Kvinnefiendtlighet på høyt nivå
Først trykket i Bergens Tidende 24 okt 2018
av KATHARINA SASS – PhD i sosiologi, aktivist i Kvinnefronten
Hva hjelper det tvangsgiftede kvinner å bli sendt til et fattig, farlig land, helt alene og uten å kjenne noen der?
Den norske regjeringen driver en bevisst politikk mot unge kvinner under 24 fra Syria, Eritrea, Afghanistan, Pakistan, Iran, Sudan, Tyrkia og Somalia. For å forhindre at disse kvinnene og deres barn kommer til Norge, ble det i fjor innført den såkalte «24-årsregelen».
Den innebærer at utenlandske samboere og ektefeller kun får opphold i Norge hvis begge parter er over 24 år. Særlig mennesker fra de nevnte landene kan ikke håpe på å få unntak fra regelen, som Utlendingsdirektoratet opplyser. Denne politikken er umenneskelig.
Regelen blir begrunnet med at det forekommer tvangsekteskap i disse landene, men i praksis har det ingenting å si om paret er blitt tvangsgiftet eller ikke. Det sier Anne Brandt-Hansen, seksjonssjef i Utlendingsnemnda, helt åpent i Klassekampen 16. oktober. Der møter vi også familien Moradi, som er blitt atskilt som følge av denne politikken.
Moren Maryam Moradi er 21 år gammel og har flyktet til Tyskland sammen med den et år gamle sønnen Rohan for å unngå å bli deportert til Afghanistan, der hun ikke har vært siden hun ble født. Rohan er født i Norge. Faren Yama Moradi (26 år) er norsk, velutdannet og i jobb. Maryam og Yama elsker hverandre, men de lever i utrygghet. Deres liv er blitt ødelagt av den norske staten.
Men selv hvis Yama hadde vært utlending, dårlig utdannet og arbeidsledig; selv hvis Maryam hadde blitt tvangsgiftet – hadde det vært moralsk forsvarlig å sende Maryam og lille Rohan til Afghanistan? Kan det noensinne være ok å sende unge kvinner og deres barn til land i krig?
Regjeringen påstår at man vil «bekjempe tvangsekteskap» med et slikt regelverk. Det er åpenbart elendig løgn. Hva hjelper det tvangsgiftede kvinner å bli sendt til Afghanistan eller et annet fattig, farlig land, helt alene og uten å kjenne noen der? Hvordan er det en politikk som er egnet til å styrke kvinner sine rettigheter? Det er det ikke; og det er det heller ikke ment til å være.
Dette er en kvinne-, barne- og menneskefiendtlig politikk. Det finnes ingen unnskyldninger for dem som beslutter og gjennomfører en slik politikk, verken for de politiske partiene som står bak eller for regjeringens villige hjelpere i Utlendingsdirektoratet og politiet. De skiller familier fra hverandre.
De sender ettåringer til land i krig. De sender kvinner uten beskyttelse til land der vold mot kvinner er utbredt. De vet at dette vil føre til store lidelser for disse menneskene og muligens til deres død. De har blod på hendene. Det er på tide at sivilsamfunnet står opp mot slik ufattelig umenneskelighet.