Om å vise hensyn

Faksimile fra Klassekampen 10.9.22

Elisabeth Lindland, skolepolitisk talsperson i MDG, skriver i Klassekampen fredag 2. september om behovet for bedre seksualundervisningen i skolen og gir en riktig problembeskrivelse. Etter å ha jobbet med å lage undervisningsopplegg om grensesetting og samtykke til ungdomsskolen, har jeg lyst til å peke på en vei fremover for seksualundervisningen.

I innlegget skriver Lindland om de nye tallene om overgrep i Ungdata-undersøkelsen. Selv om flere lærere gjør en god jobb, er det fortsatt mange som synes at det er vanskelig. Hvorfor blir det slik?

En studie av Beate Goldschmidt-Gjerløw viser at det er flere faktorer som hindrer god seksualundervisning. Hun peker på fire årsaker: liten tid til å undervise, uklare læringsmål, mangel av undervisning på lærerstudiene og at de er redde for å skade utsatte elever. De tre første er velkjente, men den siste trenger mer forklaring og større plass i debatten.

I mange klasserom sitter det elever som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Lærere er redde for å undervise om tematikken fordi de tror at den utsatte eleven vil få det verre om det snakkes om. Noe av årsaken er at lærere tar med seg kulturelle forestillinger inn i klasserommet. Goldschmidt-Gjerløw skriver at å begå seksuelle overgrep er svært stigmatisert, og at det virker forebyggende: Frykt for å bli ansett som «skitten» kan stanse noen fra å begå overgrep. Men det sterke stigmaet gjør også at utsatte føler skam, og er redde for å bli utstøtt om de forteller.

Lærere forteller at de er redde for å snakke om overgrep, fordi de ser for seg at om en elev begynner å gråte, vil elevens erfaringer bli synlig for hele klassen. De frykter at eleven da vil bli stigmatisert. Stigmaet gjør at vi er redde for å si noe høyt fordi vi tror det skader. Slik er det ikke. Goldschmidt-Gjerløw skriver at når unge får undervisning om overgrep, får de også vite at de har rett til å leve liv uten vold. Da sier de også ifra når noen prøver å stjele den rettigheten fra dem.

Åpenheten vi etterlyser fra utsatte, må følges opp med støttetilbud. I pilotrapporten til Vold- og overgrepslinjen (VO-linjen) skriver Haatuft, Ødegården og Gåsefra at VO-linjen kommer i kontakt med voldsutsatte som opplever at møte med hjelpeapparatet er en belastning. Om vi ønsker å lette stigmaet fra utsatte, må vi også sikre et godt behandlingstilbud.

Politikere kan gi lærere mer tid og kompetanse, men åpenhet om overgrep må resten av oss hjelpe til med. Det gjøres best med mer undervisning om vanskelige temaer, og bedre oppfølging av dem som har opplevd noe vanskelig. Sammen skaper vi et samfunn der åpenhet er en reel mulighet for flere, og forebygging kan gjøres mer effektivt.