Uredelig retorikk og bruk av fakta

Først publisert i Dagbladet 17 juni 2016

Amnesty er nå blitt den lobbyorganisasjonen kvinnegruppa i organisasjonen fryktet.

Da Amnesty International vedtok en anbefaling til verdens stater om avkriminalisering av sexkjøpere og halliker, meldte kvinnegruppa i Amnesty Norge seg kollektivt ut av organisasjonen. I deres pressemelding hvor de krever styrets avgang skriver de:

«Styret i Amnesty Norge har ikke oppfylt kravene til involvering av medlemmene i forkant av vedtaket om organisasjonens nye policy for prostitusjon. Dette vedtaket går mot nåværende norsk lovgivning og kan gjøre Amnesty Norge til en lobbyorganisasjon for avkriminalisering og tilrettelegging for sexhandel.»

26. mai 2016 gikk generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty Norge ut og anklaget staten Norge for menneskerettighetsbrudd mot «sexarbeidere». Samme dag lanserte Amnesty International rapporten som skulle danne grunnlaget for deres nye policy. Rapporten viser at Amnesty nå er blitt den lobbyorganisasjonen kvinnegruppa fryktet.

I Norge er det lovlig å selge sex. Dette til tross har Amnesty navngitt rapporten «Criminalisation of Sex Work in Norway». Navnet indikerer at det er mennesker som utnyttes i prostitusjon som blir kriminalisert i Norge, og er et godt eksempel på uredelig bruk av fakta og retorikk slik vi ofte ser i debatten om prostitusjon. Amnesty bruker også begrepet «sex work» i stedet for prostitusjon. Det normaliserer prostitusjon og underbygger den nyliberale forestillingen om at prostitusjon er et valg, og et yrke som hvilket som helst annet.

Det som er kriminalisert i Norge er å kjøpe og å selge et annet menneskes kropp. Sexkjøpsloven har solid fotfeste i Norge, den sier noe om hva vi som samfunn aksepterer og ikke. Kvinnefronten registrerer at rapporten i sin helhet er like misvisende som overskriften.

Amnestys første utkast til en «Policy on Prostitution» ble lekket i 2014. Alle senere utkast har i likhet med den gitt en anbefaling om å avkriminalisere sexindustrien, og samtlige mangler kilder fra kvinnebevegelsen og organisasjoner grunnlagt av overlevende etter prostitusjon. For å gi kredibilitet til sine standpunkter har Amnesty benyttet seg av kilder som er velkjente fra pro-prostitusjonsmiljøet, også kalt pro-lobbyen.

Amnesty Internationals policy for prostitusjon ble vedtatt 11.august 2015. Det ble sagt at vedtaket baserte seg på rapporter fra fire forskjellige land med ulike prostitusjonslovgivninger. Men disse rapportene ble ikke ferdigstilt før 26. mai 2016, hele ni måneder etter at vedtaket ble fattet. I forkant av avstemningen over vedtaket var det ikke mulig for Kvinnefronten å få noe svar fra Egenæs og Amnesty Norge om deres standpunkt i saken.

Kvinnefronten ble intervjuet da Amnesty Int. var i Norge for å innhente materiale til rapporten. Vi møtte to representanter fra Amnesty Int. og politisk rådgiver i Amnesty Norge, Patricia Kaatee. Kaatee har lenge vært motstander av sexkjøpsloven, og aktiv i prostitusjonsdebatten. I dette møtet spurte Kvinnefronten Kaatee om det var slik at Norge, i stedet for Sverige, som har samme prostitusjons-lovgivning, hadde blitt utvalgt som «testland» fordi Amnesty Sverige allerede hadde gått offentlig ut mot forslaget om en avkriminalisering av sexindustrien. Kaatee avviste at Amnesty Sverige hadde tatt et slikt standpunkt.

I flere år har vi sett hvordan pro-lobbyen, altså tilhengere av forskjellige modeller for avkriminalisering og legalisering av sexindustrien, har arbeidet for å få gjennomslag. Fingeravtrykkene deres er tydelige i Amnestys rapport.

Blant kildene finner vi Astrid Renland, daglig leder i PION, Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge. PION og Renland har jobbet mot den norske sexkjøpsloven i en årrekke. Likeledes har Liv Jessen, tidligere leder av Pro Sentret, vært en av Norges fremste pådrivere mot loven. Jessen er hyppig referert til gjennom hele rapporten. Under hennes ledelse samarbeidet Pro Sentret med flere europeiske organisasjoner som jobber for å få prostitusjon legalisert og anerkjent som arbeid.

En av disse er De Rode Draad i Nederland, som utgir seg for å være en fagforening for prostituerte. De Rode Draad har omlag 100 medlemmer og blant dem finner vi halliker og kunder. Foreningen kan ikke vise til noen saker de har kjempet frem som kan minne om rettigheter for arbeidere.

I 2005 dro Kaatee, Jessen og Janni Winterbauer fra PION til en konferanse i Brussel i regi av ICRSE, hvor de holdt et innlegg om «menneskerettigheter». Den eneste personen fra Amnesty International som var representert på dette møtet var Patricia Kaatee fra Norge. Konferansen var finansiert av De Graaf-stiftelsen, grunnleggeren av De Rode Draad.

Forfatterne av rapporten har verken hatt en objektiv innfallsvinkel eller en nøytral tilnærming. Kildematerialet er ensidig og tynt. Vi får servert en haug av sitater hentet fra kvinner på det norske sexmarkedet som «bevis» på omstridte tolkninger av Pro Sentrets rapport Dangerous Liaisons fra 2011. Denne rapporten fikk så mye kritikk da den kom ut, både nasjonalt og internasjonalt, at også Pro Sentrets leder Bjørg Norli måtte medgi at den inneholdt rot med statistikk, og like gjerne kunne tolkes annerledes.

Egenæs hevder at politiet bruker de prostituerte for å nå sexkundene eller hallikene, og at dette gjør hverdagen deres utrygg. Han fokuserer på de overgrepene som prostituerte opplever i kontakt med politi og rettsvesen. Mennesker i prostitusjon utsettes for systematisk diskriminering av både sivilsamfunn og statlige instanser, og slike spørsmål må alltid settes på dagsorden. Det finnes ingen annen gruppe mennesker i samfunnet som er så sårbare og utsettes like regelmessig for disse tingene han nevner enn nettopp mennesker i prostitusjon. Men overgrepene, trakasseringen og rasismen de opplever vil ikke forsvinne ved en avkriminalisering av sexindustrien. Vi trenger ikke vende blikket langt sørover i Europa for å se hvordan avkriminalisering virker i praksis.

Skuffende nok virker ikke Egenæs å være opptatt av de som daglig utsetter kvinner i prostitusjon for overgrep, nemlig sexkjøperne. Amnesty ønsker heller ikke å strupe etterspørselen for å minske sexmarkedet. At prostituerte blir tatt av politiet for så å bli kastet ut av landet handler om komplekse EU-direktiv, som for eksempel Dublin-avtalen.

Kvinnefronten finner det skamløst å gi sexkjøpsloven skylden for en urettferdig asylpolitikk.

Skrevet av

Daisy Elizabeth Sjursø & Tina Skotnes, Kvinnefronten