Er kvinner myndige med dagens abortlov?
Innledning på Kvinnefronten i Oslos lørdagsseminar om abortnemnder 14.10.23
Av Eli Aaby, sykepleier og jordmor, medlem i Kvinnebevegelsens abortutvalg og Kvinnefrontens styre.
Hva er å være myndig – og umyndig?
Jusinfo.no: Voksne over 18 år kan inngå avtaler med mindre de er umyndiggjort som følge av sinnsykdom, demens, rusproblemer mv. Det må imidlertid foretas en umyndiggjøring ved domstolene, for at man skal kunne miste sin rettslige handleevne.
Store norske leksikon: Umyndiggjøring og umyndiggjørelse er foreldede juridiske betegnelser, som fra 2013 er erstattet med betegnelsen «person under vergemål».
Umyndig brukes fremdeles som en fellesbetegnelse for mindreårige (personer under 18 år) og personer under vergemål.
I Norge har kvinner stemmerett, råderett over egne penger, lik arverett med menn, vi kan ta opp lån, ta arbeid og utdanning, ta valg i egne liv, sjølsagt med de begrensingene samfunnet og livsvilkåra setter for alle. Men hvis en kvinne er gravid og ikke bestemmer seg for om hun skal ta abort eller ikke før 12 svangerskapsuke så mister hun retten til å bestemme om hun skal fortsette graviditeten eller ikke. Abortloven tar fra oss myndigheten til å ta en avgjørelse som vil bestemme resten av livet for den gravide. Den myndigheten er overført til abortnemndene gjennom abortloven.
Abort er en genuin kvinnelig erfaring
Jeg kommer til å snakke om kvinner i denne innledninga, WHO snakker i retningslinjene sine om «kvinner, jenter og andre gravide personer». Det er bare biologiske kvinner som kan bli gravide og det er to måter å bli det på: heteroseksuelt vaginalt samleie, eller det som blir kalt «kunstig befruktning» som kan være mange forskjellige ting jeg ikke skal gå inn på her. Men uansett hvordan svangerskapet begynte kan det føre til at den gravide trenger abort.
I 1915 starta kampen for sjølbestemt abort med Katti Anker Møllers foredrag hvor hun bl.a. sier: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men bare i full frivillighet og når vi velger det selv» «Grundlaget for al frihet er raadighet over egen krop og hvad i den er. Det motsatte er en slaves tilstand.» Hun var ikke aleine. Hun fikk både stor støtte og stor motstand. Sammen med arbeiderbevegelsen startet hun mødrehygienekontor for opplysning om prevensjon. Grunnlaget for kampen var de mange illegale abortene og vissheten om at de rike kunne ordne seg, men de fattige var henvist til mange barnefødsler og farlige aborter.
Sjølbestemt abort er et klassespørsmål. Arbeiderklassen og fattige kvinner trenger en lov som sikrer lovlige, gratis og trygge aborter for alle kvinner. De rike ordner seg alltid, til alle tider og i alle land.
Diskusjonene om retten til abort på «sosiale indikasjoner», som betyr andre grunner enn at kvinnen står i fare for å dø, varte helt fram til 1975.
Abortnemndene kom inn i loven i 1960, dvs at to leger skulle bestemme om en kvinne som begjærte abort skulle få det. Begrunnelsen for nemndene var at de skulle beskytte legene fra fortvilte kvinner som oppsøkte dem i tide og utide, og at legene skulle sikre at det var de riktige abortene som blei utført. De illegale abortene fortsatte, det var både «kloke koner» og leger som tok betaling i penger og seksuelle overgrep som utførte de illegale abortene.
Utover 1960 tallet kom flere og flere rystende fortellinger fra kvinner om opplevelsene i abortnemnda og en av de første demonstrasjonene Nyfeministene hadde i 1971 var mot abortnemnda på Aker som hadde en berykta overlege som formann og en spesiell fornedrende praksis.
Helt fram til 1975 var det bare lov med abort dersom det var fare for kvinnens liv eller hun kunne føde et skadet barn. «Alvorlig skadet barn» betød noe helt annet før 1978 enn i dag. Det var ingen fosterdiagnostikk og ingen kunstig befruktning. Abort på eugenetisk grunn var akseptert i samfunnet til langt etter annen verdenskrig og gjorde at f.eks «omstreifere» dvs rom folk, «lettsindige kvinner» og andre kunne bli tvunget til abort. Den rådende holdninga var at «lettsindige kvinner må ta ansvar når de «havner i ulykka».
Etter 1975 var det lov med abort på sosiale grunner, det er det som er abortlovens § 2.3. a og b. Først i 1978 blei nemndene fjernet for aborter før 12. uke. Motstanderne varslet en flom av aborter fra uansvarlige og lettsindige kvinner. Det var sjølsagt helt feil, aborttallene steig ikke og har fra 1979 vært synkende – helt til i fjor hvor det var en liten økning.
Den abortloven vi har i dag blei vedtatt i 1978, etter langvarig og hardt arbeid fra kvinnebevegelsen og progressive leger.
Antall aborter og nemndaborter
Abort er en vanlig kvinnelig erfaring, det gjelder både provoserte aborter, som jeg skal snakke om i dag, men spontanaborter er også vanlige. Det store flertallet av kvinner som tar abort gjør det tidligere og tidligere i svangerskapet. Det vanskelige for de fleste er ikke aborten, men å være uønsket gravid. De fleste abortene som blir behandlet av abortnemndene er på grunn av sjukdom eller kromosomavvik hos fosteret, med andre ord er de fleste av dem ønska graviditeter.
I fjor var det 11 967 (100%) provoserte aborter i Norge. 11 377 (95,1%) av abortene bestemte den gravide sjøl om hun skulle ta abort eller ikke. 590 av abortene var det en abortnemnd som bestemte at den gravide kunne ta, sjøl om hun på forhånd hadde undertegnet på at hun var godt informert og ville ta abort. Det var 4,9% av abortene.
Disse talla viser at det er veldig få aborter som blir bestemt av nemndene, det er enda færre som får avslag i nemnda. I fjor var det 23 som fikk nei. Vi har veldig god abortstatistikk i Norge, men den sier ingen ting om hvorfor de fikk nei og den sier heller ikke noe om hva som skjer med de som får nei. Fødte de? Spontanaborterte de? Dro de til utlandet og tok abort der? Tok de illegal abort i Norge?
Det mangler opplysninger om 70 kvinner som fremmet begjæring om abort etter uke 12 og som ikke møtte opp i abortnemnda. Var det fordi de ikke orka tanken på å møte i nemnd og bare dro rett til Sverige eller England for abort?
Forholdet mellom sjølbestemte og nemnd bestemte aborter har vært det samme i alle de 44 åra loven har virka.
Hva gjør abortnemnda?
Loven sier at abort bare skal utføres i spesialisthelsetjenesten. Det er 40 sjukehus som gjør abort, flest på OUS 1877 og Ahus 1251 og færrest i Longyearbyen med 1 og Odda med 7 aborter i fjor. Regjeringa satt som mål i 2017 å redusere antallet abortnemnder til mindre enn 17 nemnder, dvs at det blir lengre reisevei for mange som må møte i nemnd. Nå er det 24 abortnemnder og 1 ankenemnd - den er i Oslo.
Før kvinnen får møte i nemnda skal hun ha undertegnet begjæring om svangerskapsavbrudd. Det hun skriver under på da er: at hun har fått den informasjonen hun har krav på etter loven, som er om hvordan aborten skjer og om de støtteordningene som er hvis hun vil fortsette svangerskapet. Og hun underskriver på at hun fortsatt trenger abort. Begjæringen skal også undertegnes av den legen som har gitt henne informasjonen.
