Kvinnefrontens høringssvar til ny barnelov

Dette er Kvinnefrontens svar på høringen “Ny barnelov - Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd”, september 2024.

Kvinnefronten takker for muligheten til å komme med høringssvar. Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig feministisk medlemsorganisasjon. Vi driver et omfattende og allsidig kvinnepolitisk arbeid; både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Photo by Jon Flobrant on Unsplash

Innledningsvis vil vi bemerke at de fleste foreldre i Norge i dag fint klarer å samarbeide om omsorgen for barn etter samlivsbrudd, og at vi er positive til at flere velger delt bosted. Når foreldrene er enige og samarbeider godt, kan dette være en god løsning. Barneloven er først og fremst viktig der foreldrene havner i konflikt.

Kvinnefronten mener dette lovforslaget, til tross for kjønnsnøytralt språk, gjennomgående bærer preg av et mannsperspektiv. De fleste samværsforeldre er menn og de fleste som har hovedomsorg for barn er kvinner. En lov med et gjennomgående kjønnsnøytralt språk, der foreldrene skal ha like rettigheter fra det øyeblikk barnet kommer til verden, underkjenner også viktige forskjeller som påvirker tilknytning og omsorg. Graviditet, fødsel og ikke minst amming, gjør at de fleste babyer og småbarn har et tettere bånd til mor. Det er til barnets beste å ta hensyn til dette ved avtale av bosted og samvær.

Problemforståelsen som legges til grunn for de foreslåtte endringene er nesten utelukkende at en del fedre har mindre samvær og/eller beslutningsmyndighet overfor barnet enn de skulle ønske. Dette er definert som et likestillingsproblem. Barneperspektivet drøftes hovedsakelig utfra at barnet har rett til samvær med begge foreldre, men barneperspektivet innebærer også en vurdering av barnets beste i mye bredere forstand. Andre problemer ved dagens situasjon, som for eksempel at samværsrettigheter skaper anledning til å fortsette vold mot mor etter samlivsbrudd, at samværsfedre ikke følger opp avtalt samvær eller at de skylder milliarder i barnebidrag, drøftes ikke.

Likestilt beslutningsmyndighet

Hovedgrepet i det nye lovforslaget er at foreldrene skal ha samme beslutningsmyndighet over barnet etter et samlivsbrudd, uavhengig av hvor barnet bor. Etter det vi forstår skal delt bosted være et slags utgangspunkt, men foreldrene skal fortsatt avtale hvor mye barnet skal bo hos hver av dem, og delt bosted skal ikke være noen hovedregel.

«Departementet foreslår i høringsnotatet at foreldre som utgangspunkt skal ha samme beslutningsmyndighet over barnet etter et samlivsbrudd. Med dette legges det til rette for at likestilte foreldreskap før et samlivsbrudd, kan videreføres etter brudd. Forslaget innebærer at delt bosted blir lovens hovedregel for det som gjelder bostedsmyndigheten, forslagsvis kalt «foreldrefullmakt». Foreldre må etter forslaget fortsatt avtale hvor mye barnet skal bo hos eller tilbringe tid med hver av dem, og det foreslås ikke noen hovedregel om dette». Side 5 i høringsnotatet.

Det sentrale ser ut til å være at foreldrene skal ha lik beslutningsmyndighet, som om barnet bor likt hos begge (jmf dagens bestemmelser), selv om annen bostedsordning er avtalt.

«Å skille beslutningsmyndighet fra hvor barnet bor gir større fleksibilitet» side 5 i høringsnotatet.

Spørsmålet er, fleksibilitet for hvem? Delt beslutningsmyndighet innebærer at samværsforelder, uavhengig av samværsgrad, får stor makt til å medbestemme en rekke forhold i barnets liv, og også hindre den som har hovedomsorgen i å flytte innenlands. Lovforslaget innebærer en likedeling av makt, uten noen mekanisme for likedeling av faktisk ansvar og omsorg for barnet. Dette er en underlig forståelse av likestilt foreldreskap. Kvinnefronten er helt uenig i dette, vi mener likstilt foreldreskap betyr en likedeling av ansvar og omsorg i praksis.

Videre er det opplagt til barnets beste at der en av foreldrene har ansvar og omsorg størstedelen av tiden, er det denne forelderen som bør ta avgjørelser i barnets liv. Forelderen som er sammen med barnet i det daglige, er den som kjenner barnet best og er den som tar ansvar for å gjennomføre f.eks transport til barnehage eller fritidsaktiviteter. Kort sagt, det er til barnets beste at ansvar og makt følger hverandre. At ansvar og makt skilles på denne måten, vil etter all sannsynlighet føre til et høyere konfliktnivå mellom foreldrene. Vi slutter oss til Oslo tingretts bekymring og begrunnelse for hvordan likestilt beslutningsmyndighet vil kunne være konfliktdrivende.

