28191251_10214327376772283_1369857517_n

Kreativitet og Feministaktivisme på 70-80 tallet

Astri Holm & Berit Rusten har sluppet boka “Kreativitet og Feministaktivisme på 70- og 80- tallet i Trondheim” (les mer om dem lengst ned)

Les om kvinnefellesskapet og de kreative aksjonene! Her er et par smakebiter;

Kvinneaktivister forteller

Den første Nyfeministgruppen i Norge startet i Oslo høsten 1970, etter inspirasjon av den nye radikale amerikanske kvinnebevegelsen. I løpet av kort tid vokste det frem mange grupper rundt om i landet. De fleste nyfeministene la stor vekt på kunnskapsformidling og bevisstgjøring av kvinner, og om hvordan det patriarkalske system hadde undertrykt dem. Utover 1980-årene gikk Nyfeministene som gruppe i oppløsning, og medlemmene gikk over i andre former for feministisk og kvinnepolitisk virksomhet. Kvinnefronten ble danna i 1972, og var en radikal og samfunnskritisk kvinneorganisasjon.

 Laila Folde i samtale med Astri Holm. Laila Folde var medlem av Kvinnefronten. Laila Folde (LF): For meg starta engasjementet på gymnaset.

Jeg gikk på Strinda gymnas. Jeg reagerte veldig på kirka sitt syn på homofile. Det var første gangen i livet mitt at jeg tok et aktivt valg og meldte meg ut av kirka. På Strinda var vi en del radikale jenter, som ville bryte grenser. Vi var engasjert i mange forskjellig saker, som f.eks.Vietnamkrigen. Vi vanket i Studentersamfundet og gikk på SUFsirkel. Så reiste jeg til Levanger hvor jeg gikk på lærerskolen. Der starta vi ei lokal kvinnegruppe. Jeg ble nominert til å være med på landsmøtet i Kvinnefronten (KF). Hovedgrunnen til at jeg ikke ble nyfeminist, var at det ikke var noen gruppe på Levanger. Vi hadde mange møter i KF. Det var utrolig lett å få med folk på lærerskolen. Vi skolerte oss, og møtene hadde vi hjemme hos hverandre. Vi var tidlig ute med å kreve gratis barnehager til alle barn.

Aktivt kvinnefellesskap

Jeg flyttet tilbake til Trondheim. Etter at dattera mi ble født, ble det veldig travelt. Jeg følte at jeg ikke strakk helt til og var ganske utslitt, og jeg gikk ned til 39 kg. Vi flytta til Kolstad, og jeg begynte å arbeide. Mannen min jobba som bussjåfør, og vi fikk dagmamma. Kvinnefronten (KF) på Kolstad var gedigen. Det var stort sett damer i 20-30- årsalderen med og uten barn, som var med. Vi sto mye på stand og gikk på dørene til folk. Det var barnehagesaken vi jobba mest med. Jeg var ellers mye knytta til AKP (ml). Astri Holm (AH): Nyfeministene ble godt kjent med hverandre gjennom bevisstgjøringsgruppene. Hvordan var dette i Kvinnefronten (KF)? LF: Vi i KF var et kvinnefellesskap. Vi snakka mye om sex, lyster og utroskap. Vi delte mye av livet vårt med hverandre. En gang var jeg spesielt sliten. Jeg sprang over til ei i gruppa mi og fikk masse støtte og trøst. Da var problemstillinga «Skal jeg skille meg eller bli?» Vi støtta hverandre mye på det personlige planet. Men vi tok ikke de mer «personlige» diskusjonene utad. Vi hadde en marxistisk analyse. Hvis ikke økonomien var på plass, hadde vi ikke så mye å stille opp med i kampen for kvinnenes rettigheter ellers heller, mente vi. Nyfeministene ble litt lettvektere når det gjaldt samfunnsanalyser.

