dav

Vi var mange. Sammen kan vi forandre verden. Nå som da.

Kvinnefrontere har skrevet historie! Og vi har fått boka til kontoret. Kom innom og les eller kjøp

Les en smakebit fra boka “Vi var mange – kvinneaktivister fra 70-tallet forteller” av Ellen Aanesen (red.), Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg;

dav

De ville gnidd seg i øynene, kvinneaktivistene fra 1970-tallet, om de kunne kikket inn i framtida og sett dagens Norge. Hvor ble det av husmødrene? Pappaperm, hva er det? Lesbiske par med barn, er det mulig? Mange av 70-tallets kvinnekrav er ikke bare innfridd, men overoppfylt.

Det er en selvfølge at kvinner tar utdanning og har jobb og egen økonomi. Prevensjon er lett tilgjengelig, loven om selvbestemt abort står støtt, lesbiske lever lesbiske liv i bygd og by. De fleste barn går i barnehage, vi har lang foreldrepermisjon for både mor og far, og menn tar mer ansvar i familien enn den gang dette var et krav i togene på kvinnedagen. Å skille seg eller få barn utenfor ekteskap er ikke skammelig, vi har krisesentre over hele landet og forbud mot å kjøpe sex. Kvinner gjør seg gjeldende i politikk, idrett, forskning og all slags kunstnerisk virksomhet, og stadig flere unge minoritetskvinner tar plass i den offentlige debatten.

Vi som har skrevet boka Vi var mange, vokste opp i et annet Norge, der andre hadde makt over kvinners liv. En legenemnd kunne bestemme at du måtte bære fram barnet du ikke hadde mulighet til å ta vare på og ikke ville ha. Noen reiste til abortklinikker i utlandet, andre tok illegale og ofte farlige aborter her hjemme. Vi har kjennskap til dødsfall etter illegal abort så seint som i 1968. Da var de fleste av oss i slutten av tenåra. Seksualundervisning var så å si ikkeeksisterende, og prevensjon var vanskelig å få tak i, selv når du var gift. Konkubinatparagrafen slo fast at det var forbudt for to av motsatt kjønn å bo sammen uten å være gift. Du måtte søke om å beholde ditt eget etternavn når du gifta deg. Var du gift, fikk du ikke studielån om mannen din tjente over en viss sum, og selv om du var eldst i søskenflokken, kunne du ikke ta over odelsgården.

Kirkens makt og innflytelse var stor, og mange så ikke andre muligheter enn ekteskap om de ble gravide. I 1971 var hver fjerde brud under 20 år, de alle fleste var gravide. Barn født utenfor ekteskap ble ofte kalt «uekte». Enslige mødre var som regel fattige, og i mange miljøer var det en skam å ha barn uten å ha en mann – mor, far og barn var eneste aksepterte familieform og ble sett på som samfunnets grunnpilar. Lesbiske levde i skjul, homofili var forbudt.

I 1970 gikk bare 2,8 prosent av alle barn i barnehage, 350 av landets kommuner hadde ingen tilbud til førskolebarn. De fleste kvinner måtte dermed være hjemme mens barna var små, og mange forble husmødre. Om gifte kvinner tok seg arbeid, kunne det oppfattes som et angrep på mannens ære eller tegn på at hun var en dårlig mor. Hun hadde uansett alt ansvaret for husarbeid og omsorgen for mann og barn, og husarbeidet var tungt: så seint som i 1978 manglet 60 000 hus innlagt vann, og 400 000 hjem var uten varmtvann.

Svært få kvinner kunne forsørge seg og barna om de ville bryte med voldelige menn, og krisesentre fantes ikke. Mishandling, voldtekt og overgrep tilhørte privatlivet og ble ikke snakket om. Selv om det var mange forskjeller mellom bygd og by, nord og sør, og mellom klasser og miljøer, var rammene trange rundt kvinners liv i det landet vi vokste opp i. Vi var omgitt av mødre som lengtet desperat etter å være en del av noe større enn familien. Mange av oss fikk med seg innstendige oppfordringer hjemmefra – ta utdanning, tjen egne penger, bli uavhengig!

