HØRINGSUTTALELSE FRA KVINNEBEVEGELSENS ABORTUTVALG NOU 2023: 29 Abort i Norge

Dette innspillet er levert som svar på høringen til abortutvalgets rapport NOU 2023: 29 Abort i Norge - Ny lov og bedre tjenester. Du kan også levere ditt eget høringssvar her fram til 22. mars 2024!

Om kvinnebevegelsens abortutvalg
Kvinnebevegelsens abortutvalg ble til høsten 2022 som en reaksjon på at kvinnebevegelsen ikke ble inkludert i det regjeringsoppnevnte abortutvalget. Formålet med Kvinnebevegelsens abortutvalg er å bidra til en åpen og balansert diskusjon om ny abortlov i Norge med utgangspunkt i kvinnebevegelsen og kvinners erfaringer med dagens abortlov og praksis. Kvinnebevegelsens abortutvalg takker for muligheten til å komme med høringssvar til NOU 2023: 29 Abort i Norge.

Høringsuttalelse fra Kvinnebevegelsens abortutvalg
NOU 2023: 29 er velskrevet og inneholder mye informasjon av stor interesse. Kvinnebevegelsens abortutvalg[1] (KA) er enig i at gjeldende norsk lovregulering av abort ikke lenger gjenspeiler dagens rettslige behov og i at det er nødvendig med en lovgivning tilpasset dagens kvinnesyn og medisinsk praksis. Etter vår mening fremstår det som ulogisk å konkludere med at det fortsatt skal være abortnemnder. KA er derfor ikke enig i den lovreguleringen av abort som er foreslått i NOU 2023: 29 når det gjelder opprettholdelse av abortnemnder.

Mandatet som utvalget fikk og som ligger til grunn for utvalgets lovforslag, var snevert, og bygget i stor grad på foreldede synspunkter på både kvinners rett til selvbestemmelse og abort. Det snevre mandatet medførte at lovutvalget ikke fikk mulighet til å drøfte abortspørsmålet på fritt grunnlag. Etter KAs syn bør ny norsk lovgivning om abort bygge på den beste tilgjengelig kunnskapen, slik den er oppsummert i Verdens helseorganisasjons veileder fra 2022, og dessuten være tilpasset nyere norsk lovgivning. Det er en alvorlig mangel at lovutvalget ikke har hatt mulighet til å bygge på disse hensynene.      

Gjeldende abortlovgivning bygger på et foreldet kvinnesyn og KA reagerer sterkt på at dette kvinnesynet på flere punkter er videreført i abortutvalgets lovforslag. Opprettholdelsen av ordningen med nemnder i lovforslaget overser at kvinner, som menn, har rett til selvbestemmelse. Enhver nemndordning vil dessuten være i strid med Norges internasjonale forpliktelser; ikke bare mht. likestilling av kjønnene, men også om når, og på hvilke vilkår, et individ kan fratas sin rett til å treffe selvstendige avgjørelser. Abortutvalget tar i NOUen opp menneskerettigheter og forholdet til annen lovgivning, som Pasient- og brukerrettighetsloven, men begrunner likevel ikke med hvilken rett den norske staten kan bestemme i en abortlov at gravide kvinner etter et bestemt uketall bare kan få abort når en nemnd har besluttet det. KA minner om at etter vergemålsloven kan ikke individer over 18 år fratas sin rettslige handleevne, med mindre lovens spesielle vilkår er påvist. Slik vi ser det, vil enhver videreføring av ordningen med nemnd innebære at gravide er mer umyndiggjort enn personer som er under vergemål. Vi vil videre nevne at en nemnd som har nektet en kvinne abort ikke har noe ansvar for oppveksten til det barn som kvinnen blir forsøkt tvunget til å bære frem og føde. En verge har derimot løpende ansvar for den som er under vergemål.

En av begrensningene i abortutvalgets mandat var at det skulle stå fast at abort ikke skulle tillates dersom fosteret er levedyktig, med unntak for nødrettssituasjoner. Drøftingen i NOU 2023: 29 av spørsmålet om levedyktighet illustrerer hvor vanskelig det kan være å bestemme levedyktighet i det enkelte tilfelle. Til tross for begrensningene i mandatet anbefaler lovutvalget i § 5 ikke bare en levedyktighetsgrense, men også at uketallet skal angis i lovteksten, og ikke i forskrift som i dag. KA understreker at Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at levedyktighet ikke bør være tema i lovgivning. KA mener at det er gode grunner til at Norge bør følge WHOs kunnskapsbaserte retningslinjer. 

