Bevegelsene i den europeiske prostitusjonspolitikken

av Agnete Strøm, først trykket i Materialisten 4-14 Januar 2015

Kvinnekampen fikk en oppblomstring i mange land i syttiårene. Den moderne kvinnebevegelsen har sett på prostitusjon som en ekstrem form for kvinneundertrykking, og kampen mot prostitusjon har engasjert kvinneaktivister over hele verden. De siste tiårene har sexkjøpsloven bidratt sterkt til at synet på hva prostitusjon innebærer for kvinner i kjønnshandelen, er blitt sterkt politisert. Det er bra! Det skaper diskusjoner og bevegelser og legger derfor et grunnlag for viktige fremganger i kampen for kvinners frigjøring. I Kvinnefronten, der jeg er medlem, har kampen for sexkjøpsloven vært viktig. Denne artikkelen er ikke en gjennomgang av argumenter for og imot sexkjøpsloven. Den er i stedet et forsøk på å gi en oversikt over bevegelsene i prostitusjonspolitikken i Europa med størst vekt på de bevegelsene som slåss mot prostitusjon. Tanken bak artikkelen er at det er viktig for skandinaviske aktivister å kjenne landskapet slik at nyttige allianser kan dannes. Dessuten håper jeg kunnskap om hvordan denne kampen har vært ført av feminister i over 150 år og fortsatt føres i en rekke land, inspirerer til fortsatt kamp mot prostitusjon. Sexkjøpsloven er et viktig skritt fremover, men likevel bare et skritt i den lange marsjen mot et samfunn der kampen mot krenkelse, nedverdigelse og overgrep mot kvinnekroppen ikke lenger er et omstridt spørsmål.

Den moderne kvinnebevegelsen er ikke de første som arbeider mot salg av kropp. I Europa går organisert arbeid mot menns kjøp av kvinner mer enn 150 år tilbake. Utvikling av feministisk ideologi og politikk for avskaffelse av prostitusjon på 1860- og 70-tallet, står ikke tilbake for arbeidet som den nye kvinnebevegelsen startet på 1970-tallet.

Den europeiske diskusjonen starter

På slutten av syttenhundretallet begynte flere europeiske land å regulere prostitusjon. Det var definitivt ikke ut fra noe ønske om å beskytte kvinner, det var ønsket om å beskytte menn fra å bli smittet av kjønnssykdommer. Prostituerte kvinner fulgte ofte med hærene i kriger, og mye prostitusjon med mange partnere kombinert med dårlig hygiene førte til rene epidemiske utbrudd av kjønnssykdommer. Reglementeringen som de nye ordningene ble kalt, ble mest systematisk gjennomført av krigføreren Napoleon. Under sin regjeringstid innførte han tvungen registrering av kvinner i prostitusjon og regulering av hva prostituerte kvinner fikk lov til å gjøre. Reguleringen tvang prostituerte kvinner til å stille ukentlig hos politilegen og gjennomgå gynekologisk kontroll. Bare de kvinnene som var fri for syfilis, «rene», fikk et helsekort som viste at de var godkjent for prostitusjon. Politiet kunne arrestere enhver kvinne de mistenkte for prostitusjon hvis hun ikke hadde gyldig helsekort. Andre land i Europa innførte «det franske systemet», og det 19. århundre preges av Napoleons prostitusjonspolitikk. Victor Hugo gir en beskrivelse av situasjonen for prostituerte kvinner i sin roman Les Misérables fra 1862.

I England startet Josephine Butler kampen mot forordningene med tvungen registrering og medisinsk undersøkelse av kvinnene i 1869. Butler laget et kortfattet opprop, «Main Points of the Women’s Petition» med fem punkter, som ble trykket i Daily News, 1. januar 1870. Oppropet starter med: «1. Forordningene fjerner enhver garanti for personlig sikkerhet fra kvinner og ‘setter deres rykte, deres frihet og deres person fullstendig i politiets makt.’ (…) Disse straffemetodene er ‘av en meget nedverdigende karakter (for kvinnene)’.» (Mathers 2014, s. 72) Victor Hugo kjente til arbeidet i England, og i 1870 skriver han til Josephine Butler og hennes medarbeidere: «Mine damer, jeg støtter dere. Jeg støtter dere med all min kraft … Slaveriet med svarte kvinner er utryddet i Amerika, men slaveriet med hvite kvinner fortsetter i Europa.» (Butler, J. 1896, s.13) Hun var inspirert av den internasjonale kampen mot slaveri, hun kjente til situasjonen for prostituerte kvinner i England, og hun ble ekstra opprørt over kolonimaktens opprettelse av bordeller i India. Hun inspirerte en bevegelse av feminister, sosialister og protestanter til å få slutt på registrering av kvinnene, ikke bare i England, men hele Europa.

I 1875 stifter Butler Føderasjonen for å avskaffe offentlig Prostitusjon, et forbund med filialer i mange land. Josephine Butlers analyse og arbeid nådde raskt Norge og inspirerte den norske kvinnebevegelsen. I 1882 ble Forening mot den offentlige Usædelighed stiftet. Foreningens krav var at offentlig prostitusjon skulle avskaffes, og lovene som regulerte prostitusjon skulle oppheves. Gjennom foredrag, avisinnlegg, kunst og litteratur ble dobbeltmoralen avdekket: Kvinnene måtte ikke smitte kunden, selv om det var andre kunder som hadde smittet henne. Formålet med helsekontrollen var å fjerne kvinner som var smittet av kjønnssykdommer. Christian Krohgs maleri «Albertine i politilegens venteværelse» fra 1886–87 og romanen Albertine fra 1886 er et godt eksempel på hvordan dette ble diskutert i litterære og kunstnerkretser i Norge. Motstanden mot utbyttingen av kvinnene vokste i befolkningen i Norge, og særlig i de store byene. I Bergen ble bordellene stengt i 1880, i Oslo i 1884. All kontroll av kvinnene ble stoppet i 1888 i Oslo, i 1898 i Bergen (Harris 2000, s 62). Loven om tvungen gynekologisk undersøkelse hos politilegene ble opphevet i 1899, og alle offentlige bordeller ble stengt. Siden det forrige århundreskiftet har ingen nordiske land straffeforfulgt, anmeldt, kontrollert eller stoppet prostituerte kvinner, men bordeller og hallikvirksomhet har vært forbudt. I resten av Europa ble offentlig regulering av prostitusjon opprettholdt til opp mot midten av det 20. århundre (se mer detaljert behandling i Korsvik 2014).

