Retten til sex
Ideen om at kvinner har ‘seksuell kapital’ de er forpliktet til å dele, er ikke bare latterlig. Den er farlig.
Denne teksten sto i Klassekampens spalte Feminist, javisst 17. november 2023. Skrevet av Cathrine Linn Kristiansen (leder i Kvinnefronten)
Med jevne mellomrom kommer en debatt om maktfordelingen på sjekkemarkedet. Hvem har mest makt i datinglivet? Begrepet «seksuell kapital» ble lansert av Catherine Hakim tidlig på 2000-tallet, og handler om at seksuell attraktivitet er egen type kapital som kan gi fordeler på ulike områder. Særlig kvinner har store fordeler av å ha høy seksuell kapital. Begrepet passer godt inn i en kynisk forståelse av sjekking og pardannelse som et marked. Kvinner anses å ha mest makt, og pålegges derfor også et slags moralsk ansvar.
Påstanden er ofte at kvinner er for kresne. Det opplevde vi da vi demonstrerte utenfor strippeklubben Blaze i Oslo forrige måned, hvor vi fikk høre følgende utsagn fra en forbipasserende: «Grunnen til at menn kjøper seksuelle tjenester, er at en hvilken som helst dame kunne gått ned denne gata og funnet en mann som ville ligge med henne. Men det kan ikke menn, og derfor må de få lov til å skaffe seg nytelse på andre måter.»
Når en mann er ensom, seksuelt frustrert og/eller ufrivillig barnløs, så er det kvinner som må fire på krava. Vi må forvalte vår «seksuelle kapital» mer rettferdig. Hvis det derimot er snakk om en kvinne, er forklaringsmodellen en annen. Da er det henne det er noe galt med. Hun er stygg, fæl, vanskelig. Mannens problem er kvinners ansvar, kvinnens problem er hennes eget. Vi forstår avviste menn og kvinner ulikt, og det speiler dype patriarkalske holdninger i samfunnet vårt.
For kvinner er det fortsatt skambelagt å ha mange sexpartnere. For menn er det status – maskulinitet knyttes gjerne til sexdrift. Kanskje det er derfor man legger skylda på kvinner når menn blir avvist på datingmarkedet? Det truer maskuliniteten deres, og det er kvinners plikt å ha omsorg for menn. Kvinner blir kollektivt stilt til ansvar for at noen menn ikke får så mye sex som de ønsker. Det finnes ingen tilsvarende måte å konfrontere menn som kollektiv med kvinners seksuelle behov. Ingen kvinner tror at menn skylder oss sex. Ingen mener at menn skal «senke kravene» hvis de egentlig ikke vil.
«Vi må kaste ‘seksuell kapital’ på skraphaugen av patriarkalske begreper»
Disse kvinnefiendtlige ideene om menns rett til sex og nærhet blir direkte farlig når kvinners seksualitet forstås som et kollektivt gode. Noen menn har gjort det til en livsstil og identitet.
De som definerer seg som incel (kort for «involuntary celibate») er del av en subkultur som består av menn som lever ufrivillig seksuelt avholdende. Sentralt er ideen om at de har rett til sex, og er blitt nektet det på grunn av det moderne samfunnets frihet og feminisme. Selvmotsigende og historieløst idealiserer mange en fortid der alle menn hadde rett til «sin» kvinne. Incels ser seg selv som ofrene i et feminisert samfunn der kvinners valgfrihet går på deres bekostning. Incels dyrker kvinnehatet og offerstatusen.
Det kan være fristende å le av den triste incelmannen som lever livet sitt på internettforum. Men incels er en reell trussel mot kvinner. Kvinner har blitt angrepet av incels som hevder at de har et rettmessig krav på kvinners seksuelle oppmerksomhet. Et av de mest kjente eksemplene var i 2014 i California. Elliot Rodger (22) drepte seks mennesker og såret flere før han tok sitt eget liv. Kvinnehatet var det som drev ham. Elliot var frustrert over at han ikke fikk seksuell oppmerksomhet fra kvinner. Han var en del av en incelkultur på internett med andre som delte dette synet. Forskere har også sett at kvinnefiendtlige incel-synspunkter kan bli en inngangsport inn i det høyreekstreme.
Vi som samfunn må adressere disse kvinnefiendtlige holdningene. Menns ensomhet og mangel på sex er ikke kvinner sitt ansvar. Vi må jobbe videre for holdningsendringer der kvinners autonomi respekteres, og der kvinners kropp kun er hennes egen. Vi må utfordre skamkulturen rundt kvinners seksualitet, og vi må slutte å omtale den med markedsøkonomiens språk. Vi kan ikke normalisere holdninger fra incelguttas mørke avkroker på internett. Vi må anerkjenne hverandre som likeverdige parter – på jobben, på gata, i politikken og på soverommet.
Da må vi kaste «seksuell kapital»
på skraphaugen av patriarkalske begreper.