Vi er ikke mennesker, vi er et gode som skal distribueres

Først publisert i Bergens Tidende.

Skrevet av Erika Eidslott og Camilla Kitty Karlsen, Kvinnefronten Bergen

Dette er kvinnehat

Det er verken kvinnehatet eller menns kåtskap for hevn som gjør Incel-bevegelsen farlig, skriver Jonas Nielsen i BT 14. juli. Om man «stripper vekk dette kvinnehatet», sitter man ifølge Nielsen igjen med en gruppe frustrerte jomfruer som føler seg utstøtt av samfunnet.

Videre gir han uttrykk for at det er en gruppe det kan være lett å få sympati med, fordi mange gjerne kan kjenne seg igjen i deres livssituasjon og identifisere seg med deres frustrasjon. Dette identifiserer han som det farlige med «Incel»-kulturen.

For kvinner er ikke det farligste med denne kulturen at det er lett å sympatisere med dem. Det farlige er selve kjernen i budskapet deres, som har tatt livet av kvinner i tusenvis av år.

Vi mener at man ikke kan strippe bort kvinnehatet for å forstå denne bevegelsen, fordi kvinnehatet er selve kjernen i slike bevegelsers eksistens.

Denne kulturen begynte uskyldig nok, som et slags forum for «tips og triks» til de som hadde falt på utsiden av det sosiale, og som hadde vansker for å få kontakt med kvinner. Raskt ble det overtatt av menn som hatet kvinner. Nå er det ingenting igjen, foruten kvinnehat.

En slik kultur oppstår ikke fordi man skylder på alle andre enn seg selv. Å skylde på alle andre enn seg selv skjer når du nekter å akseptere at oppgaven du leverte faktisk sto til stryk, eller du mener det er alle andre i kollektivet sin feil at kjøkkenet er rotete.

Tanken om at kvinners kropp og seksualitet er en utnyttbar ressurs for menn, er slett ikke en ny tanke som har oppstått med den nettbaserte «Incel»-kulturen. Dette er et tidløst fenomen som har fått brutale konsekvenser for kvinner gjennom hele verdenshistorien.

Vi er ikke mennesker, vi er et gode som skal distribueres. Dette verdensbildet reflekteres tydelig i diskusjoner på deres interne fora.

Et forslag med stor oppslutning er at «incels» skal slippe å betale skatt ettersom de ikke får ha sex med kvinner. Andre skrekkeksempler er en artikkel skrevet av en anonym «incel» som et rop om hjelp til kvinner. Ideen bak artikkelen var at kvinner kunne stoppe volden, dersom de bare aktivt gikk inn for å ha sex med folk i incel-miljøet. (Denne artikkelen ble publisert i en av de mange «subredditene» på diskusjonsforumet «Reddit» som ble slettet på grunn av hatefullt innhold.)

På et aktivt nettforum deler også brukere flere eksempler på hvor deilig det føles å skremme kvinner gjennom å følge etter dem, true dem eller sende ubehagelige meldinger til dem gjennom falske profiler.

Dette er ikke å skylde på alle andre for at man ikke får seg et ligg, eller å føle seg utenfor sosialt. Dette er internalisert kvinnehat.

For å kvitte seg med ugress, klipper man ikke stilken, man drar det opp med roten. Når man skal kvitte seg med en kultur som oppfordrer til bruk av fysisk og psykisk vold mot kvinner, holder det ikke å gi disse mennene et kræsjkurs i sosiale relasjoner, nye venner eller et ligg. Man må konfrontere grobunnen for kvinnehatet som gruppen representerer.

Det er ikke lenge siden «MeToo»-kampanjen herjet på sosiale medier. I Norge har én av ti kvinner opplevd seksuelt overgrep. Vi har i de siste årene sett rettssaker hvor menn har blitt frikjent for overgrep til, til tross for at de har innrømmet skyld.

I 2014 drepte Elliot Rodger seks personer fordi han hatet kvinner. I 2005 publiserte UNICEF en rapport hvor de avslørte at på verdensbasis er menns vold mot kvinner i fruktbar alder farligere enn naturkatastrofer, kreft og trafikkulykker.

Utenforskap er uten tvil en viktig faktor når det kommer til radikalisering, men enda viktigere er ideologien som ligger til grunn. Ved å hente folk ut av de radikale bevegelsene, vil man ikke fjerne ideologien. Når én faller fra, vil det alltid være en ny til å tre inn.

Kvinnehat har gjennomsyret samfunn siden historiens begynnelse. Dersom vi virkelig skal kunne kalle oss et moderne samfunn, er det på tide å ta tak i det.

Vi skriver våre masteroppgaver i historiefaget om nettopp denne kontrollen over kvinners kropper, og volden som følger. Om noen tiår håper vi at historiestudenter kan skrive masteroppgaver om hvordan denne volden opphørte.

Comments are closed.