Kombinasjonen menneskehandel og prostitusjon var velkjente fenomener allerede den gangen. På slutten av det 19. århundre, for 120 år siden, var det folkevandring fra europeiske land for å unnslippe fattigdom og arbeidsløshet. Dette var også gylne tider for menneskehandlere, for jakten på arbeid gjorde at norske kvinner søkte arbeid i nabolandene eller emigrerte til Nord Amerika. De unge kvinnene som reiste alene, var lett bytte for menneskehandlerne, og de såkalt gode jobbene var i virkeligheten bordeller. Byen Genova i Italia var en utskipingshavn, og hvert år ble ca. 1200 unge europeiske kvinner som var lurt av agenter eller menneskehandlere, videresendt til forskjellige bestemmelsessteder i Sør-Amerika, Midtøsten og Kina. Mange organisasjoner arbeidet internasjonalt for å oppspore og redde kvinner som var blitt menneskehandlet, ut av bordeller. I perioden 1903 – 1906 reddet en engelsk organisasjon 8841 kvinner, hvorav 1230 var unge norske kvinner (Folkvord 2013, s. 212-221). Kvinnebevegelsen brukte begrepet hvit slavehandel om handelen med kvinnene, og i 1905 dannet Norsk Kvinners Nasjonalråd og Centralstyret for De norske Sædelighetsforeninger organisasjonen Nationalkomiteen til Bekjæmpelse af den hvite Slavehandel.

Kampen mot prostitusjon i FN-systemet

I begynnelsen av nittenhundretallet (Folkvord 2013, s. 219) var arbeidet mot hvit slavehandel tema på flere internasjonale kvinnekonferanser.
Begrepet kvinnehandel ble vedtatt av Det internasjonale kvinnerådet (ICW) i 1909. Presset fra aktivistene førte til at temaet i 1921 ble diskutert i det nylig opprettede Folkeforbundet, forløperen til FN. Her ble begrepet «hvit slavehandel» forlatt og erstattet med «handel med kvinner og barn.» Datidens kvinnebevegelse var også plaget med eurosentrisme (sst. s. 19). I Folkvords ord: «Fleire kvinner «av farvede racer» var misnøgde med ordbruken, dei var like mykje offer for trafikken som de kvite kvinnene» (sst.s. 219). Delegatene til Folkeforbundet gjorde en rekke vedtak om å bekjempe internasjonal kvinnehandel, og Norges delegasjon undertegnet disse vedtakene (sst. s. 219–220). Folkeforbundet nedsatte en egen komite i 1930 som kom med ytterligere anbefalinger i 1932. Så ble det stille. Folkeforbundet ble stadig mer svekket, særlig fordi USA nektet å slutte seg til. Forbundet sluttet å fungere ved utbruddet av den andre verdenskrigen.

Etter den andre verdenskrigens grusomheter ble FN stiftet 24. oktober 1945. FN-pakten er bygget på to hovedstolper. Innledningen går rett på verdenskrigenes massemyrderier og nødvendigheten av å lykkes med å befri fremtidens generasjoner fra den svøpen med uendelig sorg de to verdenskrigene har skapt, FN-systemets første stolpe. Den andre stolpen i FN-pakten er behovet for forpliktende lovfestede menneskerettigheter. Tyskland under nazismen var uttrykk for et sivilisatorisk sammenbrudd og hadde vist hva stater var i stand til å gjøre mot borgere. Aldri mer! FN-pakten setter fram standarder for menneskerettigheter og hvordan de skal settes ut i livet. Utgangspunktet er menneskers iboende verdighet, og ambisjonen er å gi alle mennesker anledning til å realisere denne egenverdien og å gjøre realiseringen av menneskeverdet til medlemslandenes plikt (FN 1945).

Allerede i 1949 ble kampen mot prostitusjon forankret i FNs omfattende arbeid for menneskerettigheter. Da vedtok generalforsamlingen Convention for the Suppression of the Traffic in Persons and of the Exploitation of the Prostitution of Others (FN 1949). Konvensjonen innleder med å slå fast at: «Prostitusjon og handel med mennesker med formål prostitusjon er uforenlige med menneskets egenverd og verdighet.» Konvensjonen er i Josephine Butlers ånd, den vil avskaffe, ikke regulere prostitusjon. Konvensjonen avkriminaliserer offeret, men ikke hallikene eller menneskehandlerne, de skal straffes (sst., særlig Artikkel 1 og 2). Dette er i samsvar med den rådende oppfatningen på den tiden: Prostitusjon var slaveri og ikke arbeid. Av europeiske land har disse skrevet under/ratifisert konvensjonen: Danmark, Finland, Frankrike, Ungarn, Italia, Latvia, Luxembourg, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Slovakia, Slovenia, Spania, Makedonia, Ukraina, mens land som Tyskland, Nederland, Hellas og Tyrkia ikke har ratifisert avtalen.

Neste milepæl i FNs arbeid for kvinners rettigheter er i 1979. Da vedtok generalforsamlingen The Convention on the Elimination of All Forms
of Discrimination against Women (CEDAW). CEDAW hadde røtter i arbeidet som startet med stemmerettsbevegelsene. Mens kvinnediskriminering tidligere var en del av holdninger og tiltak i mer omfattende konvensjoner, samler CEDAW for første gang ulike artikler i en egen konvensjon for å styrke kampen for kvinners rettigheter over hele verden. CEDAW består av en innledning og tretti artikler som forplikter de ratifiserende medlemslandene i kampen mot å utrydde kvinneundertrykking, og derfor også kampen mot menneskehandel (se FN
1979, særlig innledningen).

I FN-systemet ble, som nevnt over, prostitusjon sett på som uforenelig med menneskers iboende menneskeverd allerede i 1949. Men først vel førti år senere ble horekundenes ansvar for dette bruddet på kvinners menneskerettigheter trukket fram i lyset. Dette skjedd i den såkalte Palermoprotokollen: United Nations Convention against Transnational Organized Crime and the Protocols Thereto (FN 2000). Også Palermokontrollen er primært innrettet på kamp mot menneskehandel som handel med kvinner som skal prostitueres, tvangsarbeid, slaveri og fjerning av menneskelige organer for salgsformål (sst., artikkel 3). Men også etterspørselen i markedet for handel med mennesker må bekjempes:

Statspartene skal vedta eller styrke lovgivningsmessige eller andre tiltak, for eksempel utdanningstiltak, sosiale tiltak eller kulturelle tiltak, blant annet gjennom bilateralt eller multilateralt samarbeid, for å motvirke etterspørselen som fremmer alle former for utnytting av personer, særlig kvinner og barn, som igjen fører til handel med mennesker. (sst., artikkel 9.5.)

I arbeidet med Palermo-protokollen stod frontene steilt mot hverandre, og det ble kjempet om hvert ord: Palermoprotokollens definisjon av
menneskehandel avviser begreper som sexarbeid, sexarbeider og kunder (clients), protokollen bruker prostitusjon og utnyttelse av prostitusjon. Den som er blitt menneskehandlet med, som kvinner i prostitusjon, skal ikke sees på som kriminelle, men skal sees på som
offer for en forbrytelse. Det presiseres at enhver tolkning av Palermoprotokollen må være i tråd med de andre menneskerettighetsavtalene i FN.