På slutten av 60-tallet begynte store ting å skje. Verden var i forandring, også Norge. Tusener av unge begynte på universiteter og høyskoler som før hadde vært forbeholdt folk med god økonomi. I de nye fellesskapene fikk systemkritikk og motstand mot makthavere fotfeste. USAs krig i Vietnam fikk ungdom ut i gatene over hele den vestlige verden, koloniland krevde uavhengighet, i Sør-Afrika gjorde svarte opprør mot apartheidregimet, afroamerikanere organiserte seg mot rasisme og undertrykking, studenter og arbeidere bygde barrikader i Paris. Ny musikk satte ord på ungdommens sinne og drømmer om en annen verden. Her hjemme viste nei-sidas seier i folkeavstemmingen om EF-medlemskap i 1972 at mektige motstandere kunne overvinnes.

Optimismen og pågangsmotet rådde også i Nyfeministene, Kvinnefronten, Lesbisk Bevegelse, Brød og Roser og de uavhengige kvinnegruppene som ble dannet i første halvdel av 70-åra. Noen av dem var små og varte bare en kort periode, men alle var med på å varsle at noe nytt var på gang. Aktivistene brøyt med de gamle forventningene til kvinner, vi var utålmodige og uten redsel for autoritetene. Vi kjente oss viktige, at det vi gjorde hadde betydning, for oss og for verden. Alt var mulig.

Medlemmene møttes i grupper for å diskutere og planlegge, og på sitt beste ble dette fristeder hvor vi også kunne snakke trygt og åpent. Vonde hemmeligheter og erfaringer vi trodde bare handlet om eget liv, viste seg å være felles for mange. Vi så mønstre og sammenhenger som hadde vært usynlige, livet vårt hang uløselig sammen med at vi var kvinner i et samfunn hvor kvinner var mindre verdt enn menn. Erfaringene våre ble grunnlag for aksjoner, analyser og krav. Det var lov å være sint.

Uenigheten om hvordan vi skulle komme dit, var stor, men vi delte en drøm om et annet samfunn hvor vi kunne leve som likeverdige og frie mennesker uansett kjønn, seksuell legning, hudfarge og alt som brukes for å skille mennesker fra hverandre.

At kvinner krevde makt over eget liv, var truende for dem som var vant til å ha den. Mange metoder ble tatt i bruk for å stoppe oss. Spydigheter og latterliggjøring var vanlig, vi ble kalt stygge, ukvinnelige og bitre mannehatere, og abortmotstandere kalte oss mordere. Enkelte menn mente det som skulle til, var et skikkelig knull, så kom vi nok på bedre tanker.

Men den gamle tida var forbi, opprøret var umulig å stoppe. Allierte fantes overalt, kvinner over hele landet kjente seg igjen i aktivistenes politikk og aksjoner. Veteranene i Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund gledet seg over at de nye organisasjonene tok opp krav de hadde vært alene om, radikale leger gjorde viktig arbeid i kampen for selvbestemt abort. Kvinnelige journalister skrev om bakgrunnen for kvinnekravene, og arbeidet for krisesentre fikk støtte av kvinner fra så å si alle partier på Stortinget. I kampen mot porno og prostitusjon sto unge og eldre fra vidt forskjellige organisasjoner og partier sammen, en del menn var også med. Og hvert år gikk tusenvis i 8. marstog bak hovedparolen «Kamp mot all kvinneundertrykking – for frigjøring av kvinnene».

Dette er aktivistenes bok. Her forteller noen av de som sto på stand, skrev løpesedler og avisinnlegg, ringte på dører og samlet underskrifter og støtte, holdt taler, gikk i tog, snakket åpent om det som hadde vært hemmelig, lagde bråk der det var nødvendig, og ikke ga seg da motangrepene kom. Hvorfor ble de med i kvinnekampen? Hva husker de best? Hva gjorde disse erfaringene med livet deres?