I abortnemnda er det 2 leger, minst en skal være kvinne, en av legene skal være fra sjukehuset og en utenfra. Kvinnen kan møte i abortnemnda, men hun må ikke, og hun kan ha med seg en annen person i møtet. Det står at nemnda skal legge vesentlig vekt på hva kvinnen ønsker, men det er legene som bestemmer. Det står også at grunnene for abort må være mere tungtveiende jo lengre svangerskapet har vart. Abortnemnda er et forvaltningsorgan, det er ikke i abortnemnda kvinnen får støtte, omsorg og veiledning. Sjøl om mange kvinner opplever nemnda som støttende og at de føler seg hørt og sett, så er det ikke dette som er oppgavene til nemnda etter loven. Nemnda har ikke ansvar for videre oppfølging av den gravide, hverken når de sier ja eller nei til aborten.
Klagenemnda i Oslo består av 5 personer: minst 1 jurist, og 2 leger, avgjørelsen fattes med enkelt flertall.
Det føres ingen oversikt over grunnene til avslag, bare oversikt over hvilke paragrafer i loven nemnda viser til når de sier ja. Etter klager fra noen jordmødre på Rikshospitalet for noen år siden, blei det strammet inn på ukegrensen og det er nå i praksis abortforbud i Norge etter 22. uke i svangerskapet.
Hva innebærer «Vekk med nemndene»?
Både nemndene og reservasjonsretten kom inn i loven etter press fra dem som ville opprettholde systemets makt over kvinner. Derfor er det så hard kamp om de få abortene som dette handler om.
Lovens bestemmelse om abortnemnder forteller oss kvinner at det finnes grunnleggende situasjoner i livet som vi ikke har kompetanse til å avgjøre sjøl. «Vekk med nemndene» betyr at kvinner endelig ikke kan bli overprøvd av fremmede når hun selv mener at det er det beste for hennes liv å avbryte et svangerskap. «Vekk med nemndene» betyr at kvinner ikke kan settes under vergemål uten at det har vært en rettsak for en domstol.
«Vekk med nemndene» betyr at staten ikke kan fortsette å pålegge kvinner å være gravide mot sin vilje. Det betyr å stille seg spørsmålet: Er det i statlig interesse å tvinge meg til å fortsette et svangerskap jeg ikke vil ha?
«Vekk med nemndene» betyr at kvinnen har samme krav på og rett til informasjon, veiledning og omsorg som i dag. (Dette står i abortloven, pasientrettighetsloven og i helsepersonelloven)
«Vekk med nemndene» betyr å fjerne kriteriene i loven for hva som er verdige og mindre verdige grunner til å velge abort. De kriteriene bidrar til stigmatisering og at det blir vanskelig å ta abort med hevet hode og den største selvfølgelighet.
Med utviklinga av fostermedisin, har abortloven også kommet til å gjelde noen ønskede svangerskap med uønsket utfall, dvs at fosteret har sjukdom eller skade som den gravide ikke ser seg i stand til å håndtere på annen måte enn å avbryte svangerskapet. De som snakker om fosterets rettsvern underslår at et foster er like mye, eller lite, utviklet eller verdt, enten det er en legenemnd eller den gravide som bestemmer aborten. Abortnemndene som av mange trekkes fram som fosterets rettsvern innvilger så godt som alle søknader.
Etter 2013 har flere og flere kvinner våget å fortelle om erfaringene sine med nemndene. Mange av dem forteller om opprivende møter og avmaktsfølelse. Fordi det er så få seinaborter og fordi det er vanskelig å snakke om erfaringene sine har kvinners erfaringer blitt underkjent. «Vekk med nemndene» betyr at vi fjerner dette sjokket og avmaktsfølelsen.
Det store, store flertallet av kvinner som har tatt abort går greit videre i livet. Debattklima gjør det vanskelig å snakke om abort uten å legge til at det er vanskelig og tungt. Dette bidrar til at abort fortsatt er skambelagt og til at kvinners erfaringer med abort er underkjent. For noen kvinner er en abort vanskelig. «Vekk med nemndene» betyr ikke å underkjenne deres opplevelse eller frata dem hjelp og støtte. Det er helsevesenets ansvar at hjelpetilbud er på plass når det er behov for det.
«Vekk med nemndene» betyr en abortlov som er i takt med dagens praksis og forståelse av pasientrettigheter, seksuelle og reproduktive rettigheter og menneskerettigheter.