Den nordiske modellen melder sin ankomst 

Den nye kvinnebevegelsen som vokste fram i Europa i 1970-årene, kom i virkeligheten til duk og dekket bord, men det feministiske synet på prostitusjon var ikke kjent. I første halvdel av syttitallet ble flere små og store kvinneorganisasjoner startet. Kvinnefronten, ble stiftet i 1972. Først på tampen av syttiårene startet arbeidet med avskaffelsen av prostitusjon i den nye kvinnebevegelsen, og vi startet som om vi oppfant hjulet på nytt. Vi i Kvinnefronten visste ikke om våre formødres innsats, men stykkevis og delt har det dukket opp et rikere bilde de siste årene. De foreløpig siste brikkene falt på plass med bøkene om norske kvinneaktivister, spesielt Magnhild Folkvords bok om Fredrikke Marie Quam (2013). Den nye bølgen av feminister var heller ikke aktive opp mot CEDAW-konvensjonen. Men da Palermoprotokollen ble fremforhandlet i år 2000, visste feministene godt hva kampen mot prostitusjon handlet om. På skuldrene til våre formødre dukket det opp en ny angrepsmåte i kampen mot prostitusjon; ensidig kriminalisering av horekunder. Ideen ble først unnfanget av kriminologen Cecilie Høigård på slutten av syttitallet under hennes mangeårige feltarbeid blant prostituerte kvinner i Oslos bakgater (Høigård 2014). Høigård var også faglig veileder for det såkalte Oslo-prosjektet, et forsøksprosjekt i 1979–1981 som var innrettet på å få unge jenter ut av prostitusjonen og ble ledet av sosiologen Liv Finstad. I boka om Oslo-prosjektet ble kravet om  horekundekriminalisering formulert slik1:

… mener Oslo-prosjektet at et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester kan være et redskap i arbeidet for å begrense etterspørselen. For det første vil et lovforbud klart markere at samfunnet ikke godtar kjøp av mennesker. For det andre kan et forbud bidra til at potensielle kunder vegrer seg mot å bli aktive kunder, og at aktive kunder ikke gjentar handlingen. (Finstad, Fougner, & Holter 1982)

Oslo-prosjektet ble dannet etter modell av det svenske Malmö-prosjektet som startet i 1977. Malmö-prosjektet hadde en atskillig bredere innretning enn Oslo-prosjektet og skulle bidra til å få alle kvinner ut av prostitusjon uavhengig av alder. Det var et tett samarbeid mellom de to prosjektene. Samarbeidet fortsatte også etter at Oslo-prosjektet ble nedlagt, i form av en årelang arbeidsgruppe av nordiske prostitusjonsforskere. Det var stor uenighet om horekundekriminalisering mellom de svenske og norske forskerne utover åttitallet, men etter hvert sluttet også de svenske prostitusjonsforskerne seg til forslaget.

Forslaget om ensidig horekundedebatt inspirerte i første omgang først og fremst et titalls unge, engasjerte kvinneaktivister som opprettet Aksjonsgruppen mot porno og prostitusjon. Aksjonsgruppen malte blant annet «Horekunde» på biler til menn som kjøpte sex på det såkalte Strøket i Oslo, datidas store markedsplass for sexhandel. Aksjonene ble slått stort opp i media. Men det var to bokutgivelser på åttitallet som forandret synet på prostitusjon i det norske samfunn. I 1982 kom Ida Halvorsens Hard Asfalt ut. Boka var ført i pennen av Finstad og Høigård i meget tett samarbeid med Ida Halvorsen (pseudonym) som hadde levd et liv med rus, prostitusjon og kvinnemishandling. I 1986 kom Bakgater (Høigård og Finstad 1986). Bokas hovedkilde var Høigårds mangeårige feltarbeid i Oslos bakgater fra slutten av syttiårene og fram til boka ble skrevet. I boka ble prostitusjon analysert som seksualisert vold mot kvinner, og forslaget om horekundekriminalsering ble gjentatt og viet et eget, lengre kapittel med rettssosiologiske resonnementer. Felles for de to bøkene var at den norske offentligheten på ny kom meget tett på livene til kvinner i prostitusjon, slik de også gjorde det et hundreår tidligere med Albertine, men denne gang i dokumentarisk form. Begge bøkene ble bestselgere og fikk glimrende kritikker. Etter de to bokutgivelsene ble det vanskelig å bli tatt seriøst i den norske offentlige debatten med påstander av typen «den lykkelige horen» og om det fine i å forene «business with pleasure». Prostitusjon var slett ikke lenger i orden.

I 1977 startet Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi der 30 ulike kvinneorganisasjoner samarbeidet (Strøm 2011). I mai 1981 skiftet organisasjonen navn til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon. Kvinnefronten, med Unni Rustad som karismatisk frontfigur for Fellesaksjonen, var den ledende organisatoriske kraften, og mer enn førti andre organisasjoner var i ulike perioder tilknyttet. På sitt
største hadde aksjonen flere hundre tusen medlemmer og skapte stort engasjement. Fellesaksjonen syn var at prostitusjon var et samfunnsonde som må bekjempes og et uttrykk for sosiale problemer og kvinneforakt. I tillegg til det nordiske arbeidet mot prostitusjon på denne tiden, var kontakten med feminister på Filippinene som arbeidet aktivt mot den regulerte prostitusjonen rundt amerikanske militærbaser, en viktig inspirasjonskilde.

Fellesaksjonen i Norge og feministene på Filippinene og i Thailand arbeidet sammen mot norske pornobladers økende propagandering av sexturisme, menneskehandel med kvinner og deres rasistiske beskrivelser av asiatiske kvinner i prostitusjon. Pornobladene reklamerte for charterreiser for norske menn med: «kjøp villige prostituerte kvinner». Kvinnebevegelsen i flere byer møtte også opp ved flyavgangen fra Fornebu i Oslo, og våre kontakter demonstrerte når gruppen kom til sitt hotell i Manila. Kvinnefronten og en lokal 8. marskomité ble sågar stevnet for retten av turoperatøren, anklaget for ærekrenking. Saken gikk flere runder i rettsapparatet der Kvinnefronten vant. Den endte i Høyesterett i 1992, der Kvinnefronten også vant (sst.)