Kommentarer til lovutkastet:

§ 1 Lovens formål

KA foreslår at bestemmelsen i paragrafens første ledd siste punktum «Samtidig skal loven sikre respekt for det ufødte liv» utgår. Denne setningen gjør resten av paragrafen ugyldig. Kvinner som tar eller har tatt abort har respekt for det ufødte liv, å anta noe annet er ikke forenlig med det som ellers står om kvinners rettigheter i resten av formålsparagrafen og NOU 2023:29. Denne formuleringen i lovens formålsparagraf viderefører holdninger som påfører kvinner skyld og skam for å ta abort. 

I merknaden til bestemmelsen heter det dessuten at «hensynet til å sikre respekt for det ufødte liv… vil ligge til grunn for abortnemndenes behandling av søknader om abort». Som kjent finner allerede i dag de fleste aborter sted uten involvering av nemnder, og etter en eventuell utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker, vil det være en svært liten andel av abortene som finner sted etter nemndbehandling. KA kan derfor ikke se at en formålsbestemmelse om respekt for det ufødte liv egner seg i en lov som skal omfatte alle aborter. Videre, i det store flertallet av tilfellene, som er det den gravide selv bestemmer, er det ene og alene hennes samvittighet og etiske vurderinger som er avgjørende, og skal respekteres. KA foreslår derfor at formålsparagrafen begrenses til å sikre retten til abort.  

§ 4 Rett til abort   

KA er uenig i at rett til abort begrenses i loven til et uketall. Spørsmål om de svært sjeldne senabortene må løses individuelt. 

§ 5 Adgang til abort etter utgangen av 18. svangerskapsuke

KA er uenig i forslaget, fordi det er den gravide kvinnen som selv skal bestemme. Paragrafen står i motsetning til siste setning i formålsparagrafen som lyder “Loven skal sikre gravide muligheter til å gjøre selvstendige beslutninger om egen kropp og eget privatliv.”

§ 7 Rett til informasjon, veiledning og oppfølging

KA er enig i at gravide kvinner skal ha slik rett som følger av paragrafen, men mener at dette allerede må antas følge av gjeldende lovregler om pasientrettigheter. Vi reagerer sterkt på at det foreslås oppfølging etter abort, men ikke etter avslag i abortnemnd.

§ 9 Krav eller søknad om abort og § 10 Barns beslutningskompetanse

Disse paragrafene gjelder forhold som er dekket i barneloven og vergemålsloven, og må harmoniseres med disse lovene.

§ 11 Informasjon og veiledning

KA mener paragrafen bør sløyfes, jf. utkastet til § 7. Sistnevnte, sammen med generell rett til helsetjenester, må anses å være tilstrekkelig.

§ 12 Tilbud om abort

KA er enig med lovutvalget i at abort ikke som nå begrenses til sykehus. Det vil da være en oppgave for helsetjenesten å organisere tjenesten slik at den blir tilgjengelig, forsvarlig og omsorgsfull. Dette må gjelde alle nivåer, fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten. Dette må imidlertid komme klarere frem av lovteksten. Slik teksten er utformet er det vanskelig å se at den forplikter andre enn de regionale helseforetakene til å yte nødvendige tjenester. Vi støtter derimot en plikt til å yte helsetjenesten som en del av øyeblikkelig hjelp.

§ 13 Helsepersonells reservasjonsrett

Paragrafen er plassert i kapittel 3 om helsetjenestens plikter. Dersom denne plasseringen beholdes, bør den utformes slik at den pålegger helsetjenesten plikt til å organisere tjenesten slik at abort er tilgjengelig.  

§ 14 Gratis helsehjelp

KA er enig i at abort skal være gratis for alle som oppholder seg i riket. 

§ 15 Adgang til fosterantallsreduksjon

Abortutvalgets begrunnelse for at alle søknader om fosterantallsreduksjon skal behandles av nemnd, er hensynet til gjenværende foster/fostre. KA er ikke enig med abortutvalget i at informasjonen ved fosterantallsreduksjon er så vanskelig å forholde seg til at avgjørelsen ikke kan overlates til den gravide. En slik argumentasjon strider mot den gravides selvbestemmelse og det vi vet om at det er vanskelig å ta inn over seg informasjon når kvinnen sitter med frykten for ikke å kunne bestemme selv. Det er bare den gravide som kan ta stilling til hvilken risiko hun er villig til å ta for gjenlevende foster. KA tilføyer at vi generelt er negative til tvungen rådgivning, slik som foreslås av abortutvalget. 

Abortutkastet gjenspeiler dagens praksis. Men denne praksisen, inklusive når det er best rent medisinsk å utføre inngrepet, må forventes å endre seg når teknologi og metode videreutvikles. Den reguleringen som er foreslått av abortutvalget, egner seg derfor ikke i lovgivning som skal stå seg i flere år.  

