Min kropp – Mitt liv – Mitt valg

Appell fra Marte Nustad, leder av Kvinnefronten Tromsø, på demonstrasjonen Ikke rør abortloven! 17 november

Loven om sjølbestemt abort er 40 år i år! Så jeg hadde tenkt at Kvinnefronten i Tromsø skulle arrangere ei markering til abortlovens ære. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle skje på denne måten.

Jeg hadde tenkt at nå, etter 40 år med en abortlov som var et ok kompromiss i 1978 – sjølbestemmelse fram til 12. uke, og så skal ei nemnd av leger bestemme etter det – så var det på tide å modernisere loven, å utvide sjølbestemmelsen. Vi kan vel i alle fall ha samme lov som Sverige, med sjølbestemmelse til 18. uke. Eller samme lov som akkurat blei vedtatt i Australia, der et svangerskapsavbrudd anses som nødvendig helsehjelp du fritt kan be om frem til uke 22.

Nesten alle svangerskapsavbrudd i Norge er sjølbestemte, og gjøres tidligst mulig. Og nesten alle som søker om abort får det innvilga. I fjor var det 7 av ca 600 søknader som fikk endelig avslag i nemnd. Bare 2 før 18. uke. Så den nemnda er symbolsk. Og hva er det den symboliserer? Det er ei overprøving av kvinners evne til å ta gode valg for seg sjøl og sine nærmeste.

Men nå står vi her – for andre gang på fem år – og må forsvare abortloven mot innskrenkninger! Erna Solberg har valgt en uverdig måte å markere 40-års-jubileet på! Først kutter hun i pleiepenger og anna hjelp til sjuke unger, og så vil hun tvinge oss til å bære fram alvorlig sjuke foster?

Må norske kvinner reise til Sverige for å få abort, når de har bestemt seg for at det er det de trenger? For vi vet at alternativet til lovlige og medisinsk trygge aborter ikke er færre aborter. Alternativet er utrygge aborter, eller å dra til utlandet, for de som har råd og mulighet til det.

Kvinnefronten har det siste året drevet solidaritetsarbeid for kvinner som kjemper for sin rett til lovlige, trygge aborter i El Salvador, i Irland, i Argentina, i Polen. Og nå er det altså vi som trenger støtte.

Og det får vi. Symbolet for alle 33 demonstrasjonene i Norge er laga av den polske kvinnebevegelsen, og akkurat nå holdes det ei solidaritetsmarkering i Gøteborg i Sverige: «Stå upp för den norska abortretten!»

For retten til å kunne bestemme over sin egen kropp, og over sitt eget liv, er helt grunnleggende overalt i verden. For å kunne leve sjølstendige, frie liv, må vi sjøl kunne bestemme hvor mange barn vi vil få, og når vi eventuelt vil få dem.

Vi går ikke tilbake på de rettighetene vi har vunnet – vi skal videre! La dette bli starten på en ny offensiv for sjølbestemmelse.

Kroppslig sjølbestemmelse står sterkt i Norge. En kan ikke pålegges å bruke kroppen sin for å redde livet til et anna menneske. Du kan ikke pålegges å gi blod – sjøl når det er nødvendig for å redde et liv. Vi kan ikke ta livreddende organer fra en død kropp, om vi ikke er sikre på at kroppens eier ønska dette da den var i live. Så hvorfor kan vi pålegge kvinner å ofre kroppen, helsa og livsplanene sine – mot hennes vilje – for et foster som bare kanskje vil bli til et levedyktig menneske?

De snakker som om gravide kvinner ikke tenker på hva som vil være best for et mulig barn. De snakker som om gravide kvinner ikke er i stand til å ta de beste avgjørelsene for seg og sine nærmeste. Men vi stoler på kvinnfolk!

Når ei gravid kvinne tar det skrittet at hun oppsøker en lege og sier: «Nå trenger jeg en abort!», da trenger hun en abort. Så enkelt må det være.

For det er min kropp det gjelder, det er mitt liv det handler om, så det må være mitt valg.