Indisk prostitusjonsaktivist advarer mot sexkjøpsfrislipp

Først trykket i Klassekampen 28.10.15, av Sissel Henriksen, Copyright Klassekampen

– Vi har vunnet store seire, men motkreftene er sterke, sier Ruchira Gupta fra Aapne AAP Worldwide, en organisasjon som slåss mot prostitusjon og menneskehandel.

– Vi som kjemper mot prostitusjon har oppnådd viktige seire. Men motkreftene vinner også fram, sist da Amnesty International i august vedtok å gå inn for avkriminalisering av kjøp av sex, sier Ruchira Gupta, som i helga innledet på Feministisk Frigjøringsfestival i Oslo, i regi av Kvinnefronten.Gupta holdt også appell på en demonstrasjon mot Amnestys vedtak i Oslo fredag.

Småjenter selges

Indiske Ruchira Gupta jobbet som journalist i Nepal da hun snublet over en virkelighet som endret livet hennes: Det var nesten ingen jenter i landsbyene i Nepal. Alle var i India. Gupta begynte å sjekke mer. Hun fant ut at jentene ble sultet, slått og dopet til underkastelse, før de ble solgt til horekunder i indiske bordeller. – Snittalder er 9 til 13 år. Den yngste jeg har møtt var sju år da hun først ble solgt. Det var en rå virkelighet som hun mente flere burde få vite om. Sammen med et kanadisk selskap lagde Gupta i 1996 dokumentarfilmen «The Selling of Innocents», som hun fikk en Emmy-pris for. – Etter at jeg hadde vunnet prisen krevde noen av kvinnene på bordeller i Mumbai at jeg skulle hjelpe dem med å stifte en organisasjon. Resultatet ble Aapne AAP Worldwide, med formål å motvirke menneskehandel, og bistå prostituerte kvinner med yrkesopplæring, inntektsgivende arbeid og skolegang for barna deres.

Viktige framganger

Gupta trekker fram sexkjøpslovene i Sverige og Norge, den såkalte nordiske modellen, som viktige inspirasjonskilder. I kampen mot prostitusjon ser hun det som viktig å trekke fram etterspørselssida, horekundene. Hun er dypt uenig med dem som forsvarer avkriminalisering av kjøp med at det verner kvinner og jenter i prostitusjon, og tar også sterkt avstand fra på- standen om at det å prostituere seg er et fritt valg. – De aller fleste jentene og kvinnene som selger kroppene sine i prostitusjon, er folk som mangler valg, sier hun.

Den svenske sexkjøpsloven trådte i kraft i 1999, den norske i 2009. De siste årene fram til 2000 var den internasjonale kvinnebevegelsen også sterkt engasjert i lobbyvirksomhet rundt utarbeidelsen av den såkalte Palermoprotokollen, FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som ble vedtatt i 2000 og trådte i kraft i 2003. Sterke grupper ville ha inn et skille mellom tvungen og frivillig prostitusjon, men lyktes ikke. Det endte med en vid definisjon: «At en person enten ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjonen eller annen utilbørlig atferd utnytter noen til prostitusjon (eller andre seksuelle formål), tvangsarbeid, krigstjeneste, eller fjerning av vedkommendes organer». Det presiseres også at dersom noen av midlene nevnt ovenfor er med, er ikke handlingen frivillig. Palermoprotokollen tar også for seg etterspørselen etter seksuelle tjenester, og gjør det obligatorisk for medlemslandene å forebygge og eliminere denne etterspørselen.

Tilbakeslag

– Både Palermoprotokollen og de nordiske sexkjøpslovene var store skritt framover i arbeidet mot prostitusjon og trafficking. Men desto mer vi oppnår, desto større tilbakeslag står vi overfor, understreker Gupta, og forteller om hvordan begrepet sexarbeid er blitt lansert og normalisert i India, under dekke av aidsforebygging. – Det begynte med et aidsforebyggingsprogram finansiert av Bill og Melinda Gates Foundation, verdt 500 dollar. Pengene ble delt mellom indiske myndigheter og en rekke andre organisasjoner. I Calcutta, tok en lokal lege over en organisasjon, og fikk støtte fra Gates for å drive denne, for å dele ut kondomer til horekunder. Hun forteller at prostitusjonsdistriktet i Calcutta heter Suna Gadgi, og at prosjektet legen sto i spissen for ble kalt Suna Gadgi-prosjektet. – Legen leide inn halliker og bordelleiere for å dele ut kondomer. De som skulle jobbe med utdeling fikk streng beskjed om ikke å blande seg. inn hvis de så vold og overgrep i bordellene, fordi de da kanskje ikke fikk dele ut kondomer. De snakket bare om kondomer, ingenting om hjelpetiltak for de prostituerte. Etter en tid laget de sin egen evaluering av aidsfare og effekten av prosjektet, som de mente var veldig bra. De introduserte samtidig begrepet sexarbeidere.

Ideen sprer seg

Tesen om at prostituerte er sexarbeidere, og at kriminalisering av kundene rammer dem, mener hun har blitt spredt fra dette prosjektet. – Ideen ble født i USA, prøvd ut i India, finansiert av verdens rikeste mann, og nå spres den i resten av verden. FN-organet UNAids, som også får støtte fra Gates, satte ned en arbeidsgruppe for å se på gode tiltak mot hiv/aids. – En rapport fra UNAids i 2012 tok så til orde for at man måtte legalisere hallikvirksomhet, bordeller, og annonser for seksuelle tjenester. Det er en politikk som går på tvers av både menneskerettigheter og internasjonale vedtak, som Palermoprotokollen, som tar til orde for å begrense etterspørselen. Dette er bare en rapport fra en arbeidsgruppe, men den kom fra FN, og folk tror jo det var FN-politikk. Et bredt spekter av kvinneorganisasjoner tok kontakt med FN-organisasjonen UNWomen og ba dem presse UNAids til å trekke rapporten, men fikk et høyst tvilsomt svar fra en ansatt i UNWomen. Etter mye mas fikk kvinneorganisasjonene et møte med lederen i UNWomen, Phumzile Mlambo-Ngcuka i juli i år. – Hun hørte på oss, og lovet å ha klart et dokument om UNWomens politikk om dette innen mars neste år. Vi håper at det blir bra. Men sterke krefter vil prøve å presse det i feil retning. Og midt opp i dette kom så Amnesty med sitt vedtak, sier hun, og bedyrer: – Vi kommer til å fortsette å kjempe for å kriminalisere sexkjøp og for å få kvinner ut av prostitusjon, men vi har svært mektige fiender. Når man ser hvordan politikken blir endret, er det også viktig å følge med på pengene. Hvem får støtte fra hvem? Hvem har innflytelse på hvem?

FAKTA OM PALERMOPROTOKOLLEN:

I 2000 ble «Protokollen for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn» underskrevet i Palermo på Sicilia i Italia. Protokollen trådte i kraft 25. desember 2003, og mer enn 150 land har ratifisert den. Palermoprotokollen er det første globale, juridisk bindende instrumentet med en samstemt definisjon av menneskehandel, og som også tar for seg etterspørselen etter seksuelle tjenester. Den gjør det obligatorisk for medlemslandene å forebygge og eliminere etterspørselen. Protokollen skiller ikke mellom tvungen og frivillig prostitusjon i internasjonal menneskehandel.