Den usynlige «andre»

Den usynlige ”andre”?

Au pair-ordninga i Norge har endret karakter i løpet av det siste tiåret. Ordninga er ment som kulturutveksling for unge, en mulighet til å oppleve et nytt land i trygge omgivelser med en vertsfamilie. Til gjengjeld skal au pairen hjelpe til med lettere husarbeid og barnepass. Au pairen skal behandles som et familiemedlem. Bildet av au pairen som ei ung kvinne som reiste fra et vestlig land til et annet, med et mål om kulturutveksling, har gradvis blitt erstatta med bildet av en kvinne fra såkalte ”tredje land”, utenfor EU/EØS, som i større grad blir au pair av økonomisk nødvendighet. Hvordan opplever så kvinnelige migranter å reise fra sitt opprinnelsesland for å være au pair? Og hvilke konsekvenser har det at au pairer bor og arbeider i det private hjemmet til en vertsfamilie? Gjennom et kvalitativt studie av åtte filippinske au pairer i Norge har disse vært blant spørsmålene jeg har stilt.  

Kjønnet arbeid og kjønnet migrasjon

Min interesse for kjønn og migrasjon var utslagsgivende for valget om å skrive om au pair-ordninga. Feministiske sosiologer og samfunnsgeografer har de senere åra satt fokus på migrasjonstrenden som kalles feminisering av migrasjon. Dette innebærer at kvinner fra land i ”sør” migrerer til land i ”nord” for å arbeide med husholdsarbeid. Hvis vi forstår au pair-ordninga i denne større konteksten, blir den en norsk parallell til andre lands husarbeidsindustri (global domestic work). For mange kvinner er husarbeidsbransjen den eneste kanalen for å krysse grenser og oppleve økonomisk og/eller sosial mobilitet. Den kvinnelige migranten som får forsørgerrollen for sin familie kan være med på å endre satte kjønns- og familiestrukturer i de landene kvinnene migrerer fra. Imidlertid kan den sosialt konstruerte koblinga mellom reproduktivt arbeid (her: husarbeid og barnepass) og kvinner, som man har kjempa for å løse opp i Norge, nettopp videreføres av au pair-ordninga. Samtlige au pairer jeg intervjua hadde høyrere utdanning, og flere hadde allerede vært i en utdanningsrelevant jobb. Likevel reiste de til Europa for å arbeide som au pairer.  

Statuskonflikt

Bak au pairenes valg om å reise til Europa lå motivasjonen om at arbeidet ville gi høyere inntekt enn jobbene deres på Filippinene. I noen grad var de også motiverte av eventyrlyst og ønsket om å oppleve et nytt land og en ny kultur. Det var gjennomgående for flere av kvinnene at de møtte tydelige forventninger til forsørgerrollen fra familie og venner. Å gi avkall på nærhet til venner og familie for å reise ut og arbeide ble sett på som et offer. Man ofrer seg for familien, og offeret veies delvis opp av å kunne være i stand til å bli forsørger. I den filippinske migrasjonskulturen anses migranter nærmest som nasjonale helter som bidrar til landets utvikling. Særlig blir de som reiser til Europa sett på som vellykka, ressurssterke og rike. Mitt inntrykk var at flere av au pairene opplevde det noe problematisk å forholde seg til dette. Der deres status som vellykka og ressurssterk migrant møtte deres hverdag som au pair, oppstod en statuskonflikt. Flere av au pairene opplevde at statusen som vellykka migrant i hjemlandet ikke stod i stil med au pair-arbeidets status i Norge, som flere opplevde som begrensende. Migrasjonen representerte frihet og selvstendighet og det å være au pair representerte begrensninger og tap av autonomi.  

