Støtte og solidaritet med ofrene for partnerdrap.

Denne appellen holdt leder i Kvinnefronten, Cathrine Linn Kristiansen, på markeringa Ikke én til! Minne- og støttemarkering mot vold og kvinnedrap i Oslo 14. januar 2024.

Kjære alle sammen. Tusen takk for at dere er her i dag for å vise støtte og solidaritet med ofrene for partnerdrap.

Vi kaller det partnerdrap, men den store majoriteten av tilfellene er kvinnedrap. Nesten 200 kvinner er drept de siste tjuefire årene. De fleste av drapene hadde forvarsler. Over hele Norge og verden lider kvinner under menns vold. Mange lider i stillhet. Men noen hever stemmen og ber om hjelp. Og altfor mange av dem blir ikke hørt og trodd av systemet som kunne reddet dem.

At så mange kvinnedrap hadde forvarsler betyr at flere hundre kvinner kunne levd i dag, hvis systemet ikke svikta dem. Dette er varslede drap. Det var drap som kunne vært unngått.

Et av de farligste øyeblikkene i en kvinnes liv, er når hun skal forlate en mann. Kvinner blir drept på grunn av menn sin ide om at de kan eie kvinner. At de kan eie oss. Kvinner blir drept av sjalu og kontrollerende menn.

Det er ikke individuelle problemer. Vi lever i et system som lar menn drepe kvinner. Vi lever i et system der idealet for menn er å være sterke. Mannen må alltid ha kontroll. Når noen menn føler at de mister kontroll, så mister kvinner livet.

Et dypt kvinnehat gjennomsyrer hele kulturen vår. Porno og prostitusjon reduserer kvinner til objekter som menn kan forbruke. Voldtektskulturen normaliserer vold og overgrep. Kvinner tjener mindre enn menn og har ofte ikke mulighet til å forlate et voldelig forhold. 

Vi ønsker oss ikke likestilling, vi vil ha kvinnefrigjøring. Vi må bygge et helt annet samfunn der kvinnedrap ikke kan skje fordi vi ikke lar det skje.

Politikere og media behandler kvinnedrap som en sensasjon uten årsak. Som et naturgitt fenomen. Som om menns vold er som store nedbørsmengder eller flom. Som om disse kvinnedrapene *bare skjer* uansett hva vi gjør.

Vi som står her i dag vet at det ikke er sant. Vi som står her i dag vet at disse kvinnene kunne fått hjelp. De skulle fått hjelp. Vi som står her i dag hører ropene deres i rapporter og referater fra deres møter med myndighetene. Samfunnet svikter kvinner gang på gang.

Kvinnedrap er ikke et naturfenomen, det er ikke noe som skjer uansett. Det skjer fordi politikerne lar det skje. Rahavy ba om omvendt voldsalarm og voldsalarm, men fikk det ikke. Kvinnefronten og kvinnebevegelsen har kjempet for å øke bruken av omvendt voldsalarm i mange år. Vi møter døve ører, et system som svikter og politikere som ikke klarer å ta grep.

Argumentet mot omvendt voldsalarm er at det er en stor inngripen i mannens frihet. Og i kjølvannet av hans frihet ligger drepte kvinner. Hva med kvinners frihet? Hva med kvinners liv?

Det er på tide å implementere tiltakene som partnerdrapsutvalget har foreslått. En permanent nasjonal kommisjon må etableres for å lære av tidligere feil, og omvendt voldsalarm må tas i bruk raskere og mer effektivt. Vi kan ikke tillate at varslede drap skjer mens vi venter på politiske beslutninger. 

Og vi  må se det i sammenheng med kvinners stilling i samfunnet. Vi trenger at politi og andre offentlige instanser snakker sammen og tror at når en kvinne frykter for sitt liv, så er hennes liv faktisk i fare.