Den vanskelige donasjonen

Kvinnefronten velger å ta hensyn til donor fremfor mottaker.

Skrevet av Thea Borkhus Gabrielsen og Maiken Sætran Lium, styremedlemmer i Kvinnefronten. Først publisert i Dagsavisen 15. juni 2020

Den naturlige forståelsen av ordet donasjon gir positive og uproblematiske assosiasjoner. Donasjon, å donere, å gi fra seg noe til andre av altruistiske, gode hensikter. Det handler om å gjøre en god gjerning, for noen andre. Men hvis donasjonen ikke er god for donoren, er donasjonen fortsatt god?

Den 26. mai vedtok Stortinget å gjøre eggdonasjon lovlig i Norge. Mange ble overrasket over at Kvinnefronten var imot dette. Vi har forståelse for at mange ønsker eggdonasjon velkommen, og særlig for at ufrivillig barnløse lever med et stort savn som ikke lar seg måle. Vi har også forståelse for at politikere ønsker å prioritere og hjelpe ufrivillig barnløse ved å gjøre moderne teknologi tilgjengelig og lovlig.

Likevel er Kvinnefrontens standpunkt at når vi må velge, velger vi å ta hensyn til donor fremfor mottaker. I programmet vårt står det at vi ønsker et «forbud mot eggdonasjon». Enn så lenge innebærer hensyn til donor at konklusjonen må bli et forbud mot all eggdonasjon.

Vi har flere bekymringer. For det første er det grunn til bekymring i et kvinnehelseperspektiv. Vi mangler kunnskap om virkningene av hormonbehandlingen som donoren må gjennomføre før uttak av egg. Det er ikke nytt at vi mangler kunnskap om kvinnehelse, men i påvente av kunnskap bør vi lene oss på et føre-var-prinsipp og avvente lovendringer. Dessuten synes vi det er en merkelig helsepolitisk prioritering, all den tid kvinnehelse generelt er underkjent og underfinansiert.

For det andre – og vår kanskje aller viktigste innvending – mener vi at det er grunn til å frykte at kvinner kan føle seg tvunget til å donere egg av økonomiske årsaker. På den ene siden er det viktig at donoren får en kompensasjon for tapt arbeidstid og andre praktiske, fysiske og psykiske ulemper. Siden eggdonasjon er mye mer krevende enn sæddonasjon, er det kanskje rimelig at kompensasjonen er betydelig høyere enn den er for sæddonasjon.

På den andre siden er det nettopp kompensasjonen som risikerer å gjøre eggdonasjonen mer kommersiell enn altruistisk, mer et salg enn en donasjon i ordets rette forstand. Det er fortsatt uklart hvor stor kompensasjonen skal bli, men henvisninger til våre naboland gjør det naturlig å tenke seg en kompensasjon på 8.000–10.000 kroner.

Vi synes det er leit at partier som SV og Arbeiderpartiet ikke ser at en kompensasjon på denne størrelsen gjør eggdonasjon fristende for blant annet studenter, kvinner som mottar ytelser fra Nav og andre fattige og lavtlønnede kvinner. For mange er 10.000 kroner et betydelig beløp, og vanskelig å se i sammenheng med frivillighet, særlig når vi vet at kvinner også sosialiseres til å være selvoppofrende.

All den tid det er en risiko for at kvinner selger kroppen sin, tilsier vår radikalfeministiske ideologi at vi er imot det som bærer med seg denne risikoen.

Vi er også bekymret for hva altruistisk eggdonasjon vil ha å si for veien videre. Vi vet at det finnes partier i dag som også er for surrogati. Vi vet at det finnes sterke krefter i og utenfor organisasjoner og selskaper som arbeider for surrogati i Norge. Derfor er vi bekymra for at dette vedtaket gjør veien mot surrogati kortere.

Når dagens forbud mot surrogati fungerer som en sovende paragraf overfor norske par som utnytter surrogatmødre i utlandet, er ikke frykten grunnløs. Et samfunn hvor kvinnekroppen kan kjøpes på et marked, er ikke et samfunn som er forenlig med vårt mål om full kvinnefrigjøring.

Når eggdonasjon nå er vedtatt innført i Norge, er vi opptatt av at det gjennomføres på en måte som er så trygg for donoren som overhodet mulig. Dette innebærer informasjon til og samtaler med donoren som sikrer at hun har tatt et informert valg. Det innebærer god oppfølging, og forskning på både korttids- og langtidseffekter av hormonbehandlinga og det å være donor. Kompensasjonen må være større enn ved sæddonasjon, uten å være så stor at den gjør at økonomisk sårbare kvinner føler seg presset til eggdonasjon.

Den offentlige debatten om eggdonasjon må fortsette, og vi håper at donorer deler sine gode og dårlige erfaringer.

Den vanskelige donasjonen er vedtatt, og vi forventer nå at politikerne sikrer donor når detaljene snart skal utpensles. Det holder ikke at donasjonen er god for mottaker. «Likestilling» som utsetter unge kvinner for ubehag for å tilfredsstille andres behov, er ikke kvinnefrigjøring.