Prostitusjon og kravet om kriminalisering av menns kjøp av kvinner, ble diskutert over hele landet. I Norge ble kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling vurdert av Justisdepartementet flere ganger gjennom 80-tallet, og i 1995 nedsatte departementet et utvalg til å utrede spørsmålet. Utvalgets konklusjon kom i 1997:

Utvalget anser det som kriminalpolitisk uaktuelt å kriminalisere prostitusjon som sådan. Et forbud vil bryte med norsk rettstradisjon på dette området. Straff rettet mot de prostituerte kan virke inhumant og særlig ramme de svakest stilte. Utvalget går heller ikke inn for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester – såkalt horekundekriminalisering. (Vista Analyse 2014, s. 19)

På tampen av 2008 ble sexkjøpsloven vedtatt av Stortinget, og loven trådte i kraft fra 2009.2 Norge var det andre landet i verden som innførte en slik lov. Islandske parlamentarikere fremmet allerede i 2003 forslag om forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, og noen få måneder etter Norges beslutning i 2009 ble den nordiske modellen også gjeldende lovgivning i Island. Sverige var det første landet i verden som innførte sexkjøpsloven. Det skjedde allerede i 1999. Det var logisk. Ideen ble unnfanget i Norge, men den falt i mer fruktbar jord i Sverige der den moderne kvinnebevegelsens kamp mot prostitusjon startet tidligere. At kampen mot prostitusjon var mer fremskreden i Sverige, var Malmö-prosjektet et uttrykk for. Det var, som nevnt over, innrettet mot prostitusjon der alderen på kvinnene var irrelevant, og prosjektet startet også to år tidligere enn det atskillig snevrere Oslo-prosjektet. Allerede i 1980 fikk Sverige en meget omfattende prostitusjonsutredning der særlig Hanna Olssons analyser av langvarige intervjuer med prostituerte kvinner gjorde sterkt inntrykk (Borg m. fl. 1980).

Siden begynnelsen av 80-årene hadde svenske feminister argumentert for at menn som kjøpte prostituerte kvinner skulle straffes. Fra 1987 av ble påvirkning- og opinionsarbeid rettet inn mot kvinnelige politikere fra alle partier. Da lovforslaget kom opp til avstemning i 1998, ble det vedtatt enstemmig i Riksdagen. På tross av løfter fra Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti før valget i 2011, vedtok den danske samlingsregjering å ikke kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. I dag har Danmark det høyeste antallet kvinner i prostitusjon i Norden med vel 3100 kvinner (Vista Analyse, 2014, s. 50). Prosjektlederen for de danske exit-programmene for prostituerte kvinner, Svanegrupperne, feministen Dorit Otzen, anslår at mellom 50-80 % av dem er utenlandske kvinner.3 Endringene av menns atferd og vaner har ikke vist den samme positive utviklingen som i Sverige og Norge (sst, særlig s. 48–53).

Legaliseringsmodellen – kamp mot all prostitusjon er skadelig

Helt siden 1983 har deler av kvinnebevegelsen i Nederland sammen med en del kvinner i kjønnshandelen og mange helse- og sosialarbeidere fungert som lobbyister nasjonalt og internasjonalt for å få legalisert prostitusjon. I oktober 2000 opphevet Nederland forbudet fra 1911 mot bordeller og legaliserte prostitusjon. Loven ble vedtatt av regjeringskoalisjonen mellom liberaler og sosialister. Loven legaliserer såkalt frivillig prostitusjon. Straffen for såkalt illegal prostitusjon økes, det gjør også menneskehandling. Denne grunnleggende tenkemåten er typisk for legaliseringsmodellen. Det trekkes skarpe todelte skillelinjer innen prostitusjonen. «Frivillig» prostitusjon er i orden, «tvungen prostitusjon» er skadelig og må bekjempes. Prostitusjon er i orden så lenge kjøp av kvinnekropper ikke skjer innenfor rammen av menneskehandel. Forestillingen om den frie sexarbeideren som slåss for sine rettigheter i egne fagforeninger, er det sentrale omdreiningspunktet for denne tenkemåten (Ekman 2010, Høigård 2014).

Da loven ble vedtatt, hadde lobbygrupper arbeidet i 17 år for å få legalisert prostitusjon der hovedargumentasjonen hadde vært at legalisering ville gi marginaliserte og utsatte kvinner i prostitusjon en forbedret situasjon. Knapt et halvt år etter at legaliseringsloven hadde trådt i kraft, holdt lobbygruppene et oppsummeringsmøte. De var innbyrdes uenige om hvorvidt den nåværende situasjonen betød en forbedring for de prostituerte kvinnene. Flere hevdet at lovendringen hadde ført til mer kontroll og regulering for alle prostituerte og gitt en forverret situasjon for illegale prostituerte. Utviklingstrekkene som de så, var økt jakt fra politiets side på illegale prostituerte, og utenlandske kvinner uten opphold- og arbeidstillatelse fikk umiddelbar utvisning og deportasjon. De illegale prostituerte hadde forlatt de synlige og sentrale prostitusjonsstrøkene, som vinduer og bordeller, og trukket ut til de mørke og øde parkeringsplassene i utkanten av byene. Prostituerte kvinner som kvalifiserte til legal status i loven, strømmet ikke til registreringskontorene. De ønsket ikke å oppgi inntekt og betale
skatt og moms. Det sosiale stigma ble ikke blitt fjernet selv om noen prostituerte sa at de følte seg styrket med sin nye status som selvstendig
næringsdrivende. Innrømmelse av rett til skattefradrag, tilgang på banklån, tegning av forsikring etc. i forbindelse med etablering av og drift av prostitusjonsvirksomhet, ble heller ikke materialisert (Dütting 2001).

Det var ingen offentlig debatt i Nederland om de store endringene som skjedde med innføringen av loven. Legaliseringslobbyen dominerte
fullstendig og røstene som hevdet seg mot legalisering, ble slått i hartkorn med moralister, konservative og antifeminister. Å være feminist betød at du var for legalisering av prostitusjon. Det eneste som ble debattert, var de praktiske konsekvensene av loven. Hvert kommunestyre laget sine egne forskrifter for prostitusjonsvirksomheten, og mange vedtok lov- og orden-regler som: «prostitusjonsaktivitet skal ikke være synlig i bykjernen, skal ikke være synlig der folk bor og ferdes, skal ikke være synlig i handlestrøk, prostitusjonsaktiviteten skal legges til et eget inngjerdet område i utkanten av byen, lokalsamfunnet osv.» (sst.). Slik ble ringen sluttet tilbake til tidligere tiders fornedrende reglementeringspolitikk. I 2001 fulgte Tyskland Nederlands eksempel og innførte samme lovgivning. Liberaliseringen skulle få bukt med den illegale delen av sexmarkedet, samtidig som tiltak skulle gi prostituerte fulle sosiale- og juridiske rettigheter.

