12193334_10153112082460951_4483469181366069743_n

Sammen mot usolidariske kutt i bistanden

(bildet fra Solidaritetsaksjonen)

Kvinnefronten er del av Menneskerettighetshuset i Oslo – sammen har vi levert høring til:

Stortingets Utenriks- og forsvarskomité

Innspill til Prop. 1 S Tillegg 1.

Endring av Statsbudsjettet 2016 og Prop. 1 S (2015-2016)

1             Innledning

De siste årene er det en opptrapping globalt på å begrense rammebetingelser og handlingsrommet for sivilsamfunnet, samt opptrapping av forfølgelse av sivilsamfunnsaktører. Denne bekymringsfulle utviklingen anerkjennes og understrekes en rekke ganger i Stortingsmeldingen ”Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken” (Meld. St. 10, 2014-2015), hvor den også sier at ”hovedutfordringen i dag er å bidra til økt nasjonal etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelsene” (s. 8) og hvor sivilsamfunnsaktører som menneskerettighetsforkjempere, uavhengige medier og sivilsamfunnsorganisasjoner står sentralt (s. 9) (s. 17 Boks 3.3) for å oppnå dette. Forslag til kutt i kapitlene 163 og 164 i Utenriksdepartementets budsjett på til sammen 605 millioner NOK, hvor det fremheves særskilt at dette vil ramme støtte til sivilsamfunnsaktører, står i sterk motsetning til intensjoner og ambisjoner i Stortingsmeldingen og vil svekke implementeringen av Stortingsmeldingen.

Vi advarer mot kutt som vil ramme sårbare grupper i samarbeidsland. Samtidig med å støtte sårbare grupper i Norge må vi sikre arbeidet for menneskerettigheter, som Regjeringen selv sier i meldingen ”brudd på menneskerettighetene er ofte en utløsende årsak til konflikt”. Organisasjoner fra Menneskerettighetshuset i Oslo og Raftostiftelsen ved Menneskerettighetshuset i Bergen mener derfor at kuttene regjeringen legger opp til i tillegget til Statsbudsjett 2016 vil i tillegg til å svekke hovedbudskapet i Stortingsmeldingen, også få alvorlige konsekvenser for sivilsamfunn og menneskerettssituasjonen i land vi arbeider sammen med.

2             Prioriteringer

I 2016 foreslår regjeringen å prioritere innsats for utdanning til barn og unge, helse, humanitær bistand og innsats i sårbare land. Disse bevilgningene skjermes fra kutt, samt bistand til Midtøsten og Afrika. Samtidig skal støtten til sivilsamfunn og menneskerettigheter kuttes. Dette går på akkord med prinsippene i Meld. St. 10 (2014-2015) der det heter at ”Menneskerettighetene utgjør sammen med humanitærretten det grunnleggende normative rammeverket for humanitært arbeid” (s. 48). Innledningsvis før man går inn på tiltak i meldingen, slår regjeringen fast at menneskerettighetene er  «universelle, udelelige og gjensidig avhengige av hverandre, og de bør behandles likeverdig» (s. 8). Kuttene regjeringen legger opp til i tillegg til statsbudsjettet (Prop. 1 S Tillegg 1 (2015-2016)) behandler ikke rettighetene likeverdig.

Innledningsvis i Stortingsmeldingen understreker regjeringen at en menneskerettighetsbasert tilnærming til utviklingssamarbeidet bidrar positivt til samfunnsutviklingen og gir bedre resultater i fattigdomsbekjempelsen.  Å knytte humanitært arbeid opp mot menneskerettighetsarbeidet ser ikke ut til å være en ambisjon for Regjeringen lenger et snaut år etter at de la fram meldingen.

I Prop. 1 S Tillegg 1 (2015-2016) heter det at ”vi skal innrette mer bistand til tiltak som skal stabilisere land og forebygge migrasjon”. I Stortingsmeldingen la Regjeringen vekt på viktigheten av et bærekraftig samfunn og befolkningens mulighet til å påvirke den gjennom ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten. «Land som respekterer menneskerettighetene er mer stabile og forutsigbare enn land som ikke gjør det» sies eksplisitt innledningsvis i Stortingsmeldingen (s. 11).

Det står videre i meldingen at Norge skal spille en ledende rolle for å støtte opp om menneskerettighetsforkjemperne og deres arbeid og arbeide sammen med partnere i ulike regioner for å motvirke det økte presset (s. 20). Dette krever også at Norge følger opp støtten til sivilsamfunnet i regionene og ikke bare i internasjonale forum som FN.

I kapittel tre i Stortingsmeldingen står det at ”menneskerettighetsforkjempernes innsats er uvurderlig for realiseringen av menneskerettighetene og avgjørende for utviklingen av rettsstat og demokrati” (s. 21). Det understrekes videre at beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere lenge har vært en sentral norsk prioritering. Kutt i bevilgningen til sivilsamfunnsaktører som jobber med menneskerettigheter vil ikke bare svekke menneskerettighetsutviklingen i det spesifikke landet, men også menneskerettighetsarbeidet i regionale og internasjonale organisasjoner som African Commission, Europarådet og FN. Sivilsamfunnets overvåkerrolle, ekspertise og påvirkningsarbeid er en viktig forutsetning for styrking av mekanismer for beskyttelse av menneskerettighetene i internasjonale organisasjoner.

