Kvinnefrontens innspill til NOU 2023:5 Den store forskjellen - Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse

8. jul.

Her kan du lese Kvinnefrontens høringssvar til NOU 2023:5 fra Kvinnehelseutvalget.

NOUen “Den store forskjellen - Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse” dokumenterer det mange har hevdet; at kvinner får dårligere helsehjelp enn menn. Vi er glade for den grundige gjennomgangen og for at betydningen av kjønn for helse drøftes så bredt. NOUen slår fast at betydningen av kjønn ikke vektlegges verken i folkehelsearbeidet, i helse- og omsorgstjenesten, eller i helsefaglig forskning og utdanning.

I NOUen sies det videre: «Dette får uheldige konsekvenser for politiske prioriteringer, utvikling og formidling av ny kunnskap, for hvordan kvinner blir møtt i helse- og omsorgstjenesten og hvilken behandling de får. Dette bekreftes av kvinner som har stått fram med egne historier om mangelfull oppfølging i tjenestene. Når vi overser den store forskjellen, lykkes vi ikke med å sikre helse- og omsorgstjenester av god kvalitet for alle. Utvalget peker på fire områder der manglende anerkjennelse av kjønns betydning for helse er særlig framtredende. De fire områdene danner et sammensatt utfordringsbilde som utvalget har brukt som grunnlag for sine vurderinger og anbefalinger: Kvinners helse har lav status, mangelfull samordning gir dårligere helsetjenester, en sviktende kunnskapsbro er et hinder for at kunnskap når fram til tjenestene og Kvinners stemmer får for lite gjennomslag».

Kvinnefronten slutter seg til denne forståelsen og vi mener NOUen gir en god oversikt over utfordringene, selv om den ikke dekker alt. I Norge liker vi å skryte av at vi er blant verdens mest likestilte land. Da er det helt uakseptabelt at kvinner får dårligere helsetjenester enn menn og tas mindre på alvor som pasienter. NOUen gir en svær tydelig politisk marsjordre. Det kreves politisk handlekraft og vilje til å bruke penger for å få til det løftet vi trenger for kvinners helse.

Oppfølging av NOUen

De mange bra tiltakene NOU’en foreslår må nå faktisk gjennomføres. Den store forskjellen foreslår 75 konkrete tiltak som vil bringe oss nærmere et likestilt helsetilbud i Norge. Vi har utredet nok, nå er det tid for handling. Utredningen dokumenterer at kjønn har stor betydning for helse og at dette må anerkjennes for å nå målet om likeverdige helsetjenester. Flere av de foreslåtte tiltakene er derfor innrettet mot å endre de grunnleggende strukturene og prioriteringene innenfor dagens helse og omsorgssektor.

Fra den forrige utredningen om kvinnehelse fra 1999, ble få tiltak gjennomført. Utredningen ble fulgt opp med en kvinnehelsestrategi i 2002 og videre i stortingsmeldingen «Likestilling i praksis» i 2015. Mange av forslagene i NOU 1999 ble likevel liggende i skuffen. Det kan ikke skje igjen, vi må lære av hva som gikk galt sist.

Vi støtter Norske Kvinners Sanitetsforenings forslag om stortingsbehandling av NOU’en. Ansvaret for et løft for kvinnehelse må forankres på tvers av det politiske spekteret og følges opp uavhengig av hvem som sitter i regjering i periodene framover. En egen stortingsmelding og påfølgende behandling i Stortinget vil sikre involvering og forankring hos alle partiene på Stortinget. Vi trenger et tverrpolitisk løft for kvinnehelse. Vi støtter også forslaget om å etablere en nasjonal komité for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv, som skal sørge for samordning og samarbeid på tvers av fagmyndigheter og sektordepartement. Et løft for kvinnehelse må ikke bare forankres i Helse- og omsorgsdepartementet, men krever samarbeid på tvers.