Det drøftes i et menneskerettsperspektiv at far har rett til samvær og at barnet har rett til samvær med begge foreldre. Mors menneskerettigheter drøftes ikke. Dette forslaget vil gi samværsforeldre (oftest fedre) svært inngripende makt overfor hovedforelder (oftest mor) sitt liv.

Vi mener at særlig forslaget om flyttenekt (se under) vil være en krenkelse av mors rett til å bosette seg der hun vil. At mors rettigheter til privatliv og råderett over eget liv ikke en gang skal vurderes opp mot fars rettigheter, viser hvor gjennomgående dette lovforslaget bygger på et mannsperspektiv.

Forslag om flyttenekt

Det kan være svært gode grunner til at mor ønsker å flytte etter et samlivsbrudd. Mange kvinner flytter med mannen til hans hjemsted når de blir sammen. Kanskje er det nødvendig å flytte derfra for å få jobb eller ta utdanning. Å ønske å være nær sin egen familie og nettverk er legitimt, særlig med hovedansvaret for barn. At mødre som har hovedansvar for barn blir låst i en vanskelig situasjon økonomisk og sosialt er ikke til barnets beste. At far skal ha makt til å nekte flytting selv med en svært liten grad av samvær, og uavhengig av om denne faktisk gjennomføres, viser hvor ensidig dette lovforslaget legger vekt på et mannsperspektiv.

Det er også en ubalsense i at hovedforelder ikke kan nekte samværsforeldre å flytte. Samværsavtaler kan brytes på grunn av flytting, uten at hovedforelder kan gjøre noe med det. Hvorfor foreslås det ikke flyttenekt begge veier?

Voldsutsatte mødre

Forrige gang et forslag om flyttenekt kom, fra statsråd Solveig Horne (Frp) i 2015, var advarslene mange og kraftige fra ulike høringsinstanser om hvordan dette ville ramme voldsutsatte kvinner som hadde barn med voldsutøver. At et slikt forslag kommer igjen, uten at noe gjøres for å adressere denne problemstillingen, er skuffende. At det kalles et likestillingstiltak, er dypt ironisk.

Vi er bekymret for hvordan flyttenekt og felles foreldremyndighet generelt vil slå ut for kvinner som har barn med menn som utsetter dem for vold. Én av ti kvinner i Norge har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner (NKVTS, rapport 1 2023) og langt flere for psykisk vold og kontrollerende atferd. Dette er med andre ord nokså vanlig, og vil ha skjedd i en betydelig andel av de eks-parene som betegnes som å ha høykonflikter. I de fleste tilfeller blir partnervold aldri anmeldt, mørketallene er store. Mange kvinner som forlater en voldelig partner opplever dessverre at volden ikke tar slutt når de bryter ut av forholdet, men at trusler, kontroll og vold fortsetter. I mange tilfeller blir samvær med felles barn et verktøy til fortsatt volds- og maktbruk (Bjørnholt, Margunn, 2024: Fortsettelsesvold etter samlivsbrudd konsekvenser for mødres helse og livskvalitet, Tidsskrift for velferdsforsking, 27,1)

Noen ganger er det å flytte den eneste måten å komme seg unna på. Den nye makten som følger av dette lovforslaget, vil gi voldelige eks-partnere større spillerom til å utøve kontroll over mors liv. Det vil ikke bare mor, men i høyeste grad også barna tape på. De er avhengige av at deres viktigste omsorgsperson fungerer.

Foreldrenes økonomiske interesser

I høringsnotatet mistenkeliggjøres mødre for å ha et økonomisk motiv for å ikke gå med på delt bosted for barnet. På tross av kjønnsnøytralt språk, er det tydelig hvem det siktes til når eksempelet om stønader for enslige foreldre brukes. Nok et eksempel på at mannsperspektivet dominerer, og at virkelighetsforståelsen er preget av den gruppen menn som mener de har for lite beslutningsmyndighet som foreldre. Et like relevant eksempel kunne vært samværsforeldre som ønsker delt bosted eller en større grad av samvær på papiret, selv om de reelt ikke har det, fordi bidragene reduseres som følge av dette.

