En arbeidsmiljølov for ministre og vikarbyråer
Onsdag 28. januar arrangerer fagforbundene LO, Unio og YS generalstreik for å forsvare Arbeidsmiljøloven.
Etter regjeringen varslet endringer i det norske samfunnets bauta blir det spennende å se hvor stor den folkelige motstanden blir. For første gang på lenge ser det ut til at unge også engasjerer seg i protestene.
Da regjeringen sommeren 2014 varslet endringer i Arbeidsmiljøloven tente de for et raseri som spente fra gamle LO-pamper til unge mennesker uten noe forhold til arbeiderbevegelsen. Raseriet kom etter at Arbeids- og sosialdepartementet hadde utelatt både LO, Unio og YS fra diskusjonene. Hverken arbeidsgiverne eller arbeidstakernes organisasjoner fikk si sitt, noe som bryter helt med den norske modellen. Når endringsforlagene ble lagt frem vakte det stor misnøye. Spesielt oppmyking av reglene for midlertidig ansettelse har vekket et nytt sinne blant unge. For er det egentlig greit å legge til rette for at flere ansettes midlertidig?
Når man snakker om midlertidige ansettelser blir det en likestillingssak. Dessverre er det kvinner som påvirkes mest av de nye reglene. Det er ujevnt fordelt mellom kvinner og menn når det kommer til både deltid og midlertidig kontrakt. I 2015 er det fremdeles langt flere kvinner enn menn som jobber deltid, og spesielt dem som jobber ufrivillig deltid. Ufrivillige deltidsarbeidere er flest innenfor tradisjonelle “kvinneyrker”, som sykepleier, hjelpepleier og butikkansatte. Hvis du søker jobb som sykepleier kan du bli tilbudt en stilling i alt fra 28 til 100 %. De vanligste stillingene butikker lyser ut er såkalt “ekstravakt”, der du kan bli tilkalt når som helst etter behov. Det er ingen ting galt med deltidsstillinger i utgangspunktet. Noen har ikke behov, lyst eller mulighet til å jobbe fulltid, og er fornøyd med en lav prosent. Problemet kommer når mange kvinner er ufrivillig fanget av deltid, der de ønsker å jobbe mer, men blir avspist i flere år med deltidsstillinger på kort kontrakt.
Ufrivillige deltidsarbeidere er flest innenfor tradisjonelle “kvinneyrker”, som sykepleier, hjelpepleier og butikkansatt. Hvis du søker jobb som sykepleier kan du bli tilbudt en stilling i alt fra 28 til 100 %.
Når regjeringen ved arbeidsminister Robert Eriksson vil legge til rette for flere deltidsansatte på midlertidig ansettelse er det grunn til å engasjere seg. Forbausende få unge engasjerer seg i kampen mot disse endringene, og lar det heller være opp til de eldre å ta kampen. Det burde være motsatt – det er unge i dag som i aller størst grad vil påvirkes av endringene. Et av forslagene åpner for midlertidig ansettelse i 12 måneder, uten vilkår. Å være ansatt midlertidig gir en stor usikkerhet, og liten sjanse til å planlegge fremtiden. Den unge ergoterapeuten Mari Beck uttalte nylig til NRK at det var “uaktuelt å få barn uten fast jobb”, på grunn av usikkerheten det gir å ikke ha fast kontrakt. Som midlertidig ansatt er man ofte redd for å kjøpe bolig, få barn eller planlegge en stor reise. Når forslagene fører til slik bekymring blant unge kan de umulig være så befriende som regjeringen hevder.
At midlertidig ansettelse fører til usikkerhet for mange arbeidstakere må aksepteres som ubestridt fakta. Jeg er en av mange unge som har jobbet som midlertidig ansatt, på kontrakt uten sluttidspunkt – og på det verste uten noen form for kontrakt. Å være midlertidig ansatt på et sted der alle andre har fast kontrakt fører, i motsetning til hva Robert Eriksson tror, ikke til mer inkludering. Jeg har sjelden følt meg mindre inkludert enn når jeg jobbet et sted der jeg ikke visste hvor lenge jeg hadde jobb. Å være midlertidig ansatt som ung føler til en enorm usikkerhet i hverdagen. Selv er jeg i en relativt priviligiert del av livet der jeg hverken har huslån, familie eller andre enn meg selv å tenke på. Likevel gjør midlertidig ansettelse at man ikke kan føle seg sikker på jobb, eller om man har råd til husleie neste måned. Å ikke vite om man har jobb om tre måneder gjør deg mindre, ikke mer fri. Det skulle jeg ønske regjeringen så ut til å forstå, men slik er det ikke.
Å være midlertidig ansatt på et sted der alle andre har fast kontrakt fører, i motsetning til hva Robert Eriksson tror, ikke til mer inkludering. Jeg har sjelden følt meg mindre inkludert enn når jeg jobbet et sted der jeg ikke visste hvor lenge jeg hadde jobb.
De foreslåtte endringene vil ikke gi mer frihet til arbeidstakerne, kun mer makt til arbeidsgivere. At arbeidsgiverorganisasjonene selv er skeptiske til endringene burde si sitt. Nå er det viktigste at folket selv slår ring om Arbeidsmiljøloven, og ikke tar det for gitt at regjeringen kan forvalte den riktig. Ikke la det være opp til andre å bestemme rettigheter i arbeidslivet. Kom på politisk storstreik onsdag 28. januar utenfor Stortinget, og stå på kravene for en sterk Arbeidsmiljølov!