Kvinnefrontens høringssvar til NOU 2023:29 Abort i Norge

Dette innspillet er levert som svar på høringen til abortutvalgets rapport NOU 2023: 29 Abort i Norge - Ny lov og bedre tjenester. Du kan også levere ditt eget høringssvar her fram til 22. mars 2024!

Foto: Gudmund Dalsbø

Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon og er Norges eldste radikale kvinneorganisasjon. Kvinnefronten har lest NOU 2023:29 med stor interesse og vi er glade for gjennomgangen av abort og menneskerettigheter og av etiske tilnærminger til abort.

Kvinnefronten mener:

• Det er et stort framskritt at det i formålsparagrafen står at kvinner har rett til abort og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte, og at loven skal sikre gravide muligheter til å gjøre selvstendige beslutninger om egen kropp og eget privatliv.

• Formålsparagrafen må utelukkende omhandle kvinners selvbestemmelse og at bestemmelsen i første ledd siste punktum: «Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv.» må strykes.

• Ordet “kvinne” må inn i en ny abortlov

• Abortnemndene må avskaffes

• At tidlige aborter kan utføres i primærhelsetjenesten

• Det skal ikke være tvungen rådgiving og veiledning ved fosterantallsreduksjon og at kvinner som ønsker fosterantallsreduksjon ikke må i nemnd. 

• Reservasjonsretten for helsepersonell må avvikles.

• At abort skal være gratis for alle som oppholder seg i Norge.

Formålet med loven
I NOU 2023:29 henvises det til Menneskerettighetserklæringen og til at menneskerettighetene og retten til liv gjelder fødte mennesker. Staten og loven må sikre respekten for kvinners menneskerettigheter. Kvinnefronten mener bestemmelsen i paragrafens første ledd siste punktum: «Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv.» må ut av lovens formålsparagraf. Setningen gjør de andre leddene i paragrafen ugyldige fordi den brukes som begrunnelse for å opprettholde muligheten til å avslå krav om abort. En underliggende oppfatning er at kvinner ikke respekterer ufødte liv. Når kvinner tar avgjøresler om abort eller ikke handler det om respekt for ufødte liv, her og nå, og framtidige livsutsikter. Denne oppfatningen og mistilliten til kvinner er et gufs fra fortida og bidrar til at det fortsatt er mye skam knyttet til det å ta, eller ha tatt, abort.

Språk
Kvinnefronten mener det er problematisk at ordet «kvinne» er utelatt i forslaget til ny abortlov. Dette kjønnsnøytrale språket i andre lovtekster har Norge fått kritikk for fra FNs kvinnekomité ved flere anledninger. Usynliggjøring av kvinner er en del av den  strukturelle volden mot kvinner.

Abortnemndene
Vi er sterkt uenige med abortutvalget når de foreslår å videreføre abortnemndene og reservasjonsretten for helsepersonell.

Da dagens lov ble vedtatt i 1978 protesterte Kvinnefronten mot abortnemndene og reservasjonsretten for helsepersonell. Det gjør vi med dette høringssvaret også. 

Abortnemndene representerer store og alvorlige begrensninger i kvinners menneskerettigheter ved at de setter kvinner under vergemål, uten den rettssikkerheten som andre under vergemål har. Kvinner som i alle andre forhold i livet regnes som ansvarlige og myndige fratas myndigheten i møtet med abortnemnd. Abortnemndene er strukturell vold mot kvinner. 

Utvalget beskriver selv at abortnemndene har symbolsk betydning når de i 98% av tilfellene tilslutter seg den gravide kvinnens etiske vurderinger og beslutning. En lov med abortnemnder etter 18. uke vil med andre ord overlate til ca 140 kvinner årlig å gå gjennom «ritualet abortnemnd» og tåle angsten og umyndiggjøringen for å bære bevisbyrden for det staten kaller respekt for det ufødte liv eller «sikkerhetsmargin til grensen for levedyktighet». 

Vi er skuffet over at abortutvalget, da de hadde ressurser til det, bare innhentet erfaringer fra kvinner om møter med abortnemndene. Dette er kunnskap som var godt kjent fra før bl.a. gjennom bøkene «Ikke send meg til en kone, doktor» av Ellen Aanesen (1980), «Abortkamp. Maktkamp» av Susanne Kaluza (2017) og Eva Sommerseths avhandling “Unexpected diagnostic information after ultrasound in a wanted pregnancy” (2010). Det vi derimot har behov for mer kunnskap om, er hva kvinner gjør etter avslag i nemnd eller hvorfor en relativt stor gruppe kvinner, 50 – 70 hvert år, unngår å møte i abortnemnd. Hvorfor møter de ikke? Ombestemmer de seg? Er de blitt tvunget til å fortsette svangerskapet? Reiser de ut av landet for abort? Hvor mange føder levende barn? Svar på disse spørsmålene ville gitt et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere konsekvensene av å opprettholde abortnemndene. 

