Å være eller ikke være feminist

Først publisert på Under Arbeid 14.04.2017

Alle burde være feminister, men alle er ikke feminister. Hvis det var slik hadde vi ikke hatt et behov for en bevegelse.

I et Si ;D-innlegg publisert 27. mars, skriver Michael Brunsæl Brudevold (18) «det er ikke feminismen som blir trukket inn i alt, det er feminismen som drar seg selv inn i alt». Han mener at mange ikke vil definere seg som feminist på grunn av hvordan feminismen har utviklet seg.

Dette er kanskje rart for en feministisk jenteorganisasjon å si, men du trenger ikke kalle deg feminist hvis du ikke vil. Du burde ikke kalle deg feminist med mindre du kjenner et behov for det. Feminisme er ikke bare en identitet, men en kamp mot et urettferdig system.

Det Brudevold unnlater å nevne er noen faktiske feministiske kampsaker. Vi kaller oss feminister fordi de kvinnesakene som har blitt kjempet før oss er akkurat de samme sakene som vi kjemper for i dag. Prostitusjon, likestilling i arbeidslivet, pedofili, kjønnsroller, reproduktive rettigheter er et utvalg av en rekke kampsaker som var aktuelle på 1890-tallet, og som fortsatt er det i dag.

Feminisme er egentlig en samfunnsanalyse

En generell misoppfatning om feminismen er at den er til å for å validere og rettferdiggjøre enhver kvinnes og jentes personlige valg – en misoppfatning Brudevold også har falt for. Feminisme er egentlig en samfunnsanalyse, som er til for å sette spørsmålstegn ved hvorfor vi tar de valgene vi tar, og analysere hvilke valg vi egentlig har i dette samfunnet.

Brudevold har fått det for seg at feminister legger skam på kvinner som innfrir kjønnsroller, ved å for eksempel være hjemmeværende mor. Feminismen har ikke noen kriterier for hva den individuelle kvinnen eller jenta skal gjøre, hvordan hun skal være, eller hvordan hun skal se ut – det eneste feminismen har som kriterium er at du er bevisst og analytisk.

Vi i Jentefronten bryr oss ikke noe særlig om mansplaining, men vi ønsker å heller avdekke det større systemet – systemet som alltid er i menns favør. Mansplaining er kun én del av et mye større sett med undertrykkende og urettferdige strukturer.

Menns vold mot kvinner og jenter blir sjeldnere og sjeldnere en del av den politiske samtalen.

Vold er fortsatt den mest hyppige måten patriarkatet systematisk undertrykker kvinner og jenter på, da vold rammer oss direkte. Menns vold mot kvinner og jenter (derunder blant annet; prostitusjon, kjønnslemlestelse, voldtekt, pedofili, skjønnhetstyranniet, porno, partnervold og seksuell trakassering) blir sjeldnere og sjeldnere en del av den politiske samtalen når individualismen tar over.

Hvis du er uenig i disse kampsakene, så er du ikke feminist. Så enkelt er det. På den andre siden, at feminisme har blitt popularisert er udiskutabelt, men det er ikke nødvendigvis til feminismens fordel. Vi er vitne til en utvanning av begrepet feminisme, som igjen fører til store misoppfatninger rundt den feministiske bevegelsen – som Michael Brunsæl Brudvold sitt innlegg er et eksempel på.

Vi er feminister fordi vi nekter å finne oss i uretten som rammer kvinner og jenter over hele verden.

Vi er ikke feminister bare fordi vi kaller oss feminister. Vi er feminister fordi vi nekter å finne oss i uretten som rammer kvinner og jenter over hele verden. Vi er feminister fordi vi ser nødvendigheten av en grundig og kritisk samfunnsanalyse. Vi er feminister fordi bevegelsen vår har vunnet en rekke kamper, og fordi vi fortsatt har mange kamper å kjempe.

Vi er feminister med et mål om full kvinnefrigjøring.

Ja, alle burde være feminister, men alle er ikke feminister. Hvis det var slik hadde vi ikke hatt et behov for en bevegelse.

Skrevet av

Sunniva Leikanger Yndestad & Oline Margrethe Rustad, styremedlemmer i Jentefronten