Arbeid mot seksuell trakassering krever økte ressurser

Kvinnefronten svarer på høring fra Barne- og likestillingsdepartementet (frist i dag 5.okt 2018):

Forslag om etablering av et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering.

Kvinnefronten stiller seg svært positive til at Barne- og likestillingsdepartementet nå foreslår et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering. Dette vil gjøre terskelen for å bringe en sak om seksuell trakassering til behandling vesentlig lavere og således styrke rettssikkerheten til kvinner som blir utsatt for seksuell trakassering. Etter MeToo-kampanjen kan det ikke lenger bestrides at kvinner i alle aldre og på alle samfunnsområder utsettes for seksuell trakassering av et enormt omfang.

1. Om behandling i diskrimineringsnemnda

Kvinnefronten støtter forslaget om at diskrimineringsnemnda skal gis kompetanse til å håndheve forbudet mot seksuell trakassering. Vi stiller oss positive til innføring av en ubetinget rett til muntlig behandling, og mener at den anklagedes rettssikkerhet blir ivaretatt ved nemndas sammensetning med ledere med dommererfaring. I tillegg bør en nemnd – som skal behandle saker om seksuell trakassering – ha særdeles god kunnskap om seksuell trakassering, hva dette innebærer og hvordan det oppleves for den som utsettes for det. Kravet om dommererfaring må ikke gå på bekostning av kunnskap om seksuell trakassering.

1. Om oppreisning og erstatning

Departementets forslag om nemndas myndighet til å ilegge oppreisning begrenser seg til saker innenfor arbeidslivet. Dette mener vi er uheldig, ettersom arbeidslivet bare er ett av mange områder hvor kvinner utsettes for seksuell trakassering. Lovverket bør ikke gi et dårligere vern til kvinner som utsettes for seksuell trakassering utenfor arbeidslivet. Et lavterskeltilbud i saker om seksuell trakassering bør inkludere oppreisning i saker hvor dette er aktuelt, også når den seksuelle trakasseringen har skjedd eksempelvis i tilknytning til utdanning, i organisasjoner e.l.

Nemndas vedtaksmyndighet i enkle saksforhold bør ikke begrenses oppad til 10.000 kroner. Dette er et for lavt beløp. Departementets begrunnelse om at det ved erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold vil dreie seg om beskjedne beløp grunngir ikke hvorfor vedtaksmyndigheten begrenses såpass mye. Selv om realiteten kan være at nemnda i mange saker ikke gir en erstatning mer enn 10.000 kroner, bør nemnda ha mulighet til dette der helhetsvurderingen tilsier en høyere erstatning.

1. Fri rettshjelp

Kvinnefronten mener det må innføres fri rettshjelp i saker om seksuell trakassering og diskriminering så snart som mulig. Vi ser ikke behovet for å avvente “at det påbegynnes et arbeid med å utforme mandat og nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå rettshjelpsordningen”. Dersom saksbehandling i diskrimineringsnemnda skal bli et reelt lavterskeltilbud må dette også gjenspeiles i finansieringa. Seksuell trakassering er et strukturelt samfunnsproblem som staten bør ha stor interesse av å redusere. Da er det viktig og fjerne alle barrierer, og løfte det økonomiske ansvaret fra individet og over på staten. En ordning med behovsprøving kan virke stigmatiserende eller fungere som en for stor barriere for enkelte kvinner.

Kvinnefronten støtter i utgangspunktet en gjennomgang av rettshjelpsordninga, med siktemål om å styrke denne, men ser ingen grunn til å avvente en ordning med fri rettshjelp for diskrimineringsnemnda på bakgrunn av dette.

1. Behov for kraftig styrking av ressurser

Behandling av saker om seksuell trakassering i diskrimineringsnemnda, erstatnings- og oppreisningsmyndighet, utredning om fri rettshjelp i diskrimineringssaker, styrking av likestillings- og diskrimineringsombudet og utvidelse av nemndas avdelinger, utgjør til sammen en ikke ubetydelig styrking av kvinners vern mot seksuell trakassering. Men for at dette skal resultere i et effektiv og reelt vern er det etter vår mening nødvendig med en mye kraftigere økning av ressurser enn det departementet antyder. Nemnda foreslås utvidet med en avdeling, men vi mener det er grunn til å vurdere å utvide nemnda ytterligere. En effektiv saksbehandling er vesentlig både av hensyn til partenes rettssikkerhet, men også for at nemnda skal oppfattes som et faktisk lavterskeltilbud. Saksbehandlingstid på opptil et år kan fungere som en barriere for å bringe en sak inn for nemnda. Dersom flere avdelinger vil gjøre det mulig og behandle flere saker og behandle sakene raskere mener vi at dette er noe som må gjennomføres. I tillegg bør det vurderes om antall avdelinger og antall medlemmer bør tallfestes i loven. Dette for å sikre nemnda mot potensiell nedbygging frem i tid, eksempelvis på grunn av innsparings-, effektivitets- og avbyråkratiseringshensyn. Tallfestinga bør være begrenset nedad, med mulighet for et større antall avdelinger og medlemmer.

Departementet skriver at “frivillige aktører som JURK, Jussbuss og Gatejuristen dekker også en stor del av veilednings- og hjelpebehovet” (s. 36). Dersom regjeringa skal støtte seg på disse aktørene med troverdighet må dette gjenspeiles i budsjettene. Dette er aktører som gjør et svært viktig arbeid for ressurssvake mennesker, men som dessverre opplever å bli begrenset på grunn av budsjettkutt.

Diskrimineringsombudet må også få tilført ressurser i og med at veiledningsrollen skal styrkes. Det foreslåtte 2-3 nye årsverk er alt for lite.