Eksploderer sykefraværet i Norge?
KVINNERS SYKEFRAVÆR
Eksploderer sykefraværet i Norge?
Av: Torill Nustad, talskvinne i Kvinnefronten
En viktig endring i sykefraværet er at stadig flere blir langtidssykemeldt pga psykiske lidelser og at sykefraværet hos kvinner med muskel- og skjelettlidelser øker sterkt. Til tross for dette er sykefraværet overraskende stabilt.
Ut i fra de siste dagers medieoppslag skulle vi tro at sykefraværet gikk rett til himmels. Men er det slik? I 2001 var sykefraværet på 7 % og i 2009 er sykefraværet på 7,1 %, med andre ord ingen stor endring.
Lederen i Klasekampen fredag 16. oktober hiver seg på bølgen om at sykefraværet er for høyt. Men hvorfor er det i tilfelle for høyt? Korttidsfraværet holder seg veldig stabilt. Det er i dag allment akseptert at det er lurt å være hjemme noen dager ved sykdom. Det er ikke lurt å tvinge seg til å gå på jobb og gjennom det øke risikoen for å ”gå på veggen”.
En viktig endring i sykefraværet er at stadig flere blir langtidssykemeldt pga psykiske lidelser og at sykefraværet hos kvinner med muskel- og skjelettlidelser øker sterkt. Det siste er etter mitt syn ikke overraskende, men burde vært forventa.
På 1970-tallet tok mange kvinner utdanning og andelen kvinner med lønnsarbeid eksploderte. Kvinners arbeid i omsorgssektoren var og er fysisk og psykisk belastende. Mange hadde 100 % stillinger eller flere deltidsstillinger i tillegg til hovedansvar for hjem og barn. Kvinner erobra stadig nye posisjoner i samfunnet. Vi var foreldrekontakt på skolen, aktive i sosiale bevegelser som idrettsbevegelsen og kvinnebevegelsen hvor vi blant anna sloss for bygging av barnehager og forlenging av fødselspermisjonen. Mange av oss hadde 16 uker og 24 ukers fødselspermisjon. Det bør derfor ikke komme overraskende at mange kvinner som gikk ut i arbeidslivet for 30 år siden, er utslitt og at mange blir uføretrygda.
De fleste av oss merker at arbeidspresset øker. Konkurranse om bevilgninger og økte kontrollrutiner fører til økt byråkrati og rapportering og mindre tid til tjenesteyting og tjenesteproduksjon. Mange må springe fortere og det blir færre småpauser. Til tross for dette er sykefraværet overraskende stabilt. Noe av forklaringa er antagelig at mange som ikke klarer kjøret i full stilling, i dag blir delvis uføretrygda. For mange betyr det at de får fortsette å jobbe, mens andre opplever at de blir delvis skjøvet ut av arbeidslivet.
Redaktør i Klassekampen er bekymra for at dagens ordninger og praksis med økte trygdeytelser, er det motsatte av solidaritet. Vi skal sjølsagt sloss mot utstøting av arbeidslivet, men like viktig er det at vi evner å forsvare folketrygden som et sosialt sikkerhetsnett, også for kvinner. Etter mitt syn må vi kreve økte trygdeytelser som en garanti mot fattigdom.
Vi trenger en diskusjon om hvordan vi skal organisere arbeidslivet slik at arbeidstakere klarer å være yrkesaktiv fram til pensjonsalder. Det er snart 100 år siden 8 timers arbeidsdag ble innført. Det er på tide med en ny arbeidstidsreform og det er 6 timers normalarbeidsdag. Det forundrer meg at ikke flere politikere og arbeidsgivere i offentlig sektor krever forsøk med 6 timers arbeidsdag. På Tine meierier i Trøndelag er et slikt prøveprosjekt svært vellykka. Ansatte ved sykehjem i Oslo som var med på et forsøk for noen år siden, oppsummerte at kortere daglig arbeidstid ga mer tid og overskudd i hverdagen. 6 timers normalarbeidsdag vil antagelig bety færre på trygd og ikke minst gi en mer lik fordeling av arbeidstid og inntekt mellom kvinner og menn.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen