Å få en klapp på skuldra er hyggelig, men langt fra nok

Helsenorge har prøvd å si fra lenge. Hadde regjeringen hørt på helsepersonells krav tidligere, hadde vi vært bedre forberedt på denne krisen.

Først publisert i VG 19.03.2020

Jeg sitter i overlappingen før vaktskiftet og ser rundt meg. Det er kun én annen fast ansatt i full stilling i rommet. Jeg ser på oversikten over dagen og håper at det skal komme andre faste på min vakt. Men den viser kun vikarer og helgeansatte. En av vikarene husker jeg ikke navnet på, fordi hun er så ny. Opplæringen sin fikk hun av en annen vikar, fordi vi hadde mangel på folk og tid den dagen.

Sånn her har det vært lenge. Helsepersonell har sagt fra lenge. Men i stedet for å bli bedre, har det blitt verre.

En sykepleier «felte en tåre på jobb i går,- ikke på grunn av jobben, men på grunn av den kollektive applausen». Jeg felte også en tåre. Eller jeg hulket faktisk, da jeg kom hjem. Men det handlet ikke om den kollektive applausen. Det handlet om personal-situasjonen og hvor lite forberedt vi er.

Regjeringen klapper sikkert også. Fordi helsepersonell er så flinke og rydder opp i kaoset og det ufullstendige systemet regjeringen har presset ned over hodene på dem.

Hadde regjeringen hørt på helsepersonells krav tidligere, hadde vi vært bedre forberedt på denne krisa.

Bruken av deltid og små stillinger er et økonomisk problem for den enkelte. Det er også et strukturelt problem som rammer kvinner. I tillegg er det et problem i kvalitetssikring og håndtering av kritiske situasjoner.

Helsevesenet er fullt av vikarer. De deltar ikke i driften og er ikke tilstede på alle viktige møter og samtaler. Mange av dem jobber også sjeldent, fordi vikar-poolen må være stor for å sikre fleksibilitet for arbeidsgiver. Da er det vanskelig å få nødvendig kunnskap og trygghet i jobben de utfører.

Ansatte i små stillinger får i praksis ikke samme rett til å si fra hvis noe ikke er som det skal. De har ikke de samme mulighetene til å stille krav til sin arbeidssituasjon. De er sjeldnere organisert i arbeidstagerorganisasjoner og de er sjelden med i viktige avgjørelser på arbeidsstedet. Med mange vikarer og ansatte i små stillinger, blir det vanskeligere med kollektive opprop.

Helsenorge har prøvd å si fra lenge. Vi trenger et helsevesen som gir de ansatte en hverdag der unntakstilstand er mulig. Vi trenger et helsevesen som bygger på hele og faste stillinger. Det er kvinnesak, det er god arbeidslivspolitikk og det er god kriseberedskap.

Folk er flinke til å si at det vi står i nå er dugnad. Dette skal vi fikse sammen. Statsministeren sier at alle må ta i et tak, vi skal ta vare på hverandre. Men i virkeligheten har Erna Solbergs regjering med Bent Høie i spissen drevet strukturell nedskjæring av hele helsenorge i lang tid. Å rydde opp i regjeringens dårlige politikk på dugnad, det føles bittert. Å få en klapp på skuldra er hyggelig, men langt fra nok.

Men vi håper klappingen fortsetter når viruset er over, og at de erfaringene vi gjør oss nå gir bedre forutsetninger for et levedyktig helsevesen.

/

JORUNN FRIIS RESET, miljøterapeut og styremedlem i Kvinnefronten

Comments are closed.