten eksisterte også på 80-tallet, midt i pornoaksjonen. Marit Danielsen var blant annet en av lederne den gang, og dette har hun å si om hvorfor de starta opp Jentefronten for første gang: ”Vi av den yngre generasjonen kjente oss ikke helt igjen i de kampsakene Kvinnefronten hadde den gangen. Selv om deres kampsaker også var viktige, så trengte vi våre egne. Det var viktig at vi kom sammen sånn som vi gjorde.”

Og vi har sett nå, med gjenoppstartinga av Jentefronten, at det er viktig at vi jenter kommer sammen igjen. Før Jentefronten var det ikke noe partiuavhengig sted for feminister under 20 år i Norge.  Men det er tydelig at vi trengs siden vi allerede er over 50 medlemmer. Det er tydelig at det er en etterspørsel for en plass hvor jenter kan fritt dele meninger, erfaringer og utfordringer med det å være jente – og hvor vi faktisk kan utrette noe.  Drøssevis av artikler, filmer, sanger, reklamer osv, er retta mot oss, men lite kommer rett fra våres egen kjeft.

Hovedfokuset i Jentefronten har vært å skape den plassen, hvor jenter føler at de kan diskutere fritt uten å måtte tenke på hva gutter syntes. Vi tenker at dette burde være på plass først, så kan vi heller styrte Stortinget litt senere.

Kvinneorganisering er så viktig fordi det kjemper for alle kvinner. Jeg er ikke den første til å si det her, men ”spør ikke hva feminisme kan gjøre for deg, men spør hva du kan gjøre for feminisme”. Det er et behov for en radikalfeministisk front for jenter i Norge, når en individualistisk popfeministisk mentalitet har besudlet det feministiske budskapet i media. En type feminisme som setter individets personlige valg, framfor alle kvinners frigjøring.

Det viktigste Jentefronten kan tilby er søstersamhold, som ellers mangler i vår generasjon. Man kan aldri ha nok trygge plasser for unge jenter, hvor vi kan lære av hverandre og støtte hverandre. Og når vi ikke kommer sammen som jenter, så glemmer vi at vi har mange felles utfordringer i samfunnet, og da prater vi heller ikke om dem. Det har aldri vært mer forvirrende å være ung jente i Norge enn i dag, og vi trenger en samhold mellom oss for å klare å navigere igjennom patriarkatet. Personlig har feminisme vært en stor pekepinn for meg, som en storesøster jeg aldri hadde. Jeg vet at hvis det hadde fantes noe som Jentefronten da jeg var 12-13 år, så hadde livet mitt vært veldig annerledes i dag.

Anita Engen, Jentefronten i Trondheim 80-tallet:

”Jeg var med å starte Jentefronten for unge i Kvinnefronten. Vi var opptatt av kvinner og kropp, og aksjonerte mot presten Børre Knudsen, mot strippeshow, og lagde Ta natta tilbake- aksjoner som protest mot at jenter ble voldtatt.
Samhold gjorde oss sterke. Vi oppnådde mye, satte oss i respekt, og fikk stoppet en del “underholdning” med svært negativt kvinnesyn. Folk visste hvem vi var, og hva vi stod for, vi ble hørt i mange saker, og ofte kontaktet av media. Nye jenter meldte seg inn i Jentefronten og ble mer bevisste og opptatt av kvinnekamp. Vi studerte samfunnets syn på kvinner, det er nyttig. Jeg vokste, turde å gjøre mye spennende, og lærte meg hva fellesskap kan bety. Jeg skulle ønske unge jenter i dag fikk erfaringer med hvor mye styrke det gir å stå sammen og støtte hverandre. Ikke gi opp, det har jeg lyst å si til unge jenter. ”

Og vi skal ikke gi opp.

Jentefronten hilser dere! Vi hilser dere for å si at vi alle trengs; at den feministiske kampen ikke er over, og for å si at kvinnekamp ikke er utdatert. Gå rakrygga til Stortinget i morgen, og ha en dødsbra feiring

Oline Rustad / Jentefronten

Comments are closed.