Passe progressivt
Abortutvalget har levert et utvannet kompromiss. Glemte de helt at de er fagfolk, og ikke politikere?
PÅ DEN ENE SIDEN...: Abortutvalgets innstilling er oppsiktsvekkende forsiktig, skriver Cathrine Linn. Her utvalgets leder Kari Sønderland ved framleggelsen av NOU-en. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Denne teksten sto i Klassekampens spalte Feminist, javisst 17. november 2023. Skrevet av Cathrine Linn Kristiansen (leder i Kvinnefronten)
Det regjeringsoppnevnte abortutvalget leverte sin innstilling på tampen av 2023. Flertallet gikk inn for en grense på 18 uker for selvbestemt abort – en utvidelse fra dagens 12. Etter 18 uker foreslår utvalget et beslutningsorgan som skal avgjøre om kvinnen får ta abort eller ikke – et organ som virker veldig likt dagens abortnemnder.
Abortnemndene begrenser ikke antall senaborter. Det viser forskning både i Norge og andre land. Det er også i strid med WHO sine retningslinjer. Hva skal vi så med dem?
Bare ett av abortutvalgets medlemmer, gynekolog og overlege Elham Baghestan, tok dissens og gikk inn for en abortgrense høyere enn 18 uker. Fire andre av medlemmene i utvalget har imidlertid en begrunnelse som er mer strategisk enn faglig for hvorfor de landet på en grense på 18 uker. De skriver:
Disse medlemmer ser argumentene for å utvide selvbestemmelsesretten ytterligere, men mener at det i lys av nyere tids hendelser med innstramming i abortlovgivningen i flere land, er av avgjørende betydning å ha en abortlov med god bestandighet, stabilitet og bred oppslutning i befolkningen. Vi mener derfor at en lov som gir selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke, er den samlet sett beste løsningen.
Disse er fagfolk oppnevnt i et utvalg, men vurderer her hva det beste kompromisset er, som om de var politikere. Det er problematisk.
«Utvalget tar for mye hensyn til små konservative miljøer»
Enda mer problematisk blir det når argumentene de bruker faktisk ikke stemmer med virkeligheten. Det stemmer at det har vært noen innstramminger i abortlovgivning internasjonalt, som USA er et grovt eksempel på. Den globale trenden peker imidlertid mot mer liberalisering. Det er Island, Argentina, Mexico, Colombia, Irland og Finland eksempler på. WHO går inn for å fjerne alle politiske barrierer for trygg abort. Det inkluderer kriminalisering, ventetider, krav om godkjenning fra andre og begrensninger for når i svangerskapet abort kan finne sted.
Abortutvalget bestilte en forskningsrapport som ligger som vedlegg til NOU 2023:29. I rapporten «Kvinners erfaringer med abortnemnder» får vi tydelig beskrevet hvor dårlig abortnemndsystemet fungerer. Alle kvinnene i denne studien har fått medhold av abortnemnda. Informantene beskriver sin egen situasjon som en livskrise, og selv om noen av dem opplever legene i nemnda som hyggelige og støttende, er det flere som mener det er dårlig bruk av ressurser å opprettholde nemndene istedenfor å bruke dem på å støtte kvinnene etter aborten. Både i NOU-en og i forskningsrapporten beskrives maktforholdet i abortnemnd-møter som «skjevt». Dét er en underdrivelse. Sannheten er at det er legene i abortnemnden som bestemmer, ikke den gravide kvinnen.
La oss bruke tiden fram til høringsfristen 22. mars til å snakke om kvinners erfaringer med abortnemndene. La oss spørre dem som vil tviholde på ordningen om hva de vil oppnå med det. Nemndene fører til mer fortvilelse, mer usikkerhet, skam og senere aborter. Hva er hensikten? Fortsatt patriarkalsk kontroll over kvinner? 8. mars-markeringene i 2024 kommer til å gi et tydelig svar til fagfolk og politikere: Tiden er overmoden for å fjerne abortnemndsystemet. De nye nemndene som abortutvalget foreslår, hjelper ikke kvinnene mer enn de gamle, kanskje tvert imot. I dag er det to mot én i nemnda. Utvalget foreslår nå en ordning med tre mot én, hvor en jurist også skal inn.
Kvinnegrupper, lag og fagforeninger, kvess pennen og send inn høringssvar! Bort med nemndene. Bedre oppfølging til kvinner som trenger det. Tidligabortene ut i primærhelsetjenesten. Det vil bety lettere tilgjengelige abortforløp, mindre rutinepreg og mer kontinuitet. Om de fleste abortene blir flyttet ut av sykehusene, vil fastleger og helsestasjoner også kunne bli lettere tilgjengelig for oppfølgingen av senabortene.
Da selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, var det så vidt flertall, med én representant i overvekt på Stortinget. Lover er også normgivende. Utvalget tar for mye hensyn til små, religiøse og konservative miljøer, i stedet for menneskerettigheter og kunnskapen vi har om abort. Hadde Ap den gangen, i 1978, ventet på et bredt kompromiss, hadde kvinner i Norge måttet vente enda lenger på selvbestemt abort. La oss ikke starte 2024 med lave ambisjoner på vegne av norske kvinner.