Modellkampen internasjonaliseres

Kvinnefronten møtte for første gang den organiserte prostitusjonslobbyen under FNs kvinnekonferanse i Nairobi, 1985. Der stilte den nederlandske Rode Draad (Røde tråd) som ble stiftet samme år. Rode Draads formål var å arbeide for rettighetene til kvinner i prostitusjon, og organisasjonen hevdet at dette kunne de bare oppnå hvis halliker og bordeller ble avkriminalisert (Høigård 1985, Raymond 2013, s. 81).
Men vi var godt rustet til debatten. Vi hadde hatt tett kontakt med Oslo-prosjektet. Også våre stridsfeller i den europeiske moderne kvinnebevegelsen var godt rustet til debatten, vi hadde alle lest boka til Barry Female Sexual Slavery (1979) der hun blant annet skriver: «ALLE situasjoner hvor kvinner og pikebarn ikke kan endre på de umiddelbare forhold i sin tilværelse, og hvor de er gjenstand for seksuell vold og utnytting, er seksuelt slaveri. Dette er uavhengig av hvordan de kom inn i disse forholdene som de ikke kan komme ut av» (Barry 1984, s. 40). I Europa ble boka studert av alle feminister som behersket engelsk. Bakgater (Høigård og Finstad1986) hadde like høy status, først med begrenset nedslagsfelt til de i Norden som leste norsk, så med internasjonalt nedslagsfelt fra 1992 da den engelske utgaven forelå. Med dannelsen av det internasjonale nettverket Coalition against Trafficking in Women (catw) i 1988 fikk arbeidet med å avskaffe prostitusjon en
internasjonal plattform. CATWs innflytelse var stor, spesielt i Nord-Amerika, Sør-Øst Asia og Europa. CATW fikk 140 organisasjoner til å organisere nettverket Human Rights Network. CATW og Human Rights Network var aktive under Palermoprosessen og sentrale i å formulere en definisjon av menneskehandel som beskyttet alle ofre, alle som var blitt menneskehandlet (Raymond 2013, s. 22).

Under FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing, 1995, arrangerte kvinnebevegelsen flere stormøter der de forskjellige synene på prostitusjon kolliderte. Legaliseringslobbyen hadde også styrket seg organisatorisk. Organisasjonen Global Alliance against Trafficking in Women (GAATW) ble stiftet 1994 og bestod av enkeltpersoner, grupper, organisasjoner og land som argumenterte med at man skulle skille prostitusjon fra menneskehandel med kvinner. Menneskehandel skulle bekjempes. Annen prostitusjon er derimot et regulært arbeid og et fritt valg. Bordeller og hallikvirksomhet burde bli legalisert.

Etter Sovjetstatens sammenbrudd

Store deler av Europa endret seg over natten da Sovjetstaten ble oppløst i 1993. Tidligere Jugoslavia og de øst-europeiske landene med sterke politiske og økonomiske bånd til Sovjetunionen befant seg plutselig i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Det økonomiske sikkerhetsnettet forsvant, og store folkegrupper var på desperat jakt etter inntekt. I tillegg opplevde regionen kriger og borgerkrig med store menneskeforflytninger. Det er i slike situasjoner menneskehandlere utnytter sårbare kvinner og unge jenter. Tidligere hadde flertallet av kvinner i prostitusjon i vesteuropeiske land vært innenlandske kvinner. Dette bildet skiftet i løpet av 1990-årene, og i de fleste byer i Nord-Europa var flertallet av kvinner i prostitusjon utenlandske kvinner. Kvinner fra Makedonia og Albania var plutselig synlige som prostituerte i Italia, Frankrike, Tyskland og Nederland (Ekberg 2003, s. 7, Aghatise 2004, s. 1137). I de nordiske land ble russiske kvinner prostituert i nord-regionen, og prostituerte kvinner fra de baltiske landene var dukket opp i Sverige og Finland (Ekberg 2004, s. 1199). Fenomenet menneskehandel kom på den politiske dagsorden, og det ble avdekket at kvinner og ungjenter for seksuell utnytting i prostitusjon, utgjorde flertallet av tilfellene med menneskehandel i Europa.

Rundt tusenårsskiftet var mange europeiske land på leting etter en bedre og mer effektiv løsning på prostitusjonsproblemet enn enten å straffe kvinner i prostitusjon eller å legalisere prostitusjon. Suksessen med loven i Sverige, kombinert med en dypere forståelse av hvilke prinsipper loven hvilte på, hadde en positiv effekt på regionale og nasjonale politikere i Europa. Både i Finland og i Russland ble en liknende lov diskutert. I Russland fremmet et medlem av Dumaen et forslag om en liknende lov i 2003 uten å vinne frem. Samme året fremmet den finske justisministeren et forslag om forbud mot prostitusjon og menneskehandel og for kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester. Etter debatt og avstemning i Riksdagen satt man igjen med et forbud mot bordeller og hallikvirksomhet, og kriminalisering av kjøp av prostituerte kvinner som var offer for menneskehandel. I Danmark foreslo et medlem fra det sosialdemokratiske partiet at Danmark skulle få samme lov som Sverige. Forslaget ble støttet av det danske Kvinderådet som selv hadde gjort vedtak i 2002 om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester. I 2003 vedtok dansk lov forbud mot kjøp av sex for medlemmer som var på tjenestereise utenfor Danmark (Ekberg 2004, ss. 1206–1207). Forslaget ble ikke støttet av Anders Fogh Rasmussens regjering.

I 2002 fremmet franske parlamentarikere forslag om forbud mot kjøp av seksuelle tjenester. I Latvia lovet presidenten at hvis hun ble gjenvalgt, skulle hun innføre en lov som kriminaliserte kjøperne. Hun ble gjenvalgt som president i 2003, men fremmet aldri forslaget. Samtidig i Estland og i Litauen ble erfaringene med den svenske loven brukt aktivt i Estland og Lituaen for å stoppe lovfremstøt som ville legalisere prostitusjonsindustrien (Ekberg 2004, ss. 1206–1207).

Nordisk ministerråd finansierte i 2002–2003 Nordic Baltic Campaign against Trafficking in Women. Gunilla Ekberg koordinerte aktivitetene i landene som deltok i kampanjen. Under 54. sesjon i Nordisk Råd i 2002 kom parlamentarikerne med uttalelse om at: «fremtidig arbeid mot prostitusjon og menneskehandel med kvinner i de nordiske land må fokusere på hovedårsaken: etterspørselen etter kvinner og barn for prostitusjon» (Ekberg 2008, ss. 1–3). Kampanjen omfattet åtte europeiske land, og for kvinnebevegelsene i Norge og Island ble dette en mobiliserende kraft for deres arbeid med å få kriminalisert kjøp av sex, og et viktig bidrag til at Norge og Island fikk sine sexkjøpslover.

Prostitusjonskampen i dagens Europa

Deler av Europa er fortsatt i dyp økonomisk krise. Mange kvinner fra Hellas sendes fra sted til sted i Schengenområdet, det samme skjer med spanske kvinner. Sexmarkedet oversvømmes (Huffington Post 2013). Kampen mellom oss som vil avskaffe prostitusjon og prostitusjonslobbyen er skjerpet ytterligere, og begge sider har styrket seg. Det er en avspeiling av at vi har lyktes med å få prostitusjonen og omfanget av prostitusjon høyt oppe på den politiske dagsordenen. Den europeiske prostitusjonslobbyen arbeider hovedsakelig gjennom underavdelinger i FN og gjennom Amnesty International.