Kap 163  Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter foreslås redusert med 125 millioner kroner som først og fremst skal tas fra støtte til initiativ og aktører på menneskerettighets- og demokratifeltet. Hvordan mener regjeringen at vektleggingen av menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken fortsatt vil ivaretas i tråd med føringene i Meld. St. 10 (2014–2015) når innsatsen helt tydelig skal rettes mot individets frihet og medbestemmelse, rettstat og rettssikkerhet og likeverd og like muligheter (s. 9)? Under individets frihet nevnes retten til utdanning sammen med styrket innsats for menneskerettighetsforkjempere og uavhengige medier (s. 10). I Stortingsmeldingen som skal legge langsiktige føringer for Norges utenrikspolitikk sees disse områdene i sammenheng; i neste års statsbudsjett er denne sammenhengen neglisjert.

Når enkeltindivider trues eller fengsles for å protestere mot at jenter nektes adgang til utdannelse, ser man at rettighetskategoriene henger tett sammen, skriver regjeringen i meldingen (s. 9). Et år etter ser Regjeringen tydeligvis ikke denne sammenhengen lenger, siden Regjeringen skal satse på støtte til utdanning, men samtidig redusere den langsiktige støtten til organisasjoner som jobber med å styrke menneskerettighetene i landene.

I Stortingsmeldingen heter det at ”et sterkt og pluralistisk sivilsamfunn er en drivkraft i arbeidet for en demokratisk utvikling, sikring av rettsstaten og fremme av menneskerettighetene. (…) Samarbeidet med det sivile samfunn er i mange situasjoner avgjørende for å bedre gjennomføringen av menneskerettighetene. Organisasjonenes kunnskap, kontaktnett og operative evne er ofte avgjørende for både å håndtere akutte situasjoner og for det langsiktige menneskerettighetsarbeidet. Samtidig er sivilsamfunnet både i Norge og andre land en viktig bidragsyter til å etterprøve og utfordre det arbeidet norske myndigheter gjør” (s. 17). Dette ser ut til å være glemt i Prop. 1 S Tillegg 1 (2015-2016).

Kap 150, post 78 Bistand til Afrika, samt kap 160, post 70 Sivilt samfunn

Bistand til sivilsamfunn i afrikanske land er avgjørende for å ivareta menneskerettighetene. Norge har et spesielt ansvar for å støtte sivilsamfunnet i land norsk næringsliv er tungt engasjert i som har utfordrende menneskerettighetsutfordringer. Kuttene i 160.70 Sivilt samfunn bør reverseres og kuttene i regionbevilgningen for Afrika bør ikke gå utover sivilsamfunnsstøtte.

Kap 151 Bistand til Asia

Her foreslår man å kutte støtte på 193 mill. kroner i en tid der man ser gryende endringsprosesser i land som Myanmar hvor støtten til sivilsamfunnet er avgjørende for en videre demokratisk utvikling. Landet er et av regjeringens tolv fokusland i utenriks- og utviklingspolitikken og er nevnt spesielt i Stortingsmelding 10 som et land Norge har et bredt engasjement i (s. 91).

Kap. 164 Fred, forsoning og demokrati

Post 71 Oda-godkjente land på Balkan

Redusert støtte til sivilsamfunn på Balkan vil gjøre det vanskeligere for disse landene å håndtere den pågående flyktningekrisen, i tillegg til at vi ser en forverret menneskerettighetssituasjon i noen av landene på Balkan.

Post 73 Andre ODA-godkjente OSSE-land

Det står i Meld. St. 10 (2014-2015) at Norge skal særlig støtte opp om sivilsamfunnet i land der det er betydelige menneskerettighetsutfordringer. Reformprosessen i Ukraina er viktig for utviklingen i hele regionen. Uten et sterkt sivilsamfunn, vil ikke reformene bli dyptgripende nok. Støtte til sivilsamfunnet for å skape påtrykk for reformer bør prioriteres. Ved å kutte i regionale tiltak, vil man miste synergieffekter ved regionalt samarbeid som også kommer sivilsamfunnet i land som Aserbajdsjan, Armenia og Hviterussland til gode.

På tross av at politiske fanger er blitt løslatt i Hviterussland, er lovene som begrenser ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfrihet uendret. Så lenge disse ikke endres, kan landet når som helst få flere politiske fanger. Det er viktig å sikre støtten til ulike aktører innenfor sivilsamfunnet i Hviterussland for å sikre en positiv utvikling.

3             Avslutning

”Det skal aldri være slik at verdenssamfunnet er i tvil om hvor Norge står i menneskerettighetsspørsmål”, står det i Stortingsmeldingen «Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken” (97). De prioriteringer som legges frem i tilleggsproposisjonen for Statsbudsjettet 2016, gjør organisasjonene i Menneskerettighetshuset usikre på om regjeringen mener dette i praksis.

 

Med vennlig hilsen fra-

Human Rights House Network

Fellesrådet for Afrika

Den norske Burmakomité

Health and Human Rights Info

Kvinnefronten

Menneskerettighetshuset i Bergen

Raftostiftelsen

 

 

 

 

 

 

 

 

Comments are closed.