Kvinneforakten lever

Først publisert i Bergens Tidende Skrevet av Erika Edislott, Kvinnefronten Bergen

25.nov var FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Denne dagen har blitt markert en årrekke, og retter oppmerksomheten mot en problematikk som stadig er like aktuell. Vold mot kvinner er et omfattende samfunnsproblem. Tall fra WHO (Verdens helseorganisasjon) konkluderer med at fysisk vold og seksuelle overgrep rammer hver tredje kvinne i verden, og de fleste angripes av egne ektemenn eller kjærester. En Unicef-rapport fra 2014 serverer tall som illustrerer dette problemet ytterligere. For kvinner i fruktbar alder utgjør menns vold den største helserisikoen, og representerer en større fare enn trafikkulykker og sykdommer som malaria og kreft.

Bak disse tallene skjuler det seg forskjeller mellom såkalte utviklingsland og øvrige deler av verden. Likefullt er vold mot kvinner et problem i Norge, der én av ti kvinner rapporterer at de har opplevd voldtekt. Langt flere kvinner har opplevd seksuelle overgrep, viser undersøkelser Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisks stress utførte i 2014. De fleste blir utsatt for overgrep eller voldtekt av noen de kjenner fra før av, gjerne en kjæreste eller en kompis. At seksualisert vold mot kvinner fortsatt er et systematisk problem peker på at kvinneforakt, som andre kulturelle tendenser, er seiglivet.

I den forbindelse har menn et tydelig ansvar. Den amerikanske kulturforskeren Jackson Katz har tatt til orde for å kalle vold mot kvinner et mannsproblem, fordi det har utspring i en maskulinitetskultur som opphøyer vold som macho. Dette er et særlig viktig poeng, fordi det viser hvordan vold og maskulinitet noen ganger henger sammen, og at menn har et ansvar for å ta et oppgjør med en en negativ maskulinitetskultur som i verste fall bidrar til at menn utsetter kvinner for vold. Det plasserer også skylden vekk fra offeret.

Fortsatt er det mange overgrepsofre som sliter med skamfølelse, og lurer på hva de selv kunne gjort annerledes. Dette gir dessverre gjenklang i holdninger som er nokså utbredt i samfunnet. Noen er fortsatt av den oppfatning av at kvinner har seg selv å skylde hvis de går lettkledd, drikker seg overstadig beruset, eller blir med en mann hjem.

I tillegg er det ikke rent sjelden at man høre påstander om at det er i hovedsak menn med minoritetsbakgrunn som står for et patriarkalsk verdisett og at det er dertil de som er utøvere av overgrep og vold mot kvinner. Dette narrativet forenkler et kompleks tema, og reproduserer dessuten rasistiske forestillinger om ”oss” og ”de andre”, der vi – de vestlige, er kulturelt overlegne. Vold mot kvinner rammer på tvers av sosial tilhørighet, klasse og etnisitet, offer og utøver er dermed ikke forbeholdt en spesifikk folkegruppe. Ikke minst hindrer dette i oss å ta et oppgjør med vår egen ukultur; vi må makte å se våre egen vestlige kultur nettopp som kulturspesifikk for å se de patriarkalske strukturene i vårt eget samfunn.

Comments are closed.