Rommet ble fortrangt

Etterhvert syntes jeg det ble «trangt» å være aktivist. Jeg følte at det jeg sto for politisk var veldig strengt og firkanta. Vi overtok jo «sannheter» som kom ovenfra. Samtidig var det vel kanskje nødvendig for å få til noe. Men det kosta å være så standhaftige som vi var! Den gangen hadde vi hjemmesydde fløyelsbukser, vide skjorter og flate sko. Barberte du leggene, så var det det veldig jålete. Jeg er veldig glad i farger, og har alltid vært glad i å sminke, pynte meg og vært opptatt av det vakre! Jeg hadde et hemmelig liv. Da tok jeg på meg trange klær og spankulerte omkring med høye hæler. I den politiske perioden var dette nesten ikke lov.

Inger Marie Moseng i samtale med Berit Rusten. Samtalen startet med at Inger Marie Moseng (IMM) la et bilde på bordet, som viste et 8. marstog der parolen var «Fortsatt kamp for sjølbestemt abort» og med Kvinnefrontens fane, laget av Berit Krigsvoll, rett bak parolen. Inger Marie sees som en av de fremste i toget.

Å være med på noe stort

IMM: Årene med abortkampen husker jeg spesielt godt. Jeg ble med i styret i Kvinnefronten. Fra 1974-1977. Kvinnekampen var synlig på alle områder i samfunnet. På slutten av 70-tallet sto f.eks. Rakel Norseth i spissen og laget et kjempearrangement i Studentersamfundet på 8. mars. Alle rom i det røde, runde huset ble tatt i bruk. Det var seminarer, møter og workshops overalt, og man kunne velge hva man ville delta på. Ulike tema ble tatt opp. Feminisme. Selvbestemt abort. Tredje verdens kvinner. Jeg følte jeg var med på noe veldig stort.

Stempling

Men, å være kvinnefronter var nesten et skjellsord i en periode. Dette gjaldt for hele åtti- og i alle fall til midt på nittitallet. Mange kviet seg for å si at de hadde vært med eller var kvinnefrontere. Man ble stemplet som kvinner med fotformsko, ikke sexy og det ble påstått at vi var imot sex. Stemplingen hadde også sammenheng med at Kvinnefronten ble knyttet opp mot AKP (ml). Dette var en ukorrekt for mitt vedkommende. Jeg ble invitert til å bli med i AKP (ml), men jeg var kvinneaktivist, kvinnefronter, opptatt av kvinnesak og hadde nok med det! Selvsagt var mange kvinnefrontere også AKP (ml)ere. På en måte var denne viftingen med AKP (ml)- spøkelset en form for hersketeknikk. Vi tok opp kampen mot sex-industrien, og da ble vi stemplet som om vi ikke var interessert i sex. Vi som hadde egen parole på seksualitet; «kvinner vil ikke lenger ligge underst!» Det personlige eller private ble politisk. Jeg har alltid flagget at jeg var kvinnefronter. Selv om mange spyttet etter meg. Og det var ofte «kjerringer» som spyttet. Mange var redd oss kvinneaktivister. Mange på jobben min også. De var redde for sinnet vårt. Jeg har tenkt etterpå at det kan jeg forstå! Vi var stridige. Vi, som var kvinneaktivister, var jo også forbannet på hverandre. Det var to tog. Og det var ett tog. Og det ble to tog igjen. Vi så ikke på hverandre eller snakket med hverandre, fordi vi nesten oppfattet hverandre som «fiender». Vi, i Kvinnefronten, ble sett på som vulgær. Vi var for frembusende. Kvinnefronten var steinhard. Brød og Roser var litt «snillere». De som fikk vind i seilene på nittitallet og som hevdet at de representerte kvinnesaken, sto jo ikke lenger for noen saker. Kampen var borte. Så kom kampen mot reservasjonsretten i 2014. Det var igjen fullt på torget 8. mars. Og nå er det bare å kjøpe rosa garn og strikke Pussyhats. BR: Pussyhats?

Strikking som protest

IMM: Ja. De rosa luene med katteører er en protest mot den nye presidenten i USAs kvinnesyn – mot hans beryktede uttalelser om at han kan gjøre hva han vil med kvinner: «Grab ’em by the pussy». Ideen kom opprinnelig fra kvinner i California, men har spredt seg til store deler av USA og også norske kvinner har latt seg inspirere BR: Apropos strikking som protest! På 70-tallet hadde vi «Hønsestrikk». IMM: Vi strikket ut fra mønster i strikkebøker av Kirsten Hofstätter. Hønsestrikk. 1, 2 og 3. Bøkene ble utgitt på forlaget Hønsetrykk, etter å ha blitt refusert på forlaget Røde Hane. Hønsestrikk var en motstemme mot det glatte. BR: Er det mer du vil fremheve fra kvinnekampens andre bølge?