Arbeid i det private hjem

Hvordan kan man forstå at det å være au pair oppleves begrensende? Jeg fant i min studie at konteksten hvor au pair-arbeidet foregår, den private sfære, har stor betydning for hvordan au pairene opplevde sin situasjon. For det første er det private hjem en sfære med lite innsyn. Det gjør at au pairenes arbeidsforhold er vanskelig å etterse. Lovgivninga for au pair-ordninga sier blant annet at au pairens arbeidstid ikke skal overstige 30 timer per uke, og at au pairen ikke skal jobbe mer enn fem timer per dag. Arbeidsoppgavene skal begrense seg til lettere husarbeid og barnepass, og au pairen skal delta i husarbeid og barnepass slik et annet familiemedlem ville gjort[1]. Men hva betyr egentlig lettere husarbeid? Hva betyr barnepass? Og hvordan kan man skille au pairens arbeidsoppgaverfra generell deltakelse i familielivet? Flere av au pairene fortalte at de jobba mer enn lovgivninga tilsier, enten i perioder eller på generell basis. Noen fortalte også at det kunne være problematisk å si nei til ulike oppgaver, så lenge man befant seg fysisk i huset. Ikke fordi de nødvendigvis opplevde trusler eller ubehageligheter fra vertsfamilien, men fordi deres tilgjengelighet, gjennom tilstedeværelse i huset, gjorde det vanskelig å finne grunner til å si nei. Det er vanskelig å ha oversikt over når man overstiger den fem timer lange arbeidsdagen når arbeidsplass og hjem, deltagelse og oppgaver,  flyter over i hverandre. Resultatet av dette er at overtidsarbeid sannsynligvis er svært vanlig for au pairer. En annen au pair fortalte om mer eksplisitte opplevelser av kontroll fra vertsfamilien. Hun opplevde å bli oppringt når hun var ute på fritida, med beskjed om å komme hjem for å gjøre ferdig oppgavene sine. Den tilgjengeligheten au pairer tilbyr vertsfamilien ved at de bor og arbeider i huset deres, kan i verste fall bety at au pairer kun har reell og ubetinget fritid når de er ute av huset. I det sistnevnte tilfellet kan man si at kravet om tilgjengelighet også ble brakt inn i fritida til au pairen, på tross av at hun ikke var fysisk tilstede i huset. Dette er en type sosial kontroll som kan minne om den foreldre har over sine barn eller tenåringer. Au pairene er derimot voksne kvinner og bær være selvstendige aktører. Her ligger noe av kimen til begrensningene au pairene opplevde. Det å være au pair krever at man må innrette og tilpasse seg etter vertsfamiliens normer. Det kan sies slik at en au pair er ”en annen”, en som kommer inn i en ukjent familie og skal bo i deres hjem. I denne situasjonen sitter vertsfamilien på definisjonsmakta over hva au pair-oppholdet skal romme, nettopp fordi au pairen er der på familiens premisser. Riktignok er au pair og vertsfamilie i et gjensidig avhengighetsforhold, der vertsfamilien er avhengig av at au pairen gjør sitt arbeid og au pairen er avhengig av vertsfamilien for å kunne arbeide (og dermed ha grunnlag for oppholdstillatelse). Men au pairen er uansett den sårbare, og vertsfamilien den med makt, nettopp fordi au pairen bor og arbeider innenfor husets fire vegger. Dette betyr på ingen måte at regelen er at au pairer opplever ubehageligheter og har det vanskelig under sine opphold, derimot har mange au pairer det bra hos sine vertsfamilier. Men sårbarheten deres og mangelen på offentlig innsyn i den private sfære gjør at dersom au pairer opplever ubehagelige situasjoner er det store muligheter for at disse ikke blir oppdaget eller gjort noe med. I så måte kan man kalle au pair-arbeid en risikosport. Spørsmålet vi da må stille er om au pair-arbeidet usynliggjør au pairene? Da sikter jeg til at au pairene opplever en begrenset samfunnsdeltakelse, og ikke har tilgang til de samme ressursene som de fleste andre i arbeidslivet, som forholder seg til den private sfære på den ene sida og den sosiale/offentlige arbeidsplassen på den andre sida.  

En ønskelig ordning?

Er au pair-ordningen et positivt moment i vårt samfunn? Noen argumenterer for ordninga bidrar til kjønnslikestilling i arbeidslivet, fordi norske kvinner i større grad kan konsentrere seg om karriere og ikke trenger å redusere arbeidstida si for å gjøre husarbeid. I denne logikken løser au pairen tidsklemma. Samtidig får kvinner fra blant annet Filippinene mulighet til å øke sin egen og sin families økonomiske status: mikro-bistand, slik noen har omtalt ordninga. Med dette premisset er den ene kvinnes suksess også den andre kvinnes suksess. Imidlertid er dette premisset vanskelig å godta. Au pairer og vertsfamilier befinner seg på helt ulike steder i klassehierarkiet, og gitt den private konteksten au pair-arbeidet befinner seg i, er det vertsfamilien som sitter med definisjonsmakta. I tillegg forlater au pairen sin familie for å gjøre husarbeidet til en annen familie på andre siden av jorda, på tross av at au pairene selv har høyere utdanning. Kjønnslikestillinga i det første argumentet begrenser seg i så fall til den norske konteksten, og tar ikke innover seg den globale likestillingskampen og hvordan ulike maktforhold spiller inn i relasjonen mellom au pair og vertsfamilie.

[1] For en mer utfyllende redegjørelse av lovgivningen se JURK v/Lene Løvdals rapport fra 2012.