Det er opprørende å lese hvor mye utvalget vektlegger veiledning, informasjon og omsorg til kvinner som skal ta eller har tatt abort, uten at de foreslår ett tiltak for kvinner som får avslag i abortnemnd.

Vi mener utvalget ikke tar inn over seg konklusjonene fra rapporten «Kvinners erfaringer med abortnemnder» (Haaland et al 2023) der en av konklusjonene er at abortnemndene favoriserer ressurssterke kvinner og kan bidra til å ytterligere marginalisere sårbare kvinner. Kvinnene som er intervjuet i rapporten beskriver både møtet og ventetiden frem mot møtet i nemnden som belastende og meningsløst. Utvalgets forslag til sammensetning og skriftlig saksbehandling i nye nemnder vil forsterke dette. En annen konklusjon fra rapporten er at abortnemndene svekker kvinners rettigheter og deres muligheter til å ta informerte beslutninger om egen situasjon, dette kan bare rettes opp ved å avskaffe nemndene og erstatte dem med et godt system for informasjon, oppfølging og støtte til kvinner som gjennomfører sene aborter.

Organisering av tilbudet
Måten tilbudet om abort er organisert på bidrar til å opprettholde skam og stigma rundt abort. Grunnen til at alle må innom sykehus er politisk, ikke medisinsk begrunnet. På denne måten bidrar det til at abort oppfattes som en mer komplisert medisinsk prosedyre enn det er. Verdens helseorganisasjon anbefaler at medisinsk abort skal være tilgjengelig i primærhelsetjenesten og at alle politiske og administrative barrierer for abort må fjernes. Dette inkluderer også ventedager, abortnemnder, ukegrenser og tilgang til abortpiller. Å senke terskelen for tilgangen til abort vil gjøre livet lettere for kvinner over hele landet, bidra til sosial utjevning, og vise at abort er helt vanlig helsehjelp.

Kvinnefronten støtter at tidlig aborter kan utføres i primærhelsetjenesten. Tidlig abort må fortsatt være tilbud på sykehus for de som trenger det.

Kvinnefronten  støtter at abort skal være gratis for alle som oppholder seg i Norge.

Fosterantallsreduksjon
Vi er imot at rådgiving og veiledning ved fosterantallsreduksjon skal være obligatorisk, dvs tvungen, og at fosterantallsreduksjon skal godkjennes eller avslås av en nemnd. Kvinner er i stand til å vurdere hva og hvor mye informasjon hun vil ha og også til å vurdere hvilken risiko hun er villig til å løpe for gjenværende foster. Tvang hindrer åpenhet og refleksjon. Ressursene som brukes på abortnemndene kan med fordel brukes til tiltak som sikrer kvinner god og tilpasset informasjon, veiledning og omsorg ved abort, svangerskap, fødsel og barsel.

Ukegrenser
Kvinnefronten mener at det er den gravide kvinnen som skal bestemme om hun skal fortsette et påbegynt svangerskap. Dette synet finner vi nå også støtte for i Verdens helseorganisasjon sine  retningslinjer fra 2022. Vi mener at det ikke skal være en absolutt grense for abort på 22 uker i loven. Abortutvalget skriver selv at det ikke er noen medisinsk begrunnelse for å sette en grense ved 18.uke. Hverken ukegrensen på 22 uker eller abortnemndene er på noen måte «en sikkerhetsmargin til grensen for levedyktighet» som flere ser ut til å mene. Levedyktighet er en komplisert faglig vurdering. Det kan være vanskelig å fastslå om et foster vil dø i løpet av svangerskapet, fødselen eller kort tid etter fødsel, og det er ingen omforent definisjon av «kort tid». Den gravide kvinnen må få tilgjengelig informasjon, veiledning og mulighet for å rådføre seg med ulike typer fagfolk og andre hun kan ha nytte av, før hun bestemmer om det er nødvendig å avbryte svangerskapet eller ikke.  

Dissens fra Elham Baghestan
Kvinnefronten er glade for Elham Bagestans dissens, hun bidrar til å åpne debatten sånn at vi kan få en abortlov som fjerner umyndiggjøringen av kvinner. Vi ser at det er større faglig enighet i abortutvalget for å fjerne grensen for selvbestemmelse ved 18. uke i og med at merknaden fra Grydeland Ersvik, Lem Samuelsen, Søvig og Østborg er politisk snarere enn faglig begrunnet.

“Grunnlaget for all frihet må være rådighet over egen kropp og hva som er i den,” sa Katti Anker Møller for omtrent hundre år siden. Ordene til den norske kvinnesakspioneren er like aktuelle i dag.

På vegne av Kvinnefronten
Cathrine Linn Kristiansen, leder
Eli Aaby, sentralstyremedlem