Tiltak som trengs i helsetjenestene og forskningen

Her er det foreslått mange tiltak i NOUen og alle er viktige, men vi vil spesielt trekke fram noen vi mener er spesielt viktige:

Mer penger til forskning på kvinnehelse. Forskningsrådet må sikres midler og styringskrav om et eget program for kvinnehelse. Vi vil ha øremerkede midler til forskning på kvinnehelse i hele livsløpet. Vi er glade for at utvalget foreslår at Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning skal styrkes og at det skal lyses ut midler til etablering av flere nasjonale sentre for forskning på kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv, samt et program for forskning på eldre kvinners helse. Men vi savner likevel et øremerket program for kvinnehelse generelt i NFR.
Innføre krav om kjønnsperspektiv i all medisinsk og helsefaglig forskning.
Sørge for at kvinne- og kjønnsperspektivet styrkes i alle de helserelaterte utdanningene, inkludert bevisstgjøring og holdningesarbeid. Alle som skal jobbe i helsetjenestene må lære om kjønnsforskjeller i sykdomsforløp, symptomer og behandling, samt få god og oppdatert kunnskap om de sykdommene som oftest bare rammer kvinner.
Fødsels- og barselomsorgen må styrkes over hele landet. Det inkluderer også oppfølging og behandling av fødselsskader og psykisk helse etter fødsel. Liggetiden på barsel må tilpasses den enkelte fødende sine behov og ønsker. Det er ikke holdbart at kvinner tvinges til å dra hjem før de er klare fordi det skal spares penger. På dette punktet er ikke NOU’en tydelig nok. Samarbeidet mellom kommunene og fødestedene må styrkes for å sørge for bedre kontinuitet og kvalitet i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.

Det er bra at utvalget mener tilbudet om abort må være like bra over hele landet, og at den enkelte må få tilbud om oppfølging og støtte ved behov. Vi vil imidlertid gå lenger:

Abort må anerkjennes som en naturlig del av kvinners helsetilbud, og vi må følge WHOs anbefaling om at alle politiske og administrative barrierer for abort fjernes, dette inkluderer ventedager, abortnemnder og ukegrenser. Å senke terskelen for tilgangen til abort vil gjøre det lettere for kvinner over hele landet, bidra til sosial utjevning, og vise at abort er helt vanlig helsehjelp.
WHO sier også at medisinsk abort bør være tilgjengelig i primærhelsetjenesten. Kvinnefronten mener Norge må innføre dette som en rettighet.
Abortnemndene må fjernes. De har bare en moralistisk funksjon, og representerer en forsinkelse og en ekstra belastning for kvinner som trenger en abort etter uke 12. Vi vet fra andre land at det ikke blir flere senaborter av å fjerne nemndene. I Island og i Sverige er grensen for selvbestemt abort mange uker høyere, likevel er statistikken nesten den samme. I Canada, som ikke har en lovfestet abortgrense, skjer det ikke flere senaborter enn i Norge. Å fjerne abortnemndene gir ikke flere senaborter, men gjør at kvinner i en sårbar situasjon slipper å trygle i en nemnd.

Tiltak for at kvinners stemmer blir hørt

Det er bra at utvalget legger vekt på at kvinnelige pasienters erfaringer må tas mer på alvor. Den nyopprettede Kvinnehelsealliansen, som består av ulike pasient- og brukerorganisasjoner, kan spille en viktig rolle her. Deres innspill må tas på alvor. Kvinneorganisasjonene generelt bør også høres som talerør for kvinners erfaringer og problemer, enten de er direkte helserelatert eller på andre områder som har betydning for kvinners livsvilkår.

At kvinnelige pasienter skal tas på alvor, handler også om holdninger, ikke bare ressurser. Det er behov for en statusheving på kvinnehelse. Vi støtter derfor tiltakene 24-27: Etablere et brukerutvalg for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv, iverksette forskning på hvordan kvinner med kvinnelidelser blir behandlet i tjenestene og en nasjonal brukerundersøkelse om kjønnsforskjeller i pasienters møte med helsetjenesten og flere brukerundersøkelser blant pasienter med kvinnelidelser. Vi vil også gjerne påpeke at grunnen til at de typiske kvinnesykdommene ofte har lav status og at kvinner som pasienter blir hørt i mindre grad, er at kvinner har lavere status generelt i vårt samfunn. Helsetjenestene er ikke et isolert unntak, men gjenspeiler manglende likstilling i samfunnet generelt. Tiltak for å økt likestilling vil dermed hjelpe også på dette området.