Kampen mot prostitusjon er solid forankret i FNs menneskerettigheter Og FNs høyeste myndighet, Generalforsamlingen, slik jeg har vist foran. Det er imidlertid store spenninger innad i FN-systemet der ulike underavdelinger og underorganisasjoner har innbyrdes motstridende syn. Legaliseringsorganisasjonen GAATW har sterke kontakter til ILO og til andre FN-avdelinger.

I 2013 ble det kjent at også Amnesty International hadde fremmet forslag om å anerkjenne prostitusjon som sexarbeid. Et notat som ble sirkulert om sexarbeid, foreslår full anerkjennelse og legalisering (Amnesty International 2013). Men der FN-kontorene er lukkete enklaver som ikke kommuniserer med omverden, er Amnesty International en organisasjon som mange har et forhold til som medlemmer og støttespillere. Grunnplansopprøret mot Amnestys syn på prostitusjon klarte å avlyse den foreslåtte avstemningen i august i 2014 og utsatte den til august 2015. Kravet om debatt og diskusjon med Amnesty er økende, og europeiske lokallag diskuterer livlig. Også Amnesty Norge har åpnet for debatt, og flere har meldt seg ut i påvente av at organisasjonen forandrer sitt standpunkt.

Da Sverige vedtok kriminalisering av kjøp av sex i 1998, var dette til stor inspirasjon for den moderne europeiske kvinnebevegelsen. Det førte til økt aktivitet blant feministene i hele Europa. European Women’s Lobby (EWL) er den største paraplyorganisasjonen for kvinneorganisasjoner innen EU-systemet. EWL ble stiftet i 1990 for å fremme likestilling mellom kjønnene og kvinners rettigheter. I 2014 er mer enn 2500 organisasjoner medlemmer i EWL. Allerede i 2001 vedtok generalforsamlingen i EWK en resolusjon som oppfordret de enkelte medlemsorganisasjoner å arbeide for at deres egne regjeringer vedtok den svenske sexkjøpsloven.

26. januar 2014 vedtok Europaparlamentet den såkalte rapporten: Report on prostitution and sexual exploitation and its impact on gender equality. Rapporten har fått navn etter saksordføreren for rapporten, parlamentsmedlemmet Mary Honeyball fra Storbritannia og medlem av den progressive alliansen av sosialister og demokrater i Europaparlamentet. Medlemslandene oppfordres til å innføre den nordiske modellen med å kriminalisere kjøp for å redusere etterspørselen etter prostitusjon. Salg av sex skal avkriminaliseres. Prostitusjon bryter med menneskerettighetene og menneskets iboende verdi. EUs medlemsland oppfordres til å finne alternative inntektsmuligheter og strategier for å forlate prostitusjonen for de kvinnene som ønsker det. (Honeyballrapporten 2014) Den nordiske modellen var bare innført i et av medlemslandene i EU, i Sverige. Rapportens anbefalinger til medlemslandene ble likevel vedtatt med 343 stemmer for, 139 mot og 105 avholdende stemmer i parlamentet. Honeyball og EWLs president Teitelbaum uttalte at Europaparlamentets vedtak sender et sterkt signal om å ta opp kampen mot prostitusjon i stedet for å se på prostitusjon som noe uunngåelig. Virkningene av legaliseringen i Nederland og i Tyskland karakteriserte de som katastrofale (EWL 2014).

Rapporten fikk stor internasjonal oppmerksomhet. 250 ikke-statlige organisasjoner (NGOer) hadde allerede i forkant av behandlingen i parlamentet skrevet under på oppropet Brussels Call: Together for a Europe free from prostitution (European Women’s Lobby 2013) og støttet et Stem Ja-opprop etter at rapporten ble lagt fram (Honeyball support letter 2014). 75 forskere fra hele verden skrev et eget støtteopprop som de stilte til Europaparlamentet. Dette resulterte i motopprop. 500 legaliseringsgrupper skrev under på et Stem Nei-opprop. Det ble også laget et Nei-opprop undertegnet av 94 akademikere. Fra Norge har Martin Moen, Synnøve Økland Jahnsen og May-Len Skilbrei undertegnet oppropet (Sex Worker Europe 2014).

Legaliseringstilhengere henviser ofte til erfaringene fra Nederland eller Tyskland, erfaringer som i deres øyne fremstår som positive. Siden 2000 har Justisdepartementet og politiet i Nederland gjennomført flere studier for å måle virkningen av avkriminalisering av bordeller og halliker, og for konsekvensene for prostituerte. Funnene viser at situasjonen for personer i prostitusjon ikke er forbedret, følelse av velvære er lavere nå i 2001 enn i 2011, og bruk av beroligende midler har økt. Det var stor forventning knyttet til rett til offentlige tilbud for å forlate prostitusjon, men bare seks prosent av kommunene tilbyr slik hjelp. Totalt sett er situasjonen for personer i prostitusjon blitt forverret. 50 % til 90 % av kvinnene i de registrerte bordellene er der mot sin vilje. I Amsterdam i 2008 anslo politiet at av de 8000 kvinnene i vindusprostitusjon, var halvparten utsatt for mishandling og utnyttelse hvert år. Politiet oppsummerer også at den organiserte kriminaliteten har beholdt kontrollen over den legale delen av sexindustrien. Å avkriminalisere bakmenn og legalisere sexindustrien har ikke hindret en økning i skjult og såkalt illegal prostitusjon. (Werkman 2011 – 2014, ss. 3–4, s. 7). Det tyske sexmarkedet har eksplodert, og rundt 400 000 prostituerte betjener en million menn per dag, men bare 44 har registrert seg for å motta velferdsgoder (Vista Analyse 2014, s. 45–47).

Evalueringene av sexkjøpslovene i Sverige og i Norge er så positive at ønsket om å oppheve dem fra borgerlige partier, foreløpig er lagt vekk. De viktigste og mest solide vurderingene i evalueringene lest i sammenheng er knyttet til endringer i befolkningens syn på prostitusjon i form av økende oppslutning om sexkjøpsloven, den sterke minskingen i menns kjøp av kvinnekropper og til nedgangen i prostitusjonsmarkedets omfang (sou 2010, Vista Analyse 2014). De positive evalueringene av den nordiske modellen har gitt den seige kampen mot prostitusjon en ny omdreining i Europa der modellen vinner stadig nytt terreng.