I 1978 blei Likestillingsloven vedtatt uka før abortloven. Vi hadde ingen lover om pasient – og brukerrettigheter. Abortloven er overmoden for forandring!
Hvordan skal vi kvitte oss med nemndene?
Litt historisk og litt om motkreftene:
Loven blei vedtatt med en stemmes overvekt i Stortinget og med nemnder etter uke 12. Kvinnefronten var skuffa, vi så ikke på loven som et kompromiss eller en seier. Fra første stund var det kraftige protester mot loven, særlig fra Kirka og Krf. Det blei pisket opp en stemning av hat mot kvinner som er så uansvarlige at vi tar abort og skremselsbilder av hvor mange aborter det kom til å bli når kvinnene kunne bestemme sjøl. Alle protestene og aksjonene mot abortloven førte til at vi etter hvert forsvarte loven, og i mange år var kravet til en samla kvinnebevegelse: «Ikke rør abortloven», men Kvinnefronten har hele tida sagt at vi vil ha bort nemndene og reservasjonsretten for helsepersonell. Abortloven var ikke et kompromiss, det ser ut til at alle de som nå sier at «den har tjent oss godt» har glemt det. Sterke stemmer den gangen mente at det bare er kvinnen som har kompetanse til å bestemme om det er riktig for henne å fortsette svangerskapet eller ikke. Det er det samme kampen står om nå.
Krf prøvde seg på omkamp i Stortinget i 1981 de krevde ny abortlov for å gå med i borgerlig regjering. Det blei stoppa av modige høyrekvinner som samarbeida med Ap i helse- og sosialkomiteen.
Men Erna Solbergs regjering forsøkte seg med flere angrep på kvinners rettigheter til abort. Første gang i 2013, det førte til kjempestore protester og angrepa blei slått tilbake. I 2018 forhandla Høyre med Krf om ny regjering og da klarte de å få til en liten innstramming i abortloven. Det endra «spillereglene» og kravet om å forandre loven fikk ny kraft. Det er bakgrunnen for at regjeringa har satt ned et abortutvalg som skal komme med sin innstilling i midten av desember i år.
Regjeringas abortutvalg
Dessverre har det utvalget et veldig begrensa mandat og sammensetning, og vi må forberede oss på å slåss for en bedre lov enn det de mest sannsynlig kommer til å foreslå.
Her er mandatet:
Utvalget bes gjennomgå bestemmelser i lov om svangerskapsavbrudd og vurdere alternativer til dagens abortnemnder.
Utvalget skal innhente kunnskap om og vurdere rådgivningen og veiledningen av kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, samt oppfølgingen av kvinner som tar abort. Dagens organisering av tilbudet bør også vurderes.
I tillegg bør utvalget sammenligne praksis for nemnder og oppfølging, med andre nordiske land.
Utvalget skal vurdere et alternativ til dagens abortnemnder som ivaretar dagens grense for selvbestemmelse ved utgangen av tolvte svangerskapsuke og et alternativ der grensen for selvbestemmelse utvides.
Utvalget kan forslå endringer i praktisering, lov og forskrift som følge av sine anbefalinger. Utvalget må også vurdere reglene om fosterantallsreduksjoner.
Kvinnefronten tok initiativ til å danne «Kvinnebevegelsens abortutvalg», der sitter representanter fra Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Sanitetsforening, Sex og Politikk, sex og Samfunn og progressive leger som er ressurspersoner på abort både nasjonalt og internasjonalt.
Kvinnefronten planlegger 2 møter til før regjeringas utvalg legger fram sin innstilling og Kvinnegruppa Ottar har abort som tema på sin feministkonferanse 11.november.
Motkreftene – hvem er de og har de forandra seg?
Den norske kirka, som samla inn 610 000 underskrifter mot sjølbestemt abort og som leste opp hyrdebrev mot abort i 1978, kom med en uttalelse fra Bispemøtet i 2019 hvor de bla. sier: «Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i, og har heller ikke klart å gi troverdig uttrykk for forståelse for kvinners erfaring og de utfordringer kvinner har opplevd. (…) Det beklager vi. Som kirke må vi forandre vår måte å snakke om abort på og hvordan vi ivaretar mennesker som er berørt. (…)
Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner.»