Mer fokus på kvinners arbeidshelse

Vi er glade for at utvalget løfter behovet for mer forskning på kvinners arbeidshelse, og stiller oss bak utvalgets anbefalte tiltak 50. Kvinner har oftere yrker som innebærer å yte omsorg og service for andre, og er overrepresentert i lavinntektsyrker. Kvinner har høyere sykefravær og flere kvinner faller utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker. Kvinner opplever særegne utfordringer som ikke menn i like stor grad opplever. Kvinner kan bli diskriminert arbeidslivet, særlig i forbindelse med graviditet og fødsel. Kvinner har mye oftere eneansvar for barn og kan ha en stor del av barneansvaret også når de er i forhold. Dette medfører tidsklemme og stress, og arbeidsgivere imøtekommer ikke nødvendigvis kvinner sine særskilte behov på grunn av omsorgssansvar, eller de kan behandle dem dårligere på grunn av det. Mange kvinner opplever også seksuell trakassering på arbeidsplassen, noe som kan føre til sykemeldinger og problemer med å komme tilbake i arbeidslivet. Mange kvinner lever også med kronisk sykdom, f.eks. endometriose eller muskel- og skjellettlidelser, som fører til høyt sykefravær. En del av disse blir møtt med mindre forståelse fra arbeidsgiver enn de med mer synlige og lettforståelige sykdommer. At kvinnehelse tas mindre alvorlig i helsetjenestene, får slik også konsekvenser for kvinners arbeidshelse, og i neste omgang deres økonomi, som er forbundet med deltagelse i arbeidslivet. Også når det gjelder tilgang på trygdeytelser, kan manglende kunnskap, lavere status og underdiagnostisering av kvinnesykdommer gjøre at kvinner ikke får ytelser de burde ha hatt. Kvinner har mindre penger enn menn, det gjelder både inntekt og trygdeytelser, flertallet av dem som står i matkø eller tjener mindre enn fattigdomsgrensen er kvinner. Fattigdom skaper uhelse og må også være med i vurderingen av kvinners arbeidshelse.

Vi støtter utvalgets forslag om å oppnevne et offentlig utvalg som ser særlig på kvinners arbeidshelse. Vi oppfordrer utvalget til å se særskilt på seksuell trakassering på arbeidsplassen og dets betydning for kvinners helse.

Grupper av kvinner med særlige utfordringer i helse

Kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn

Vi er glade for at utvalget velger å vie et helt kapittel til samiske kvinners helse. Her trengs det mer kunnskap. Vi støtter tiltakene nr. 61 til 68.

Vi er glade for at utvalget løfter betydningen av minoritetsstress og diskriminering som helserisiko for minoritetskvinner generelt, og behovet for mer kunnskap om dette i Norge, særlig betydningen av sammensatt diskriminering. Når det gjelder etniske minoriteter har utvalget en grundig drøfting som tar høyde for at dette er en sammensatt gruppe, men løfter at noen spesielt sårbare grupper har særskilte helseutfordringer. Vi støtter tiltak 43 og 44, flerkulturell doula på statsbudsjettet og helsetjenester til papirløse.

Voldsutsatte kvinner

Det er bra at utvalget tar opp voldsutsatte kvinners situasjon, og at det er en sammenheng mellom å bli utsatt for vold og helseproblemer. Vold er et alvorlig kvinnehelseproblem, og sannsynligvis er betydningen undervurdert.

Kostnaden både for den enkelte voldsutsatte kvinne og samfunnet er store. Det trengs mer forskning, vi støtter tiltak 10 og 49, men det trengs også forskning på helsekonsekvenser av vold mer generelt, og sammenhengen med bruk av trygdeytelser.

Vi trenger også bedre rettsvern mot voldtekt, noe som ofte har alvorlige helsekonsekvenser for den som rammes. Kvinnefronten mener en voldtektslovgivning som bygger på at sex uten samtykke er voldtekt, vil gi et bedre rettsvern. Det vil ha en holdningskapende effekt.