I Nederland står fremdeles legaliseringsmodellen meget sterkt. I motsetning til tidligere har likevel enkelte feminister nå tatt til orde for den nordiske modellen i offentligheten. Et eksempel på det er nederlenderen Karin Werkman som formidler oppdatert faktainformasjon fra politiet og fra departementer i tillegg til sin egen feministiske analyse (Werkman, K. 2011–2014).  I Tyskland gir nettverksarbeid med andre feminister i Europa gjensidig styrke. I desember 2014 ble det holdt en stor internasjonal konferanse i München under mottoet Stop Sexkauf. Konferansen samlet 250 deltakere, blant dem en rekke utenlandske eksperter. Dette var første gangen den nordiske modellen ble utdypet og debattert offentlig i Tyskland. I pressemeldingen fra konferansen ble det understreket at prostitusjon er vold mot kvinner, en krenkelse av menneskeverdet og i strid med FNs bindende konvensjon CEDAW om å eliminere alle former for kvinnediskriminering. Utviklingen av sexmarkedet ble beskrevet som et eldorado for sexkjøpere fra hele Europa.

Irske Rachel Moran, tidligere prostituert, sa at historien vil holde Tyskland ansvarlig for  denne grusomheten mot kvinner og konkluderte slik: «Vi er ikke interesserte i ‘babyskritt’ lenger. Det Tyskland trenger, er den nordiske modellen.» (Emma 2014)

I Finland oppsummeres fra flere hold at et forbud som begrenses til kjøp av sex av kvinner som er menneskehandlet, ikke virker. I februar 2014 fikk Finland meget skarp kritikk fra komiteen4 som overvåker brudd på kvinners menneskerettigheter for sin passive prostitusjonspolitikk (CEDAW 2014). I juni 2014 sa den finske justisministeren at hun etter sommerferien ville fremme lov om kriminalisering av all kjøp av sex. Finland har en sekspartiregjering, og et slikt forslag har ennå ikke tilstrekkelig politisk støtte i regjeringen.

I Nord-Irland stemte parlamentet over den nordiske modellen Lovforslaget fikk 81 stemmer for, bare 10 stemmer mot. Den 9. desember 2014 ble forslaget gjeldende lov.

I Irland ble den nordiske modellen anbefalt av Justiskomiteen i 2013. Justisministeren, som forble handlingslammet et helt år, trakk seg sommeren 2014. Forventningene var store til den nyutnevnte justisministeren, som er tidligere visepresident i European Women’s Lobby. Organisasjonene som er samlet i Turn Off the Red Light Campaign. End Prostitution and Sex Trafficking in Ireland, økte presset, og 25.november 2014 kom meldingen: «Regjeringen godkjenner lov som kriminaliserer kjøp av sex» (The Irish Times 2014).

I Storbritannia kom den tverrpolitiske parlamentsgruppen, som var blitt nedsatt for å vurdere prostitusjon og den globale sexhandelen, med sin rapport i 2014. (Gruppen anbefalte å kriminalisere kjøp av sex. De anbefalte samtidig å beskytte prostituerte kvinner og å tilby programmer for de som vil ut av prostitusjon (Shift the Burden 2014).)

I Frankrike godkjente Underhuset i det franske parlamentet 4. desember 2013 et lovforslag som bygger på den nordiske modellen. Senatet skal
behandle lovforslaget for siste gang i vårterminen 2015 før det går tilbake til Nasjonalforsamlingen. Den franske anti-prostitusjonsbevegelsen er et konglomerat av nye og gamle organisasjoner. De eldste er godt plantet i Føderasjonen for å avskaffe offentlig prostitusjon, som Josephine Butler stiftet i 1875, Fédération Abolitioniste Internationale. I 2014 samlet nye og gamle grupper seg i en front for bedre å kunne arbeide med å fremme lovforslaget. Menn er i økende grad delaktig i arbeidet med å fremme lovforbud mot kjøp av sex og har dannet organisasjonen Zero Macho.

Bak denne store fremgangen for kvinnekampen står mange organisasjoner og tusentalls grasrotaktivister. I 2014 ble en ny internasjonal organisasjon stiftet for å styrke kampen for å avskaffe prostitusjon: cap international – Coalition for the Abolition of Prostitution.

Nye stemmer

Høsten 2014 trasket Rosen Hicher, 57 år, tidligere prostituert, hele Frankrike på tvers, 800 km. Hun startet ut 3. september og gikk for å samle støtte for lovforbud mot kjøp av sex. «Prostitusjon er vold», er budskapet hennes. I kjølvannet av hennes lange marsj som endte opp i Paris 12. oktober, har 200 ordførere så langt skrevet under på kravet om forbud mot kjøp av sex. Tv og media har vært på hugget. Her er en
kvinne med seks barn, seks barnebarn 22 års erfaring fra prostitusjon i 1987 – 2009. Frankrike er ikke det samme etter denne marsjen.
Nytt i dette tiåret er at kvinner som har kommet seg ut av prostitusjon, ikke bare prøver å få seg selv på fote igjen, men tar et offentlig politisk
standpunkt om at de skal bekjempe prostitusjon.

I 2012 ble organisasjonen Survivors of Prostitution-Abuse Calling for Enlightment (SPACE) stiftet. SPACE legger vekt på nærgående formidling av hverdagen i prostitusjonen og en skarp, feministisk kritikk av legaliseringstilhengernes groteske skjønnmaling av denne hverdagen. Oppgaven til SPACE er å få fram skadene i prostitusjon og å påvirke regjeringer til å gjøre noe med det. Organisasjonen har offentlige talskvinner fra Danmark, Irland, Frankrike, Storbritannia og usa. To av talskvinnene i space, Rachel Moran og Laurence Noelle, har begge nylig utgitt bøker om sine egne erfaringer fra prostitusjon i (Moran 2013, Noelle 2013). I Danmark har flere kvinner gått offentlig ut, fortalt om sine erfaringer med prostitusjonslivet og erklært at de vil bekjempe prostitusjon. Tanja Rahm er dansk, og har vært flittig brukt i norsk mediedebatt. Det startet med et leserinnlegg i Aftenposten (2014): «Du var kanskje nummer tre, nummer fem, eller nummer åtte den dagen. Trodde du virkelig at jeg mentalt eller fysisk kunne bli tent i samleier med menn jeg ikke valgte selv? Å nei, du. Underlivet mitt brant. Av glidekrem og kondomer.» På hjemmesiden til SPACE (2014) står bl.a. dette:

Vi arbeider for den politiske erkjennelsen av at prostitusjon er seksualisert ovegrep og utnytting, og at svaret er: Kriminaliser all etterspørsel etter betalt sex. Vi er talskvinner for innføringen av den Nordiske modellen som avkriminaliserer prostituerte personer kriminaliserer dem som kjøper dem, og vil sørge for levedyktige utgangsstrategier fra prostitusjon.

Dette er samtidig kjernen og frontavsnittet i dagens kamp om fremtidens prostitusjonspolitikk.