Samhold

IMM: Det som var sterkest var samholdet. Kvinnesolidariteten. Jeg satt som sagt i styret i Kvinnefronten (KF) og det var så deilig å komme på møter og kunne snakke med likesinnede. Arbeidsdelingen hjemme hos meg var ikke en stor problematikk. Men, etter studiene, viste det seg at mannen min tjente dobbelt så mye som meg. Og det gjorde meg sint. Ikke på han. Men, på systemet og at mulighetene for kvinner og menn fortsatt var ulike. Dette snakket vi om i KF, og vi diskuterte hva som måtte gjøres! Astri Holm i samtale med Hjørdis Kaul, Aud Steinsbekk og Synnøve Torgersen. Alle var medlemmer i Nyfeministene

Kvinnekuppet som bakteppe

Hjørdis: Det begynte egentlig i Trondheim med kvinnekuppet i 1971, som slettes ikke var noe kupp, men en fullt ut lovlig aksjon for å få flere kvinner inn i kommunestyrene. Det var Lise Sjåk Bræk som tok initiativet til kumuleringen. Hun tok kontakt med sine kvinnelige bekjentskaper. Vi andre tok kontakt med dem vi kjente. Lise arrangerte et stort møte hvor hun fikk forklart hvordan kumuleringen skulle gjennomføres. Det ble kvinneflertall i Trondheim og en huskestue av en annen verden. Det var et intervju med ordføreren, Kåre Tønne fra Arbeiderpartiet, tidlig om morgenen dagen etter valget. Han sa at valget var en skandale, og at kvinnene hadde erstatta de flinke mennene. Det intervjuet har visst forsvunnet i arkivene i NRK. Aud: Merkelig!? Hjørdis: Kvinnekuppet gikk «verst utover» Høyre. De fikk den største kvinneandelen i gruppa si. Like etter valget tenkte jeg at at vi måtte gjøre noe med dette engasjementet. Jeg var jo arvelig belastet. Min mor var kvinnesakskvinne. Jeg inviterte kvinnene jeg kjente best hjem til meg. Det kom mange, og omtrent halvparten ville jobbe med miljøvern. Vi dannet tre forskjellige grupper, som vi kalte Nyfeminister denne kvelden.

Feministisk oppvåkning

Jeg hadde vært hjemme med småbarn noen år, og kjente litt på det med «feminine mystikken». Betty Friedan skrev om det. Det er den merkelige tilstanden kvinner havnet i, som ingen skjønte noe av. Fra å være aktiv i et yrke, til det å bli hjemmeværende. Jeg var ute av yrkeslivet tre-fire år. En dag hørte jeg et radioprogram da jeg sto på kjøkkenet. Det var fra København, hvor det var masse bråk og ståhei. Det var fra en demonstrasjon med mange kvinner, som bare ville betale 60% av full pris på bussen, fordi det var det kvinner tjente i forhold til menn. Astri: Stilig!

Bevisstgjøring og organisering

Aud: Jeg var ikke med i begynnelsen. Jeg kom til Trondheim litt seinere, og ble da med i gruppe 6 hos Nyfeministene høsten 1971. Vi vokste fort. Det første store skjellsettende møtet var på Trubadur i februar 1972. Hjørdis: På møtet på Trubadur, sto det en kar like ved pianoet, hvor jeg holdt foredrag. Han kom bort til meg etterpå og sa: «Det du træng e et skikkelig knull». Synnøve: Jeg kom til Trondheim i 1974 fra Bodø. Jeg lurte på om jeg skulle oppsøke Kvinnefronten eller Nyfeministene. Men, ble med i gruppe 5, hos Nyfeministene.

