Elisabeth Haarr: Med vrede i stingene
Årets festspillkunstner under Festspillene i Bergen er Elisabeth Haarr. Her kan du lese mer om festspillutstillinga og hvorfor det er litt ekstra stas for Kvinnefronten!
Denne fanen er utstillingens plakat, plakaten er gratis:
Utstillingen starter slik:
•Bleak Blonde, Silke beskutt med mitraljøse, kjørt over med tanks av H.M. Kongens Garde
•The Eagle Tries Again, 1982
Men inne i det innerste rommet henger disse to trykkene fra 1973 og 1976. Gjett om vi ble glade?!
•Kvinnefronten Sogn & Fjordane, 1976
•Kvinnefronten, den internasjonale kvinnedagen, 1973
Elisabeth Haarr har vi hatt som en stødig feministisk kunstner og som aktivist i Kvinnefronten i Bergen og senere i Sogn og Fjordane fra tidlig 70-tall, og den feministiske politiske kloa har vært og er fortsatt hele tiden veldig tydelig!
Derfor sender Agnete og Thera denne omtalen hvor vi lener oss på Klassekampen. Foto Agnete, Anne Sophie og Eirin.
Frustrasjonsbilde:
Nå siterer vi fra Astrid Hygen Meyers intervju med Elisabeth Haar, trykket i Klassekampen lørdag 3. juli:
“– Jeg husker veldig godt at jeg vevde det. Jeg hadde den vreden i meg, sier tekstilkunstner Elisabeth Haarr og kremter litt.
Vi er i Søm i Kristiansand. Utenfor de store vinduene i kunstnerens arbeidsværelse er lyst og flatt og grådisig, og foran oss ligger et fotografi av ett av Haarrs arbeider fra 1981. «Frustrasjonsteppet» heter det. Teppet er inkludert i det monumentale oppslagsverket «Great Women Artists», der Haarr er representert som én av tre norske kunstnere, og henger for tida på Festspillutstillingen i Bergen. Og det dirrer av vrede.
Med polyester og plastposer som materiale har Haarr vevd en skrikende kvinneprofil, en gul oppvaskhanske i kamppositur og en tekst med store skjelvende bokstaver: HUS MAT BARN RENT ALENE ALENE.
– Det er veldig selvopplevd. Det er jeg som står og skriker, sier hun.
Haarr er giftet seg på nytt og fått småbarn igjen, og familien har flyttet til Askvoll i Sunnfjord. – Og selv om barnet var sterkt ønsket, så innebar et nytt barn at jeg måtte sitte innesperret med barn, gulvvask, matlaging. Jeg lengtet etter bare etter én ting, ikke sant. Det var å jobbe.
Hun knytter neven.
– Og enda på den tid var det norm alt med hjemmeværende damer. I dag er det noen som er så dumme at de tror det er noe å lengte etter.
– Jeg hadde lært at tekstilkunsten handlet om alt det vakre – om på sy små hvite sting på hvitt stoff, om der harmoniske, nupereller og kniplinger og alt det der. Det var sånt man holdt på med som tidtrøyte i borgerlige familier. Men sannheten er at den delen bare er en liten, bitte, bitteliten, del av alt det jeg kaller det tekstile – som igjen er en kjempestor verden. Det rommer alt fra helikoptersekker til silke, fra fallskjermer til store seil, fra polyester til klær, dyner, puter, gud hjelpe meg, alt man har hatt som beskyttelse, paraplyer og regnfrakker. Da jeg forsto at det vakre kunne inneholde mer enn pene, små ting, da var jeg solgt.“
Flyktningeteppe: Vinterreise, 2020:
Flyktningeteppe: Jeg tenkte på Moria, 2020:
Strawberry Blonde, 2021, Tilknappet, 2021, Batavia, 2017, Hvit Fane, 2021 og t.v. Flyktningeteppe: Vinterreise, 2020:
Tre flyktningetepper:
Utstillingen er i Bergen Kunsthall til 15.8.2021.
Men en fantastisk bok er utgitt, 475 sider. Dekker hele produksjonen til Elisabeth Haarr. Pris 360,- Et klart julegaveønske:
Her kan du lese hele portrettet i Klassekampen: https://klassekampen.no/utgave/2021-07-03/med-vrede-i-stingene
Her kan du lese mer om Elisabeth Haarr på Festspillene i Bergen sine sider: https://www.fib.no/artikler/festspillkunstner-2021/