/Agnete Strøm

Internasjonalt ansvarlig, Kvinnefronten

LITTERATUR
Aghatise, E. (2004). Trafficking for Prostitution in Italy. Violence Against Women,årg. 10 (10): 1126–1155.
Amnesty International (2013). Decriminalisation of Sex Work: PolicyBackground Document. London.

Barry, K. (1984 [1979]). Female sexual slavery. New York: Prentice Hall.
Borg, A., Elwien, F., Frühling, M., Grönwall, L., Liljeström, R., Månsson, S.-A., Nelin, A., Olsson, H., Sjöberg, T, (1980). Prostitution. Beskrivning. Analys. Förslag till åtgärder. Stockholm: Liber.
Butler, J. (1896). Personal Reminiscences of a Great Crusade. London: Horace Marshall.
Cedaw (2014). Concluding observations on the seventh periodic report of Finland Hentet 13. desember 2014 fra http://www.ihmisoikeuskeskus.fi/@Bin/1017950/CEDAW-suositukset-FIN-2014-E.pdf
Dütting, G. (2001). Legalised Prostitution in The Netherlands – Recent Debates, Women’s Global Network for Reproductive Rights. Newsletter 1 (72).
Ekberg, G. S. (2003). The International Debate regarding Prostitution and Trafficking in Women: Refuting the Arguments. Oppdatert tale holdt Stockholm 2003.
Ekberg, G. S. (2004). The Swedish Law that Prohibits the Purchase of Sexual Services. Best Practices for Prevention of Prostitution and Trafficking of Human Beings. Violence Against Women årg. 10, (10): 1187-1218.
Ekberg, G. S. (2008). Abolishing Prostitution: The Swedish Solution. An interview with Gunilla Ekberg, Rain and Thunder Collective årg 41.
Ekman, K., E. (2010). Varat och Varan. Stockholm: Leopard förlag.
Emma (2014). Internationale Kritik an Deutschland. Hentet 15. desember 2014 fra http://www.emma.de/artikel/internationale-kritik-deutschland-318107
European parliament (2014, 26. februar): Punish the client, not the prostitute. Plenary Session Press release – Women’s rights / Equal opportunities. Hentet 25.10.14 fra http://www.europarl.europa.eu/news/en/news-room/content/20140221IPR36644/html/Punish-the-client-not-the-prostitute
Finstad, L., Fougner, L., & Holter, V-L. (1982). Prostitusjon i Oslo. Oslo: Pax Forlag.
Folkvord, M (2013). Fredrikke Marie Quam. Rabaldermenneske og strateg. Oslo: Samlaget.
Fn (1945). FN-pakten. Hentet 12. desember 2014 fra http://www.fn.no/Bibliotek/Avtaler/FN-pakten/FN-pakten
Fn (1949). Convention for the Suppression of the Traffic in Persons and of the Exploitation of the Prostitution of Others. Hentet 12. desember 2014 fra http://www.ohchr.org/EN/ProfessionalInterest/Pages/TrafficInPersons.aspx

Fn (1979). The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women. (cedaw) Hentet 12. desember 2014 fra http://www.ohchr.org/Documents/ProfessionalInterest/cedaw.pdf
Fn (2000). United Nations Convention against Transnational Organized Crime and the Protocols Thereto. Hentet 12. desember 2014 fra https://www.unodc.org/documents/middleeastandnorthafrica//organised-crime/UNITED_NATIONS_CONVENTION_AGAINST_TRANSNATIONAL_ORGANIZED_CRIME_AND_THE_PROTOCOLS_THERETO.pdf
Harris, C. J. (2000). Fra Faldne Kvinder til Dyktige Piger. Bergensposten årg. 3 (1): 49-64.
Honeyballrapporten (2014). Report on sexual exploitation and prostitution and its impact on gender equality. European parliament, 2013/2103 (ini). Brussel: European parliament, 2013/2103 (ini).
Honeyball support letter (2014). Space International. Hentet 31. oktober 2014 fra http://prostitutionresearch.com/wp-content/uploads/2014/02/FINAL-Honeyball-support-letter.pdf
Huffington Post (11. juni 2013). Spanish Women turn to prostitution in Switzerland. Hentet 28. november 2014 fra http://www.huffingtonpost.com/2013/11/05/spanish-women-prostitution-switzerland_n_4219099.html
Høigård, C. (1985). Prostitusjon i Nairobi. Materialisten årg. 13, 4: 83-90.
Høigård, C. & Finstad. L. (1986). Bakgater. Oslo: Pax Forlag.
Høigård, C. (2014). Smertens plass i prostitusjonsdebatten. Materialisten årg. 41, (1–2): 3–9.
Korsvik,T. R. (2014). Fra offentlig Skjøgevæsen til horekunder. Materialisten årg. 41, (1–2): 11-43.
Mathers, H. (2014). The Patron Saint of Prostitutes. London: The History Press.
Moran, R. (2013). Paid For: My Journey Through Prostitution. Dublin: Gill & MacMillan.
Noëlle, L. (2013). Renaître de ses hontes. Témoignage. Paris: Le Passeur.
Rahm, T. (2014, 6. januar). Til deg som kjøper sex. Aftenposten.
Raymond, J. G. (2013). Not a choice, not a job: Exposing the myths about prostitution and the global sex trade. Dulles: Potomac Books.
Sex Worker Europe (2014). Hentet 13. desember 2014 fra http://www.sexworkeurope.org/campaigns/tell-european-parliament-vote-against-criminalisation-clients/critique-report-prostitution

Shift the Burden (2014.) Report. All –Party Parliamentary Group on Prostitution and the Global Sex Trade. London.
SOU (2010). SOU 2010.49. Förbudet mot köp av sexuell tjänst. En utvärdering 1999–2008. Stockholm: Justitiedepartementet. Hentet 26.10.14 fra http://www.regeringen.se/sb/d/12634/a/149142
SpaceInternational (2014). Hentet 26. oktober 2014 fra http://spaceinternational.ie
Strøm, A. (2011). A glimpse of 30 years of struggle against prostitution by the women’s liberation movement in Norway. Oslo: Kvinnefronten.
The Irish Times (2014, 25. november). Hentet 12. desember 2014 fra http://www.irishtimes.com/news/politics/cabinet-approves-law-to-criminalise-purchase-of-sex-1.2014422#.VHTgxUWfNnd.twitter
Vista Analyse (2014). Evaluering av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester. Utarbeidet på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Rapport 2014/30, Oslo: Vista Analyse AS.
Werkman, K. (2011–2014). Briefing on legal prostitution in The Netherlands: policies, evaluations, normalization. Hentet 12. desember 2014 fra http://feminismandhumanrights.files.wordpress.com/2013/04/brief-on-legal-prostitution-in-the-netherlands-policies-evaluations-and-normalisation-20140421.pdf