Flat struktur

Aud: For meg var det helt magisk å komme inn i gruppe 6. Jeg hadde slitt en del med avmaktsfølelse på grunn av Biafra-krigen. Vi så det på TV`n, og jeg bare skreik og skreik, og følte jeg ikke kunne gjøre noe. Så møtte jeg de flotte damene! Og opplevde at de var som meg. Alle var opptatt av hva vi kunne gjøre. Vi skjønte at det var systemet som hadde gjort noe med oss. Som hadde gitt oss et dårlig sjølbilde. Vi begynte å tenke på systemnivå og kom oss ut av den privatiserte fortolkinga. En viktig setning som vi brukte var: «Det personlige er politisk, fordi det er felles». Og at vi var organisert ut i fra en flat struktur, var for meg noe av essensen. Hjørdis: Vi var veldig bevisste på at det skulle være en bevegelse, og ikke en organisasjon. For vi sa at vi kunne ikke ha svar på alt. Det var en del av filosofien vår. Vi skulle være en surdeig. Ta en klump å spre den til neste gruppe. Det var veldig viktig for oss at gruppene var selvstyrte, og at ideene kom nedenfra. Fellesskapet sto ellers høyt i kurs. Astri: Var Nyfeministene organisert i hele landet? Alle: Ja. Synnøve: Ting jeg husker spesielt godt var landsmøtet som Nyfeministene hadde i Bodø 1975. Det var virkelig inspirerende å være med på! Vi fikk mye presse før det landsmøtet. Én sak derfra var at vi laget en resolusjon om å melde oss ut av statskirka pga biskop Per Lønnings motstand mot selvbestemt abort. Han betegnet det som «fosterdrap», og mente at nyfeministers ønske var å drepe fostre. Vi mente at det viktige i saken var at kvinner skulle bestemme over sin egen kropp. Vi ønsket ikke at abortnemndene skulle bestemme hvem som kunne få innvilget abort.

Kreative aksjoner

Hjørdis: Vi dro rundt og hengte opp plakater. Det var første gang i mitt liv at jeg hadde hengt opp en plakat! Og det var til og med plakater med motiv av en rød knyttneve. Aud: Vi hadde ikke så mange internasjonale aksjoner som Kvinnefronten. Men vi hadde aksjoner. Noen lekeområder skulle legges ned for å gi plass til parkeringsplasser. Da klipte vi papirdukker og skrev på dem: «Vi vil ha like stor plass til pappas barn som til pappas bil!» Papirdukker i stedet for løpesedler. Sånne ting ble vi veldig glade av å gjøre. Hjørdis: Den aksjonen var i forbindelse med budsjettbehandlinga i 1972. Da hadde vi tenkt oss inn i salen på galleriet i bystyresalen. Derfra skulle vi drysse de oppklipte papirdukkene ned i salen. Men så fikk vi ikke komme inn. Tenk det! Det var ikke lov med en politisk demonstrasjon i bystyresalen.

Aksjoneri hverdagen

Aud: I 1975 dro jeg til Levanger. Der ville jeg starte Nyfeministene, men det syntes folk var skummelt. Vi kalte oss derfor for «Gro-gruppa». En dag så jeg i Levangeravisa at jeg var oppnevnt som formann i likestillingsutvalget i kommunen. Jeg tok sporenstreks kontakt med rådmannen, og ville varsle om at jeg ikke kunne være formann, men leder! Før jeg hadde fått fremført budskapet mitt, sa han at det var noen kvinner som var så ekstreme at de ikke kunne kalle seg for formann. Da sa jeg: «Goddag, her møter du en av de ekstreme!»