Det er viktig med effektive tiltak som forebygger vold og gjør det mulig å forlate voldelige forhold. Et godt krisesentertilbud og oppfølging av voldsutsatte fra kommunens side er viktig. I dag varierer dette geografisk og er mange steder langt fra bra nok. Omvendt voldsalarm har vist seg å være et effektivt tiltak for å hindre vold og partnerdrap, og bør brukes i langt større grad. Omfanget av og betydningen av økonomisk vold er undervurdert og bør med i kommunenes handlingsplaner om menns vold mot kvinner

Det er også viktig å forebygge vold mot kvinner i utgangspunktet, ved å drive opplysningsarbeid om hva vold er, og holdningsskapende arbeid. Det inkluderer tiltak mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som rammer særlig kvinner med innvandrerbakgrunn. Dette er en helsebelastning for dem det gjelder og kan hindre fri livsutfoldelse og deltakelse i samfunnet.

Kvinner i fengsel

Vi støtter utvalgets anbefalte tiltak 48 om å sikre et likeverdig helsetilbud for de mest sårbare kvinnene i norske fengsler. Det er viktig at kvinner som soner får et helsetilbud tilpasset deres behov og utfordringer. At kvinner i fengsel f.eks. ikke har tilgang på kvinnelig lege, når mange av dem har opplevd seksuelle overgrep, er helt uholdbart. At mange er psykisk syke, uten å få tilstrekkelig behandling for dette, er også under enhver kritikk. Psykisk syke hører ikke hjemme i fengsel.

Det er ikke holdbart at kvinner får dårligere soningsforhold enn menn, eller at soningsforholdene i seg selv forverrer helseproblemer. Den siste tidens utvikling på dette området, herunder den alvorlige og nedslående rapporten fra Sivilombudets besøk i Bredtveit kvinnefengsel, underbygger at det haster å gjøre noe med dette.

Kvinner i prostitusjon

På dette punktet har vi flere kritiske bemerkninger: For det første at utvalget velger å bruke ordet «sexarbeider» om kvinner som selger sex, og for det andre at man trekker opp et skille mellom ofre for menneskehandel og de som angivelig selger sex «av egen vilje». Prostitusjon er ikke et arbeid, og vi reagerer på at dette ordet brukes. Videre er det mildt sagt problematisk å forutsette at de som ikke er ofre for menneskehandel selger sex «av egen vilje». Svært ofte er dette noe som gjøres i desperasjon og henger nært sammen med økonomisk nød, rusavhengighet, hjemløshet og psykiske helseutfordringer. Økonomisk utnytting og tvang/press fra en tredjepart kan også ramme de som selger sex uten å være migrant. At det ikke er snakk om et fritt valg, eller en likeverdig transaksjon, anerkjennes i norsk lovverk. Det er kriminelt å kjøpe sex, men ikke å selge, nettopp på grunn av maktulikheten.

Vi er derimot enige i utvalgets beskrivelser av helseproblemene kvinner i prostitusjon opplever, men vil understreke at det ikke bare er stigma og utsatthet for fysisk vold og trakassering som er årsaken til disse problemene. Å la andre bruke ens kropp til seksuell tilfredstillelse mot betaling, er et betalt overgrep, og derfor naturligvis skadelig for psykisk og fysisk helse. Kvinnefronten mener at prostitusjon er vold mot kvinner og et menneskerettighetsbrudd. Mange av kvinnene som selger sex i Norge kommer fra fattigere land og er ofre for menneskehandel. Dette gjør maktulikheten og sårbarheten hos kvinnene enda større.

Prostitusjon skjer over hele landet og det er behov for en betydelig utbygging av hjelpetiltak for kvinner (og menn) som vil ut av prostitusjon. I dette arbeidet vil erfaringene fra ROSA prosjektet tilknyttet Krisesentersekretariatet og ARKEN rus behandlingstilbud til kvinner komme til nytte. Et viktig tiltak er også bedre håndhevelse av sexkjøpsloven. Loven håndheves i dag i svært liten grad, og det er mye å vinne på å bruke mer ressurser på dette, ikke minst en reduksjon av menneskehandel til Norge. Dette vil også være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, blant annet gjennom FNs kvinnekonvensjon.

Kvinnefronten Norge