Sorteringssamfunnet

Skrevet av Selma Flo-Munch, medlem i landsstyret. På trykk i Klassekampen 30.01.2024

Vi lever i et sorteringssamfunn, men det er ikke det sorteringssamfunnet KrF er redd for, det er et de selv har vært med på å skape. Det er samfunnet hvor kvinner sorteres som gode eller onde, moralske eller umoralske, hvor det finnes kvinner som er omsorgsfulle mødre og snille medmennesker – og så finnes det de som tar abort.

Da forslaget til ny abortlov ble presentert før jul, var KrF-leder Olaug Bollestad raskt ute og stadfestet at å utvide selvbestemmelsesgraden fra uke 12 til 18 var et svært radikalt og svært negativt forslag. «Vi kan få et fattigere samfunn», sier Bollestad til VG 27. januar.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler å fjerne enhver øvre grense for abort. Hvis det å øke selvbestemmelsen til kvinner framstår som radikalt, vitner det om at konservative religiøse krefter fortsetter å prege synet på abort som en umoralsk helsetjeneste man helst ikke skal benytte seg av.

I 2019 beklaget Den norske kirke for argumentasjonen de brukte da de motsatte seg abortloven fra 1978 og erkjenner at tilgangen til legale aborter skaper et bedre samfunn enn samfunn med illegale aborter. De beklaget også for kirkens manglende forståelse for kvinners erfaring, og avsluttet med å ønske seg en bred, fordomsfri, saklig og omsorgsfull diskusjon om abort videre.

«For veldig mange er ikke abort et vanskelig valg»

Som ung kvinne født lenge etter loven om selvbestemt abort ble vedtatt, lenge etter praksisen hvor kvinner måtte kle seg nakne fra underlivet i møte med enkelte abortnemnder, så er det ikke meg kirken beklager til og heller ikke jeg som kan gi dem tilgivelse. Men det jeg og andre kvinner i dag må gå igjennom av skam og nedverdigelse som følge av såkalte kristne verdier, det har ikke Den norske kirke tatt avstand fra.

For veldig mange er ikke abort et vanskelig valg, men noe som gjøres vanskelig av andre. Debatten preges fortsatt av ord som sorteringssamfunn, tvillingabort og setninger som «Det er positivt at det utføres færre aborter i Norge» (nettsiden til Den norske kirke). I Klassekampen skriver organisasjonen Menneskeverd at fosterets perspektiv forsvinner ut av debatten når vi snakker for mye om kvinnens valg. Bruken av skam som virkemiddel er slående.

Formålsparagrafen i abortloven konstaterer: «Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig» [mine uthevinger]. Ansvarsbevisste kvinner tar jo ikke abort, eller hva?

Også mediene har ansvar for å slutte å spre skammen. To av de store sakene NRK har laget om abort i det siste har handlet om økte aborttall, nedgang i bruk av hormonell prevensjon og et intervju med en mor til et barn med Downs syndrom. Begge med en underforstått sannhet om at abort er et problem.

Det blir tydelig at det konservative synet på abort lever godt også utenfor konservative miljøer. Til og med mitt eget part, Rødt, presterte å bruke nedgang i aborttall som eneste argument for gratis prevensjon i et Facebook-innlegg i fjor.

Selvfølgelig må vi sørge for at jenter og kvinner får god informasjon om prevensjon og at det blir gratis. Men synet på abort som et problem nører opp under sorteringa mellom de moralske og de aborterende kvinnene. Hvis en kvinne velger å slutte på hormonell prevensjon for å slippe plagsomme bivirkninger, er det ikke et problem så lenge hun er villig til å ta en abort dersom hun blir gravid.

En moderne abortlov vil gi kvinner tilbake den faktiske retten til å bestemme over eget liv på lik linje med menn. Men vi må aldri glemme hvor farlig og effektiv skammen kan fortsette å være. Det er på tide at vi tar opp kampen mot kirkens patriarkalske arv.

Framtidas abortlov er det jeg og andre unge kvinner som skal leve med. Uansett hvor klumsete, spontane, seksuelt aktive eller inaktive vi måtte være, forbeholder vi oss retten til å selv sortere i landskapet av moralske, etiske og – hvis vi ønsker det – religiøse valg når vi blir gravide. Den retten har vi kanskje ikke fått av Gud, og vi blir aktivt fratatt den av dagens og de nye foreslåtte abortnemndene, men vi får ta den tilbake og gi den til hverandre.

https://klassekampen.no/artikkel/2024-01-30/debatt-sorteringssamfunnet/TYgK