Dette er, uansett tro og livssyn, positivt for abortkampen.
Vi må fortsatt følge med på de som er mot abort:
KRF, som har tålt å ha både statsminister og sosialminister med dagens lov, kom under sperregrensa ved siste valg! Det var en stor glede og var et svar fra velgerne på at de misbrukte abortloven for å få politisk makt. I Krf er det fortsatt mange som mener at dagens lov er for liberal, de vil ha tilbake nemndene for alle aborter.
«Menneskeverd». De har kontor i Oslo med 10 ansatte, 800 faste givere, 36 støtteorganisasjoner og ifølge dem sjøl 10 000 medlemmer. De er fortsatt prinsipielt mot abort, men hjemmesidene er tross alt uten skremselsbilder av fostre.
Nyeste tilskudd til anti abortbevegelsen er «Pro-Life Norge». De beskriver seg sjøl som «En ny mobilisering mot abort, med ny kunnskap og nye argumenter delt med nytt mot og ny vitalitet.» De mobiliserer i sosiale media og lokale menigheter. Den åpne facebook gruppa har 15 000 medlemmer og poster stadig nye fordømmende innlegg. Form og innhold tyder på at de er en del av den reaksjonære evangelisk kristne bevegelsen fra USA.
Den beinharde abortmotstanderen Ludvik Nessa er still going strong, og den kristne avisa Dagen, med Vebjørn Selbekk som redaktør har mobiliseringspotensiale.
I år er abortloven 45 år. Uten oss hadde vi ikke hatt den loven vi har i dag, uten oss hadde det ikke blitt press på de politiske partienes landsmøter våren 2021 for en ny abortlov. Fortsatt er det mye å gjøre for å presse fram flertall på Stortinget for en ny og moderne abortlov.
Allerede før mandatet blei lagt fram hadde WHO kommet med nye faglige retningslinjer for abort. De er kunnskapsbaserte og helt på linje med Kvinnefrontens abortpolitikk. Hvis regjeringa hadde kjent til dem, og gjort som Norge pleier å gjøre, følge WHO måtte mandatet vært annerledes.
WHO sier bl.a:
Abort er en trygg prosedyre uansett lengden på svangerskapet når kvinnen får veiledning og behandling i samarbeid med kyndig helsepersonell.
Anbefaler at kvinner skal ha mulighet til sjøl ta hånd om hele abortprosessen ved medisinsk abort før uke 12.
Anbefaler ikke lover eller andre reguleringer som hindrer abort pga ulike indikasjoner. Det betyr at de fraråder hele §2 i den norske loven.
Anbefaler ikke uke-grense for abortforbud, sånn som forskriftene til den norske loven setter ved uke 22.
Anbefaler at abort skal skje i primærhelsetjenesten og at flere typer helsepersonell kan ta ansvar for abort sammen med kvinnen. Den norske loven sier at abort skal skje på sjukehus og med lege. Kvinnefronten går inn for at abort kan skje på helsestasjonene eller hos fastlegen. De som arbeider der har kompetansen og nærheten til kvinnene. Kvinner som vil gjøre aborten på sjukehus eller kirurgisk skal fortsatt ha mulighet til det.
Anbefaler ikke at det er nødvendig med tilgang til ultralyd for å utføre abort, hverken medisinsk eller kirurgisk.
Anbefaler at det rutinemessig skal tilbys smertelindring både ved kirurgisk og medisinsk abort
For å påvirke og presse de som sitter på Stortinget må vi reise diskusjonene med vennene våre, i partiene våre, på sosiale media, i avisene, vi må lage faktaark og løpesedler, arrangere åpne og lukka møter. Vi kommer til å få kjeft – det har vi fått før, men vi må ikke la oss lure til å bruke innestemme eller til å tru at det er vi som skaper harde fronter!