Et sjakktrekk mot en skjønnhetskonkurranse

Hva var utgangspunktet for Eva Fjeldstads deltakelse i skjønnhetskonkurransen, som hun vant på Bajazzo høsten 1978? Eva Fjeldstad (EF): Vi var tre venninner som delte en leilighet. Unn, Grete og jeg. Vi leste avisene. Ei leste om at hedningsamfunnet i Bergen hadde aksjoner. De hadde gått inn i en rettssal, ikledd djeveldrakter. Samtidig leste ei av oss andre at det skulle arrangeres en missekonkurranse i Trondheim. Et danske artistbyrået AMAB og firmaene Max Factor, Akai og Ball Miss Norge Tour, sto var arrangører. Andreas Diesen var leid inn som konferansier. Umiddelbart koblet vi disse avisartiklene og begynte å fantasere om hvordan vi, relatert til missekonkurransen, kunne etterape virkemidlene hedningsamfunnet hadde brukt. Alle tre var enige om at en eller annen form for aksjon måtte til, for å avsløre hva slike missekonkurranser egentlig dreide seg om. Spontant sa jeg: «Jeg melder meg på». Så syklet jeg ned til Bajazzo og meldte meg på. Samme kveld informerte jeg mine kolleger i Kvinnefronten (KF). Vi hadde dugnad på Bakklandet. Det ble himlet med øynene og kommentaren var: «Du finner alltid på så mye». Og så fikk jeg litt kjeft.

Noen tjener penger på at kvinner stiller opp

EF: På tirsdag dro jeg likevel til uttaket. (Kari Hansen var på dette tidspunkt Kvinnefronter og frisør og hjalp til med «stailing» av Evas hår til finaleuttaket. Eva hadde naturlig krøllet hår, min anmerkning). Konkurransen reklamerte med at dette var en annerledes skjønnhetskonkurranse, der det ble fokusert på det indre, ikke utseende, på sunnhet og at man sto for noe verdifullt. Arrangørene var i tiden. Det var altså ikke noe bikinishow. Vi hadde vanlige klær. Da vi kom innafor på uttakingen, så vi jo at p standen om at dette var en annerledes missekonkurranse, bare var ord. Alle måtte vel forstå at en tjukk jente med kviser ikke kunne reklamere for Maxfaxtor, selv om hun var som gull på innsida. Om man ser på bilder fra missekonkurransene på den tida, ser man jo at det fortsatt var “glansbilder” av kvinner som telte. Etter denne intervjurunden på tirsdag hadde vi fått vite det vi var på jakt etter, nemlig, hva dette dreide seg om bak fernissen. Rammen var reklame for Max Factor, Akai og klær fra ulike merker.

En kvinneaktivist på “missepallen”

EF: Da det ble kjent at jeg var kommet til finalen, ble det en felles aksjon mellom KF og Brød og Roser. Målet var at jeg, som kvinnekativist, skulle vinne hele konkurransen. Alle rundt meg var involvert i hvordan jeg skulle sminkes, kles opp og oppføre meg. Det ble laget flyers og malt paroler. Berit Rusten (BR): Skjønnhetsnormen for en missekonkurranse var jo ikke din stil. Du var naturlig vakker, uten sminke, med hjemmelagede strikkekofter og hjemmebakte brød. Du hadde en “natural look”. Så, dette å delta var vel mot det du sto for. Hvorfor ville Brød og Roser og KF at du skulle stille i finalen? EF: Ved å delta, ønsket vi å avsløre dobbeltheten i budskapet. Vi mente at skjønnhetskonkurranser var negativt for kvinner. Det var kvinnediskriminerende. Vi var imot at kvinner skulle vurderes ut fra utseende. Dessuten var det “in” å være mot skjønnhetskonkurranser. Vi kalte dem “kjøttvekter” og “Fesjå”. BR: Fortell mer om forberedelsene! EF: Jeg fikk låne en svart kjole med strikk i livet og et smykke. Jeg så nok ganske “ordentlig” ut. KJolen og smykket var utlånt av Ida Paxal, sjef på fritidsklubben der jeg hadde praksis. (Begge deler finnes ennå i hennes forvaring, min anmerkning). De andre jentene i finalen var veldig nervøse. Jeg var eldst. 25 år. De andre var fra 19-22 år. De kom til meg for å få trøst. Jeg følte meg så ille. Jeg var en slags «sviker». Ei av jentene sa at hun egentlig ikke skjønte hvorfor hun var med. Hun hadde blitt påmeldt av sine venner. Hun likte ikke dette opplegget. Da fortalte jeg henne hvorfor jeg var der og spurte om hun ikke kunne slå seg sammen med meg. Det turte hun ikke.