§§ 20-32 Om nemnder og klagenemnd

KA mener prinsipielt at kvinner skal ha full selvbestemmelse gjennom hele svangerskapet som også Verdens helseorganisasjon sine retningslinjer anbefaler. Vi mener likevel det er viktig å kommentere abortutvalgets innstilling da vi ser store utfordringer med det nye forslaget til abortnemnder. Vi frykter det kan bli vanskeligere å få innvilget en abort etter 18. uke  med abortuvalget sitt forslag. Undersøkelsen “Kvinners erfaringer med abortnemnder” viser hvordan dagens nemnder er belastende for kvinnene og familiene og at “Nemndsystemet favoriserer ressurssterke kvinner og kan bidra til å ytterligere marginalisere allerede sårbare kvinner”. Etter vår mening vil de foreslåtte nemndene forsterke denne tendensen.

I NOU 2023: 29 omtales nemndenes arbeid som i all vesentlig grad symbolsk, at det er en belastning å møte for en nemnd, og at det er en uheldig dobbeltrolle å både skulle veilede og dømme. Abortutvalgets drøftinger av menneskerettighetene taler også etter KAs syn for at den gravide bør kunne bestemme selv. Likevel forslår utvalget at en nemnd skal treffe vedtak om abort – eller ikke - etter uke 18. Dette fremstår som ulogisk.

KA mener videre at gitt at nemnd etter lovutvalgets forslag bare skal benyttes ved abortsøknad etter uke 18 og søknad om fosterantallsreduksjon, framstår abortutvalgets forslag til regulering av nemndene og deres arbeidsmåter som komplisert og tidkrevende. KA understreker at i begge tilfellene må søknaden avgjøres meget raskt ettersom tid i disse tilfellene er mangelvare. Det må være tid til å få en overprøving om primærnemnden nekter abort. Ved en ordning med nemndsbehandling må saksbehandlingen være rask og transparent. KA forutsetter dessuten at saksbehandlingen utformes slik at kvinnen skal kunne møte i nemnden(e). 

Detaljeringsgraden i lovutkastet fremstår dessuten som uhensiktsmessig for en lov. Disse bestemmelsene bør heller reguleres av en forskrift, jf. hjemmelen i lovutkastet § 37. Dermed kan bestemmelsene endres lettere dersom det skulle vise seg at de ikke er hensiktsmessige.   

KA har noen kommentarer til enkelte av de foreslåtte paragrafene i kapittel 6:

Etter § 29 tredje ledd annet punktum skal den ene legen ha «relevant spesialistutdanning». Om bestemmelsen opprettholdes, bør proposisjonen opplyse hvilke utdanninger dette inkluderer og hvorfor leger med slik utdanning anses passende til nemndsarbeid. 

I § 31 første ledd første punktum heter det at saksbehandlingen i klagenemnda skal være muntlig. En tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått for primærnemnda. Her gjelder etter lovutkastet § 23 første ledd at saksbehandlingen fortrinnsvis skal være skriftlig og etter annet punktum at den gravide ikke har plikt til å møte, men at hun etter tredje ledd i paragrafen kan kreve å møte i nemnden. Nemndenes arbeidsmåte må være den samme enten det er tale om primær- eller klagenemnd. Lagring eller bruk av skriftlig dokumentasjon er en stor inngripen i rett til privatliv og personvern og bør unngås. 

Konklusjon

Kvinnebevegelsens abortutvalg mener abort lovmessig skal betraktes som enhver annen nødvendig helsetjeneste og at det eneste som bør lovreguleres er kvinners rett til abort, at den skal være gratis, og at kvinnens har en rett til informasjon, veiledning og støtte. Dessuten bør alle nivåer innen helsetjenesten pålegges å sikre kvinner abort.  KA er derfor i tvil om det trengs en egen abortlov, eller om disse hensynene heller bør inkorporeres i allerede eksisterende lovgivning, som Grunnloven og helselovgivningen. Vi viser til at Frankrike 4. mars 2024 vedtok å ta retten til abort inn i sin Grunnlov.   

Avslutningsvis vil KA belyse situasjonen i verden. Ifølge Center for Reproductive Rights har 60 land de siste 30 årene liberalisert sin abortlovgivning og fire land har strammet inn. Noen eksempler på fremskritt er Colombia som fikk selvbestemt abort frem til 24. uke, Thailand som har vedtatt selvbestemt abort til 20. uke og Island som har 22. uke.  Vi i KA lar oss inspirere og lære av kvinnebevegelsene rundt om i verden som har kjempet frem retten til kroppslig autonomi. Kvinner i Norge fortjener selvbestemt abort, uten politiske barrierer.         

KvinnebevegelsensAbortutvalg,
Oslo, 18. mars 2024

[1] Norske Kvinners Sanitetsforening har vedtatt selvbestemt abort frem til uke 18. De sender eget høringssvar om dette.