Kvinnebevegelsen vant mange seire i disse åra. Noen av oss trodde framgangen ville fortsette, at rettighetene våre ville bli utvidet og etter hvert hogd i stein. Mye av det 70-tallsaktivistene sloss for, står fjellstøtt, men dagens aktivister og kvinneorganisasjoner må bruke tid på å hindre tilbakeslag, også om regjeringen er full av kvinner. Når velferdsstatens sikkerhetsnett rakner, er det først og fremst kvinnene som overtar omsorgsarbeidet det offentlige ikke lenger tar ansvar for. Ordet frihet misbrukes om utrygge arbeidsforhold med få rettigheter. Klassesamfunnet består, fattigdom finnes, og i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet tjener menn fortstatt mest. Rasisme, fordommer, offentlig politikk og sosial kontroll hindrer minoritetskvinner i å ha de samme mulighetene som andre kvinner i landet.

Kvinnene som avslørte omfanget av kvinnemishandlinga og skapte krisesenterbevegelsen, hadde som mål å gjøre sentrene overflødige. Pionerene fra 70-åra ville blitt forferdet over å se at 40 år seinere er landets 46 krisesentre overfylte, og at menns vold fremdeles er hovedproblemet.

Dagens unge jenter og kvinner lever med press og høye forventninger om utseende, livsførsel og prestasjoner på alle livets områder. Hvordan påvirker dette jaget muligheten for solidaritet og samhold? Hvordan finner du egen trygghet, selvtillit og seksualitet om du ser deg selv med et kritisk og dømmende blikk? Smerten mange unge lever med, handler om mer enn individuelle problemer. Og det kan ikke bare være en sak for kvinneorganisasjonene at halvparten av norske gutter mellom 14 og 17 år bruker nettporno regelmessig. Pornoens ideer om menns rett til kvinner blir en del av dagliglivet, og internett gir nye muligheter for menn som tenner seksuelt på vold og overgrep mot barn. Antall anmeldte overgrep mot mindreårige øker eksplosivt. Mer enn 9 av 100 jenter og kvinner opplever å bli voldtatt, de fleste kjenner voldtektsmannen. 90 prosent anmelder aldri, og svært få av de anmeldte blir dømt. Voldtekt er en forbrytelse der risikoen for straff er liten.

Kvinnene i boka vår snakker om en annen tid, men vi kan lære mye av å se likheter før vi finner forskjellene. Grunnlaget for kvinneundertrykking, trakassering og vold er det samme i dag som i 70-åra. Synet på kvinnen som annenrangs menneske var og er – i større eller mindre grad – en del av kulturen i alle land og i alle slags miljøer over hele verden. Det gjør noe med både kvinner og menn, det får følger for hva vi godtar, hva vi ikke vil se, og hva vi ikke snakker om.

Om vi skal kunne leve sammen som likeverdige mennesker, må vi anerkjenne at det også her finnes undertrykking og maktforskjeller. Da tusener av kvinner i land etter land begynte å fortelle historiene sine høsten 2017, avslørte de omfattende og grov trakassering på jobben og i dagliglivet. På forhånd ville de fleste sagt at det ikke kunne være sant, men kvinnene ble så mange at #metoo vokste til en bevegelse som vil sette varige spor. Måtte energien og styrken i bevegelsen inspirere til å bryte stillheten om alt som hindrer frigjøring og likeverd mellom kvinner og menn.

Kvinner trenger hverandres kunnskap og analyser, historier og hemmeligheter for å gjennomskue kreftene som holder oss nede. Vi trenger hverandre fordi solidaritet gir styrke og mot til å stå opp for eget verd, uten redsel og skam. Å stå sammen gjør oss stolte og sta.

Vi er mange. Sammen kan vi forandre verden. Nå som da.

Comments are closed.