Avslørt

BR: Hun sladra ikke? EF: Nei, det gjorde hun ikke. Jeg trodde det først, da Andreas Diesen sa at han visste at en av oss kom fra Brød og Roser. Men i ettertid har jeg fått høre hvordan han fikk vite det. Det var nemlig slik at jeg fikk ha med en gjest inn, og da inviterte jeg med min daværende kjæreste. Han hadde kledd seg «ordentlig», med dress, men han var likevel så annerledes at det begynte å demre. Samtidig var det aksjoner utafor Bajazzo. Så da hadde Andreas Diesen og co lagt to og to sammen. Dessuten hadde det allerede skjedd noe lignende i Ålesund, der ei fra kvinnebevegelsen hadde stilt, blitt nummer tre og brukt anledningen til å tale missekonkurranser midt imot. Andreas Diesen samlet oss kandidater og fortalte at han visste at en av oss var med i en aksjon i regi av Brød og Roser. Så spurte han hver enkelt av oss om vi var medlemmer av Brød og Roser. Alle svarte nei, også jeg. Jeg var jo med i KF. Da sukket Andreas Disen og spurte meg direkte: «Er du med i Brød og Roser?». Jeg svarte nei. Da spurte han: «Er du med i KF?». Da innrømmet jeg det. Andreas Diesen visste på dette tidspunktet, altså finaledagen, at det var jeg som hadde vunnet. Juryen hadde avgjort det kvelden i forveien. Han spurte om jeg ville bruke min seier til å lage en aksjon og jeg svarte bekreftende. Jeg skulle tale opplegget midt imot. Da spurte Andreas Diesen om de andre fortsatt ville stille. Det ville de ikke. Men, jeg trakk meg ikke. Derfor måtte han kåre meg til vinner. Jeg hadde forberedt en tale. Og Brød og Roser og KF hadde jobba bra med pressa, slik at deler av talen kom både i Adresseavisen og på NRK, lokalt og riksdekkende. Det morsomste i forkant av finalen var at Adresseavisen hadde gjort et oppslag, et intervju med de to jeg bodde sammen med, Unn og Grete, som hadde uttalt seg med store ord mot missekonkurransen, på dagen finalen skulle være. Jeg satt hos frisøren. Mine naturlige krøller skulle strekkes. Frisørdama snakket om hvordan hun gledet seg til konkurransen og hvor irritert hun var på alle motstandere av den. Hun viste meg bilde av mine venninner i avisa og sa: «Har du sett. Disse motstanderne av skjønnhetskonkurranser, de er så stygge. De får seg jo ikke mannfolk og puppene deres henger jo langt ned på magen!» Jeg lo. Hun lo også. Men vi lo ut fra to ulike perspektiv. Noe hun selvsagt ikke visste. På kvelden, da jeg holdt talen, var hun i salen. Om blikk kunne drepe, hadde hun drept meg da.

Miss Rebell

BR: Kvinnesakskvinner, rødstrømper eller blåstrømper blir alltid stemplet som stygge og sinte! EF: Ja. Det er maktkampen det. Men, akkurat i denne sammenheng var det vi som seiret. Arrangørene av slike skjønnhetskonkurranser ga opp og det skulle ta mange år før de igjen prøvde seg. Om «Miss Rebell» sto det å lese i VG dagen etter. Trondheimsfinalen var en del av den nasjonale missekåringen Miss Norge Tour. Avisa konstaterte at Trondheim måtte være landets mest kvinnesaksglade by som valgte en aktiv kvinnefrontkjemper til årets «Miss Trondheim». BR: Hans Rotmo skrev en sang, i pur entusiasme. Den kom også som singelplate!

Missekonkurransen

Tekst/mel.: Hans Rotmo Han Ole og æ, vi va i Trondheim i by’n – Vi fôr og handla og vandla og slang  – Og så vart vi så tøst, og så fekk vi så løst  – Og så fôr vi på restaurant – Der va det pause i dansen - På grunn av missekonkurransen  – Som vi itj vesst nå om  – Men vi klappa og flira  – Og plira og stira  – Da missepian kom – Han Ole han sa: – «Hu derra va bra!» – «Enn hu derra der, da?» sa æ – «Jau, kanskje derra e nettar, jau, hu derra e rettar

