Hvorfor så stille, Amnesty?
Først trykket i Klassekampen 04.08.2015 – av Pil Teisbo, arbeidsutvalget i Kvinnefronten
Amnesty International foreslår å avkriminalisere prostitusjon, Amnesty Norge vil ikke si hva de mener.
Amnesty Internasjonal skal møtes til uka for å diskutere og avgjøre organisasjonens standpunkt til mennesker i prostitusjon. På det internasjonale medlemsmøte (ICM) skal delegater fra verdens største menneskerettighetsorganisasjon stemme over en resolusjon som vil anerkjenne prostitusjon som en menneskerett.
I Sverige har det vært bråk. Diskusjonen har gått høylytt. Svenske Amnesty har gått ut mot moderorganisasjonens forslag om avkriminalisering av sexarbeid, og diskusjoner har foregått både innad i organisasjonen og i medier. I Norge har det vært stille. Så stille at mange vanlige medlemmer i Amnesty Norge blir overrasket når de får høre om det kontroversielle forslaget delegatene skal stemme over under møtet i Dublin 7. – 12. august.
Den endelige resolusjonen «Draft Policy on Sex Work» som er til avstemming har vært unndratt offentlighet. Dokumentet ble lekket uker før det internasjonale medlemsmøtet finner sted. Resolusjonen går inn for full avkriminalisering av sexindustrien, inkludert legalisering av hallikvirksomhet, bordeller og kjøp av sex. Forslaget er lik den tyske modellen som legaliserte sexkjøp i 2002 — en modell som har ført til en enorm vekst av bordeller i Tyskland, og som har utløst en stor økning av sexhandel og trafficking. Det antas at mer en én million mennesker betaler for sex i landet hver eneste dag. Siden loven ble lansert har antallet kvinner som selger sex i Tyskland antas å ha steget til rundt 400.000 — to tredjedeler av dem er ikke-tyske.
Forslaget og prosessen rundt den kontroversielle resolusjonen har vært kjent lenge blant de som engasjerer seg i arbeide mot sexindustrien. Flere utkast har skapt debatt, prominente Amnesty-ansette har utalt seg positivt til legalisering av sexindustrien tidlig i prosessen, og fra kvinnebevegelsen har det blitt fryktet at argumentene for den nordiske sexkjøploven ikke ha blitt tatt med. Debatten har hovedsakelig foregått utenfor Norge, men 10. mars i fjor måtte generalsekretær i Amnesty Internasjonal i Norge, John Peder Egenæs, utale seg om den pågående prosessen etter at Rachel Moran, journalist og overlevende fra prostitusjon, kom med svært krasse uttalelser om den under et 8. mars arrangement i Bergen. Egenæs kunne forsikre om at de var midt i god demokratisk prosess slik at de kunne være trygge på at de har sin «over tre millioner medlemmer i ryggen når vi uttaler oss om sexarbeid» og at «også her ville Amnesty først og fremst være opptatt av å sikre enkeltindividets beskyttelse mot diskriminering og vold.»
Den endelig resolusjonen har en bred tilnæring til sexindustrien. Den fokuserer ikke bare på rettighetene og menneskerettighetsbruddene mot mennesker i prostitusjon. Det hevdes at det å straffe kjøpere av sex «kan utgjøre en krenkelse av retten til privativ og undergrave rettighetene til ytringsfrihet og helse», videre utrykkes det bekymring for kjøpere med funksjonshemninger som ved kjøp av sex kan «føle seg trygge til å uttrykke sin seksualitet» og «utvikle en sterkere følelser av selvtillit i sine relasjoner til sexarbeidere, som kan forbedre deres liv og verdighet.» Dokumentet er preget av en gjenomgående kjønnsblindhet. Kjøpere av sex blir likverdig omtalt som «menn og kvinner», men kjønnsmaktsperspektivet i at det store flertallet av mennesker i prostitusjon er jenter eller kvinner — og kjøperne menn — blir ikke adressert.
Det har skapt bråk i den internasjonal kvinnebevegelsen. Organisasjoner som arbeider for å fremme den nordiske modellen, som innebærer en kriminalisering av kjøperen og
ikke av de som blir utnyttet, har mobilisert. Kvinnefrontens mangeårige samarbeidspartner Coalition Against Trafficking in Women (CATW) har startet en stor kampanje for å få Amnestys medlemmer i til å stemme ned forslaget. Kjendiser som Meryl Streep, Kate Winslet og Anne Hathaway har signert oppropet fra CATW. Dette har naturlig nok fått oppmerksomhet. Men det er fremdeles ganske stille fra Amnesty Norge. I motsetning til Amnesty Sverige, som har prøvd å legge press på moderorganisasjonen, insisterer Amnesty Norge på at de ikke kommer til å delta i det offentlige ordskifte om kriminalisering om temaet før det internasjonale medlemsmøtet. Ingen informasjon om hvilken retning den norske delegaten kommer til å stemme er sendt ut til Amnestys vanlige medlemmer om dette alvorlige standpunktet som skal tas. Finlesning av referater fra møter som handler om den nye policyen viser at de er skrevet så vagt at det er vanskelig å forstå nøyaktig hva den norske delegasjonen mener. Det er forståelig at demokratiske prosesser i verdens største medlemsbaserte menneskerettighetorganisasjon kan bli kompliserte, men hadde ikke de norske medlemmene i Amnesty fortjent å vite i klartekst hva den norske delegasjonen har landet på?
Amnesty Norge, som representant for et land som har gjennomført den nordiske modellen, har en unik mulighet til å legge press på den det internasjonale medlemsmøtet. Ved tydelig å fremme en politikk som ikke vil støtte sexindustrien per se, men ansvarliggjøre de som opprettholder å tjener store penger på sexindustrien, vil organisasjonen kunne bidra til at millioner av jenter og kvinner ikke lenger skal kunne utnyttes i prostitusjon.
Kilder:
Draft Policy on Sex Work
http://tasmaniantimes.com/images/uploads/Circular_18_Draft_Policy_on_Sex_Work_final.pdf
Uttalelse fra John Peder Egenæs, 10. Mars 2014
http://www.amnesty.no/aktuelt/falske-påstander-om-amnesty
Amnesty International Sverige:
Referater styremøte i Amnesty International Norge:
19.06.2015
http://www.amnesty.no/aktuelt/utkast-til-protokoll-fra-styremøte-19-juni-2015
7. 02.2014
http://www.amnesty.no/aktuelt/forslag-til-protokoll-fra-styremøte-7-februar-2014