Det er lov å være stygg

Først trykket i Bergensavisen 4 mars 2018

av Pil Teisbo, Kvinnefronten

Den sterke sammenhengen mellom selvfølelse, objektivisering og psykiske helseplager er et alvorlig samfunnsproblem som hindrer jenters livsutfoldelse.

At hvordan man ser ut er viktigere enn hva man gjør, har fulgt kvinnerollen lenge. Men, i en stadig mer visuell kultur, hvor selvobjektivisering vellykket har «re-brandet» seg som en progressiv, kroppspositivistisk og ja, feministiske bevegelse, så har behovet for det å få lov til å være «stygg» aldri vært større.

Bildedelingstjenester som Instagram har vist seg å være blant verstingene for unges psykiske helse. Derfor er det kanskje ikke så rart at det er nettopp Instagram som har blitt den plattformen der motreaksjon mot trange skjønnhetsidealer i form av kroppspositivisme, det å vise frem positive bilder av kropper som faller utenfor normen, virkelig har blomstret.

Søker man på hashtagger som #bopo, #bodypositivity eller #fitspo kommer du til å se hundretusener – ja, millioner – av bilder av vanlige kvinners kropper. Og det er lett å sympatisere med trenden. Behovet for kroppsdiversitet er reelt.

Vi har vokst opp i en kultur der det å se et bilde av et strekkmerke på et lår eller en ikke-hvit dame på forsiden av et magasin har vært like sjeldent observert som geirfuglen. At kvinner med hverdagskropper kan si høyt at de liker og er glad i kroppene sine, er et spark mot et begrensende skjønnhetstyranni som tjener rått på at kvinner ikke skal like seg selv.

Det problematiske med den kroppspositivisme trenden er at den ikke utfordrer det underliggende problemet – det at kvinner først og fremst skal være vakre. I kampen for utvidelse av skjønnhetsnormen og for at flere kropper skal kunne føle seg vel, så har selvobjektivisering blitt omfavnet som feminisme.

Kommersialiseringen av feminisme gjør at det å selge fuktighetskrem under slagordet «real beauty» plutselig blir frigjørende, og når Sport Illustrated hylles for at damen på alle fire i sanden er «plus size», er det grunn til bekymring for feminismens framtid.

For hvis man fjerne de inspirerende sitatene og gode intensjonen fra #bopo-bildene, sitter man igjen med nok et bilde av en kvinnekropp. Et bilde som skal vurderes, sammenlignes og likes.

Hvis det eneste som skiller bildet ditt fra sexismen og objektiviseringen, som alltid har blitt brukt til å devaluere kvinner er et prefiks, så er det kanskje ikke så veldig revolusjonerende og frigjørende?

I en kultur der kvinner mer en noe annet blir tillagt verdi utfra kroppene sine, er det ikke overraskende at selvobjektivisering blir en overlevelsesstrategi. Det er forståelig at kvinner søker etter makt, innflytelse og anerkjennelse der de ser de kan få det. For noen ganske få blir det også en svært vellykket strategi.

Den økonomiske makten og innflytelsen til Instagram-kjendiser som Kim Kardashian og andre, som har oppnådd berømmelse på grunn av måten de gir verden visuell tilgang til kroppene sine på, er reell. Men, fra et maktperspektiv er dette en svært flyktig form for «empowerment».

Grunnlaget for innflytelsen er en kultur som kun verdsetter kvinners kropper som gjenstander, og man oppnår popularitet kun så lenge man ikke utfordrer spillereglene til denne kulturen.

Når vi deltar i denne objektiverende kulturen, enten vi vet det eller ikke, retter vi blikket innover på oss selv og vurderer oss selv utfra hva andre ser, i stedet for hvordan vi føler oss, hva vi gjør og hva vi kan.

Reell makt og livsutfoldelse oppnås når man slutter å legge sitt egenverd i kropp og utseende, og gir litt faen i kroppen.

Så, i stedet for å kjempe for at flere kvinnekropper skal bli sett på som attraktive, la oss kjempe for at flere kvinner skal bli sett på som mer enn kropp – og for at det skal være lov å være stygg.

av Pil Teisbo, Kvinnefronten