Lokal vilje til aksjoner mot missekonkurranser

BR: Jeg har studert protokoller fra KF og internavisa fra denne tida, og ser at dette med å stille til slike konkurranser ikke var noe som KF sentralt var spesielt engasjert i å benytte som virkemiddel. Det virker som aksjonene starter lokalt? EF: Ja. Det var flere aksjoner mot slike missekonkurranser på denne tida. I Ålesund, som allerede er nevnt. Og i Bergen. I Bergen ble feministen som stilte nummer to. Og, i Elverum, tror jeg? Dette skjedde altså på lokale initiativ og parallelt. Vi visste ikke om hverandre. Flere lokallag av KF tok tak i dette.

Kvinnestereotyper

BR: Hva skjedde etterpå? EF: Jeg ble veid og målt og følte at folk tenkte: «Jøss, har hun vunnet en skjønnhetskonkurranse. Hun ser jo helt vanlig ut!» Jeg snakket med en berømt modell noen år etterpå om dette. Hun sa at det var et problem, når man står frem med sminke og som et skjønnhetsideal, at man alltid blir vurdert ut fra sitt utseende og alltid føler seg utilstrekkelig i hverdagen. BR: Dette uttrykker jo illusjonen som «skjønnhet» som vi alle manipuleres inn i. EF: Ja. Den morsomste historien skjedde året etter. Jeg jobbet da i Drammen, på en rusinstitusjon. Jeg og ei jente satt og sydde. Jenta spurte om jeg hadde deltatt i en skjønnhetskonkurranse og vunnet. Jeg svarte bekreftende. Hun sa at det var litt skuffende at det var sant, da hun trodde jeg var en OK dame. Jeg forklarte hva som hadde skjedd. Da sa hun: «Du vet at det går rykter om deg. Det sies at du har blitt mishandla fælt av kjæresten din og at det er derfor du har tapt deg sånn etterat du vant den missekonkurransen!»

Miss Rebell i en annen boble

BR: I dag er unge feminister opptatt av objektivisering av kvinner. Skjønnhetstyranniet er hardere enn noen gang. Kirurgiske inngrep er gangbar mynt. På jenter som ser aldeles ok ut. Til og med vagina opereres for skjønnhetsidealets skyld! Kan aksjonen du var med på sees som en forløper til kamper som må taes i dag? EF: Det vet jeg lite om. Jeg har jo ikke fulgt med på kvinnekampen. 8. mars reflekterer jeg jo, men… jeg er jo i en annen «boble» i dag, med mat og sunnhet som mitt kampområde.

Kjøp boka og les mer!

Boka finnes på Snøfugl Forlag på nett, på ARK Bunhjørnet og Norli i Trondheim og på Tronsmo i Oslo.

Om forfatterne:

Astri Holm og Berit Rusten, har vært feministaktivister siden 70-tallet. Astri Holm var tillitsvalgt  og ledet flere streiker på kvinnearbeidsplasser, leder for Kvinnefronten i Trondheim på åtti-tallet, og sto i spissen for å etablerte brede nettverk i kampen mot nedlegging av E. C. Dahls stiftelse. Hun har også vært aktiv i internasjonalt kvinnesolidaritetsarbeid.

Berit Rusten har fra tidlig 70- tall vært aktivist i kampen for gratis barnehager til alle barn, i kampen mot flere skjønnhetskonkurranser, og i forarbeidet til det som etterhvert ble Kvinner i mannsdominerte yrker (KIM).Vi har begge erfaring fra den nye feministbølgen som har vokst frem de siste årene, via Kvinneinitiativet (et nettbasert nettverk), 8. marskomiteen, Teater Polyfons kvinnegrupper (innvandrerkvinner), ny giv i Kvinnefronten og POPUP-feministhus. Vi er langtidsfeminister. (Langtidsfeminist dukket opp i programmet til POPUP-feministhus 2017, da Torild Skard skulle presenteres der. Begrepet ble straks tatt i bruk i kvinnebevegelsen i Trondheim).

Astri Holm og Brit Rusten har tidligere gitt ut pamfletten/boken “Røyk ut New Public Management” (2013), på Panter Tanter Forlag

Comments are closed.