Feminist javisst: Menneskeverd?
Med nyord som ‘sorteringssamfunnet’ plasserer abortmotstandere skammen i livmora vår.
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Denne teksten sto i Klassekampens spalte Feminist, javisst 2. juni 2023. Skrevet av Cathrine Linn Kristiansen (leder i Kvinnefronten)
Abort er en helt vanlig kvinnelig erfaring. Likevel er det noe de færreste snakker høyt om. I vår tid snakkes det høyt og lavt om de fleste intime spørsmål, men abort gjøres ofte i skjul. Selv har jeg tatt abort – og hver gang jeg nevner dette i en sosial sammenheng får jeg alltid svar fra minst én kvinne at det har hun også. Så hvorfor er det fremdeles så mye skam og stigma knyttet til abort når det er så vanlig?
Mange føler at å bli ufrivillig gravid og måtte ta en abort betyr at de ikke har kontroll på livet. At de roter og kløner det til. Seksualundervisning, prevensjon og kunnskap er så tilgjengelig, hvordan kan man da klare å surre så mye at man ender opp som ufrivillig gravid?
Det er 11.000 kvinner som tar abort årlig. Så åpenbart er det mange som «surrer det til». Seksualiteten vår og livet generelt tar ikke alltid ryddige former. Sexlivene våre er rotete, uforutsigbare, og skal være fri. Å bli ufrivillig gravid er uflaks. Abortloven er det viktigste verktøyet vi har for å hindre at en uønsket graviditet fortsetter.
Utallige undersøkelser viser at de fleste som tar abort først og fremst føler på en lettelse. Lettelsen over å slippe å måtte gå gjennom et svangerskap mot sin vilje. Denne følelsen er også stigmatisert. Hvis du sier offentlig at det for deg er helt greit å ta abort, vil mange tenke at du er overfladisk og litt avstumpet som kvinne. Det fører til at mange kjenner på en skam over å ikke føle sorg over aborten sin. Man får rett og slett dårlig samvittighet for å ikke ha dårlig samvittighet.
«Et godt samfunn er et samfunn der vi har de abortene det er behov for»
Da abortloven ble vedtatt var den ikke et kompromiss, men en knepen seier. Paragraf én, formålsparagrafen, kom inn i loven som en konsesjon til høyresida og kristenfolket. Der står det at «samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst». Videre skal man «skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig». Loven slår fast at kvinner har rett på selvbestemt abort, men at det er ansvarsbevisst å ikke bruke denne retten. I motsetning til andre pasientrettigheter, er abort en rettighet man helst ikke skal benytte seg av. Dette er bare en av mange paragrafer som viser at vi har behov for en ny abortlov, med kvinners helse og rettigheter som formål.
En årsak til skammen og stigmaet knyttet til abort, er måten vi har organisert tilbudet på. WHO sier at medisinsk abort bør være tilgjengelig i primærhelsetjenesten, og at alle politiske og administrative barrierer for abort må fjernes. Dette inkluderer ventedager, abortnemnder, ukegrenser og tilgang til abortpiller. Å senke terskelen for tilgangen til abort vil gjøre livet lettere for kvinner over hele landet, bidra til sosial utjevning, og vise at abort er helt vanlig helsehjelp.
Språket og retorikken som knytter abort til skam lever i beste velgående og gjør nye generasjoner med kvinner tause. Når KrF, Menneskeverd og Pro-Life Norge bruker begreper som sorteringssamfunn, tvillingabort og downsparagraf, så er ikke dette nøytrale begreper som skal beskrive abort eller fosterdiagnostikk. Det er ideologisk ladede begreper som har som hensikt å skape assosiasjoner til eugenikk. Hensikten er å bidra til å stigmatisere kvinner som tar abort, og ramme inn abort som noe umoralsk, noe som skal forties.
Nyordet sorteringssamfunnet brukes særlig i forbindelse med senaborter der kvinnen har fått vite at det er noe galt med fosteret. Å redusere disse avgjørelsene til sortering eller diskriminering er ikke bare misvisende, det er et hån mot de kvinnene og familiene det gjelder. Det er ikke kvinners individuelle ansvar å bære frem syke barn, for at vi skal føle oss som borgere i et moralsk samfunn på de såkalte abortmotstandernes premisser. Om sorteringssamfunnet eksisterer, så er det på Tinder. Ikke i kvinnens livmor.
Vi trenger ny og moderne abortpolitikk, som ser abort som en del av det helsetilbudet kvinner har rett til, fri fra irrasjonelle, religiøse hensyn. Målsettingen om så få aborter som mulig, må bort. Et godt samfunn er et samfunn der vi har de abortene det er behov for. Det skal være så mange aborter som det trengs. Fordi vi er mennesker, ikke maskiner, fordi ingen prevensjon er 100 prosent sikker, og fordi livet skjer. Mørkemennene skal ikke ha noen makt igjen – ikke over vår livmor, og heller ikke over våre tanker.