Myten om likestilte kvinner og tapende menn

Denne uttalelsen ble vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte 9.-10. november 2024

Parallelt med at vi de siste årene har opplevd et tilbakeslag for kvinners rettigheter og likestilling både i Norge og verden over, har det oppstått et narrativ om at kvinner i Norge er fullt ut likestilte og at likestillingen kanskje har gått for langt.

Det er et paradoks at det på den ene siden skjer lite eller ikke nok på områder som samtykkelov, forebygging av voldtekt og menns vold mot kvinner, selvbestemt abort, kvinnehelse og økonomisk likestilling, samtidig som politikere og regjeringsoppnevnte utvalg predikerer at menn er de nye likestillingstaperne.

“Likestilling skal ikke være kvinnekamp”, uttalte FpU-leder Simen Velle tidligere i år, og mente det var en samfunnsutfordring at “en liten andel av mennene har eksklusiv tilgang på en stor andel av kvinnene”.

Som om kvinner er en ressurs som skal fordeles likt mellom menn, i likestillingens navn.

Begrepet “likestilling” har over tid utviklet seg fra å dreie seg om kvinners likestilling sammenliknet med menn, til å handle om samtlige diskrimineringsgrunnlag med den konsekvens at kvinner i økende grad usynliggjøres. Vridningen mot en ny forståelse av likestilling tok et ytterligere steg med nedsettelsen av

Mannsutvalget, som i år leverte sin rapport “Likestillingens neste steg” med 35 forslag til tiltak som skal øke gutter og menns såkalte likestilling i samfunnet. Mange av tiltakene synliggjør og avslører at det relevante diskrimineringsgrunnlaget disse mennene møter i samfunnet, ikke er kjønn, men klasse.

Likevel bidrar Mannsutvalget til å manifestere narrativet om at kvinners likestilling har gått for langt, og at dette har gått på bekostning av menn. Dermed usynliggjøres det at menns utfordringer er knytta til klasse, og ikke til kjønn. Alt fra politikere, fagfolk, journalister til vanlige kvinner og menn, ser ut til å kjøpe dette narrativet.

Fortellingen skapes som en konsekvens av at man søker å forstå noen av de utfordringene og problemene som i større grad rammer menn enn kvinner i et likestillingsperspektiv.

Kvinnefronten nekter ikke for at menn opplever problemer som kan være særegne for menn. Problemet oppstår imidlertid når kvinners likestilling brukes som forklaringsmodell og det foreslås løsninger som går på bekostning av kvinner; da blir dette en direkte trussel mot kvinners likestilling.

Dette er en feilslått forklaringsmodell som hverken vil løse de problemene som er særegne for menn, eller lede oss i retning av et mer likestilt samfunn. At gutter er de nye skoletaperne er én av flere myter som har festet seg. Her overser man fullstendig at jenter opplever mye mer press som resulterer i psykiske problemer knyttet til skoleprestasjoner, fortsatt velger yrker som krever høyere utdanning og gir lavere lønn enn menn, at menn fortsatt dominerer i lederposisjoner og så videre.

Det er ikke feil at gutter har særegne problemer i skolen, men det er meningsløst å formulere dette som et likestillingsproblem og samtidig neglisjere jenters særegne utfordringer i skolen og senere arbeidsliv. Et annet eksempel er ønsket om likestilt foreldreskap der foreldrene ikke bor sammen, og forslag om flyttenekt. Dette er forslag som gjennomgående overser problemer som fortsettelsesvold etter brudd, og som blankt overkjører kvinners rettigheter og friheter.

Fortellingen har også mer alvorlige konsekvenser. Ved at menns opplevde utenforskap og avmakt knyttes til økt likestilling og et feminisert samfunn, fôres incel-kulturen og kvinnehatet.

Det er kvinner som direkte eller indirekte ansvarliggjøres for at menn er ensomme og opplever avmakt, og dette henger unektelig sammen med en forestilling om kvinners betydelige makt og posisjon i samfunnet på bekostning av menn.

Dette er et narrativ som gjør det enda farligere å være kvinne i et samfunn hvor kvinner allerede utsettes for vold og drepes fordi vi er kvinner. Mange unge jenter og kvinner utsettes daglig for gutter og menns vold og seksuelle overgrep. Dette er et stort samfunnsproblem som menn må gripe fatt i for å endre. Menn må begynne å ta ansvar for sine egne og andre menns overgrep.

Kvinnefronten er sjokkert over at ikke Mannsutvalget har tatt disse utfordringene på alvor. Skal vi oppnå likestilling må menn stå opp mot vold og overgrep.

På de parameterne som brukes for å måle likestilling, skårer menn fortsatt over og kvinner under, med unntak av høyere utdanning. Men også når det gjelder utdanning, ser vi at selv om flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, tjener menn fortsatt mer, og mange av de kvinnedominerte yrkene er fortsatt underbetalt.

Likestilling er ikke oppnådd for kvinner i dag. Kvinnefronten mener det er avgjørende å belyse det kvinner utsettes for fordi en er kvinne, biologisk og sosialt. Derfor må en analyse av kjønn og maktstrukturer alltid ligge til grunn for arbeidet for likestilling og kvinnefrigjøring.

Vi vil forbeholde betegnelser som ”likestillingsproblemer” og “likestillingsutfordringer” til forhold som skaper og opprettholder systematiske forskjeller og undertrykkelse av kvinner.

Myten om likestilte kvinner og tapende menn må knuses.