«Interessekonflikter ved samlivsbrudd kan forsterkes av at foreldre som går fra hverandre, kan få dårligere økonomi. Ulike regelverk, for eksempel knyttet til stønader for enslige foreldre, kan også påvirke valg av løsninger og trekke foreldrenes interesser i ulik retning. I situasjoner der én forelder ønsker fast bosted kun hos seg, og den andre ønsker delt bosted, kan eksempelvis regelverket bli satt på spissen. Domstolene fastsetter som hovedregel ikke delt bosted. Dette er kjent og kan påvirke partenes «forhandlingsposisjon» og skape et press for den som ønsker delt bosted om å akseptere en avtale som denne ikke ønsker og som eventuelt også etter dennes syn ikke er til det beste for barnet».

Og videre:

«Det er en risiko for at økonomiske insentiver kan resultere i en ordning som ikke nødvendigvis er til barnets beste».

«Foreldrenes forhandlingsposisjoner kan også påvirkes, eller forsterkes, hvis foreldrene er i ulik økonomisk posisjon. Hvis den ene har rett på fri rettshjelp, kan det være enklere for denne å gå til retten, og hvis dette er i kombinasjon med ønske om fast bosted hos seg, så kan forhandlingsposisjonen til denne forelderen oppleves som sterk.»

Man forsøker å framstille det som om foreldre som ønsker fast bosted hos seg og har rett til fri rettshjelp, har en slags urimelig sterk forhandlingsposisjon. Med tanke på hvor lav inntekt man må ha for å få fri rettshjelp, er det en merkelig framstilling. Menn tjener gjennomsnittlig mer enn kvinner, og i et flertall av par stiller mannen sterkere økonomisk. At dette påvirker muligheten til å få advokathjelp i en foreldrekonflikt er opplagt. Denne ulikheten nevnes ikke, man velger i stedet å fokusere på at foreldrene med aller dårligst økonomi, oftest kvinner, får fri rettshjelp. Det viser igjen at mannsperspektivet dominerer og kvinneperspektivet er fraværende.

Kvinner som har hovedansvaret for barn, er som gruppe økonomisk dårlig stilt, selv om det er stor variasjon. En betydelig del av barnefattigdommen i Norge finnes her. Det er talende at manglende innbetaling av barnebidrag ikke nevnes i det hele tatt. Samværsforeldre (i stor grad fedre) skylder milliarder i barnebidrag.

En ny barnelov burde ta sikte på å styrke og hjelpe de mange foreldrene som tar hovedansvar for barn, ikke svekke dem ved å gi eks-partner inngripende makt i deres liv. Vi har kulturelt en lang tradisjon for myter og mistenkeliggjøring av alenemødre, som for eksempel at de vil ha hovedomsorg for barn for å få stønader. Det burde være første punkt på veien mot likestilt foreldreskap å fjerne disse mytene, ikke videreføre dem.

Samværshindring

Det foreslås at «Det innføres en plikt for retten til å treffe midlertidig avgjørelse i saker som gjelder samværshindring». Det er bra at disse sakene drøftes som komplekse, og at det anerkjennes at det også kan være gode og legitime grunner til at én forelder stanser samvær med den andre. Ofte dreier dette seg om bekymring for vold, overgrep eller svak omsorgsevne hos samværsforeldre. Det er bra at barnets selvbestemmelse, også til å nekte å ha samvær, skal vektlegges. Dersom tvangsmidler skal brukes i større grad, er det avgjørende at saken er godt opplyst og at bekymringene og begrunnelsene for å stanse samvær vurderes seriøst. Vi er bekymret for at det dominerende medienarrativet om «samværssabotasje» og mistenkeliggjøringen av enslige mødre, kan føre til at disse begrunnelsene ikke tas seriøst. Det fins allerede eksempler på at barn blir tvunget til samvær de tar skade av.

«Samværhindring» fra forelderen med daglig omsorg (oftest mor) eller «samværsvegring» fra barnet drøftes, det som ikke nevnes, er manglende oppfølging av samvær fra samværsforeldre (oftest fedre). At samvær avlyses hyppig av samværsforeldre er også et problem, selv om det ikke en gang har et navn og er totalt fraværende i samfunnsdebatten. Vi foreslår «samværssvikt». For en del foreldre med hovedomsorg blir livet vanskelig av at man aldri kan stole på at samvær følges opp. Det er også de som må trøste barnet og ta ansvar når samværsforeldre ikke dukker opp. Dette er selvsagt også sårende og skadelig for barnet. Skal man diskutere tvangsmidler ved samværshindring, bør sanksjonsmuligheter ved samværssvikt også diskuteres.