Lytt til WHO

Før Abortutvalget konkluderer, bør de lære av WHOs retningslinjer og sette kvinners helse og rettigheter i sentrum.

Skrevet av Johanne Sundby (Gynekolog og samfunnsmedisiner), Berit Austveg (Samfunnsmedisiner) og Mette Løkeland (Gynekolog). På trykk i Klassekampen 13. desember

Kvinnen i sentrum: Med fri og trygg tilgang vil vi få tidligere og kanskje færre aborter, skriver forfatterne. Her fra en pro-abortdemonstrasjon i Buenos Aires i september. Foto: EMILIANO LASALVIA, AFP/NTB

I 2022 kom Verdens helseorganisasjon (WHO) med nye og omfattende retningslinjer for håndtering av abort i verden. Det sentrale er at de anerkjenner at kvinner over hele verden har behov for abort. De fremhever at lover mot abort ikke virker: Det blir ikke færre aborter av å ha strenge lover – det blir bare flere farlige aborter.

Abort finnes og er kontroversielt. Noen mener det er viktig å få ned aborttallene. I Norge har regjeringen satt ned et utvalg som skal gi innspill til en politisk abortdebatt, siden det er femti år siden vi fikk lov om selvbestemt abort, og mye er endret siden da. Vi vet at WHO sine retningslinjer ikke har vært styrende for innholdet i den offentlige utredningen. Men hvorfor ikke?

WHO er omfattende, basert på den best tilgjengelige kunnskapen og de er gjennomdiskuterte. Både medisinske, sosiale og etiske aspekter er med. WHO setter kvinnens helse og velvære i sentrum og forankrer abort i menneskerettighetene, der retten til liv og til helse er sentralt. I Norge bør vi studere dette dokumentet nøye og vurdere alle elementer, før vi fatter andre, mer restriktive regler rundt abort.

WHO har funnet at det beste utfallet blir når kvinner selv kan bestemme om de vil ha abort uavhengig av hvilken grunn de har. Det som virker for å få ned aborttallene, er seksualopplysning og god tilgang på prevensjon. WHO anbefaler derfor at man fjerner alle lover som hindrer eller vanskeliggjør tilgang på abort, som nemnder, «angretid», økonomiske sanksjoner eller restriksjoner rundt hvem som kan utføre abort. WHO anbefaler at abort avkriminaliseres og viser at strenge abortlover forsinker adgang til abort, men pålegger kvinner en rekke byrder. Det gjør også at kvinner får mindre trygge abortmetoder og at de koster mer.

WHO har også vist at det blir best resultat når det ikke er noen restriksjoner med hensyn til lengden på graviditeten. Land med selvbestemt abort viser at kvinner søker abort så tidlig som mulig. Restriksjoner på graviditetens lengde hindrer først og fremst kvinner med lang vei til tjenestene, kvinner med mentale eller sosiale problemer og kvinner med alvorlige funn hos fosteret, fra å få abort i tide. WHO har funnet at det ikke er nødvendig at aborter utføres på sykehus og tar til orde for desentraliserte primærhelsetjenester for abort og eventuelt hjemmeabort.

Når det gjelder helsearbeideres rolle i veiledning og informasjon, så skal slike tjenester være frivillige. Veiledning og medisinsk informasjon skal ikke kobles med innflytelse på beslutninger. Kvinner kan be om å slippe slik veiledning om hun ikke ønsker det. Tredjepersons-tillatelse, for eksempel for tenåringer, skal ikke være påkrevet. WHO har også diskutert reservasjonsretten til helsearbeidere. De anbefaler at tilgang på abort skal være det viktigste målet og at kvinner som ønsker abort, skal bli beskyttet mot slike hindringer.

«Det beste utfallet blir når kvinner selv kan bestemme»

For Norge vil det nye være at abort ikke behøver å finne sted på sykehus eller utføres kun av leger, at det ikke skal være nemnder, og at helsepersonell ikke skal kunne straffes for å yte aborttjenester dersom det er gjort med god faglighet. All erfaring viser at det er mulig å gi god veiledning og behandling lokalt.

For øvrig er det interessant å lese hvordan WHO kom fram til retningslinjene sine. I hovedsak handler det om at jo færre restriksjoner, jo tidligere tas abortene, samtidig som færre kvinner skades, får mentale problemer eller dør. I Norge dør ikke kvinner av illegal abort. Det er bra. Men det er mye stigma, skam og skyld knyttet til abort, og de til dels harde diskusjonene rundt lovverket bidrar til å opprettholde dette. Gir man bred, trygg og omfattende tilgang til abort og anser det som en menneskerettighet kvinner har, vil vi få tidligere og kanskje til og med færre aborter.

Motivasjonen fra WHO ligger i mandatet om å få ned mødredødeligheten. Abortdødsfall står globalt for en relativt stor andel av disse. Svangerskap kan avsluttes på ulike måter: ved fødsel, ved spontan abort eller ved indusert abort. Verden har ikke lagt nok krefter i det å gjøre fødsel trygt for alle, og spontane aborter snakkes det lite om. Indusert abort, derimot, er omdiskutert.

På den store FN-konferansen om befolkning og utvikling, ICPD, i Kairo 1994 kom man til en viss enighet om abort, men bare om aborter som er innenfor lovgivningen. Året etter, på kvinnekonferansen i Beijing, fikk man inn en anbefaling om å avkriminalisere abort.

WHO er så å si den eneste FN-organisasjonen som har villet ta abort på alvor som et helse- og rettighetsspørsmål. De gir råd om seksuelle og reproduktive rettigheter, om post-abort-tjenester, prevensjonsveiledning og seksualundervisning. I veilederen har de sett nøye på ulike abortmetoder, deres utbredelse, sikkerhet og anvendbarhet i ulike settinger. Med seg har de hatt organisasjoner som Ipas og Guttmacher Institute.

NOU-en om abort som legges fram i disse dager, skal danne grunnlaget for en endring av nåværende abortlov. WHOs evidensbaserte retningslinjer og menneskerettighetsfokus gir føringer, også for Norge, om at desentralisering av aborttjenester burde innføres og omsorgen for kvinnene bedres. Nemndene kan fjernes og erstattes med frivillig rådgivning og abortgrenser i form av graviditetsuker burde kunne fjernes. Kvinners selvbestemmelse burde være det grunnleggende premisset. Abort er en vanlig, men ikke hyppig kvinnelig erfaring. Reduksjon av stigma og skam rundt abort er nødvendig.

I Norge bør vi studere dette dokumentet nøye og vurdere alle elementer, før vi fatter mer restriktive regler rundt abort.