Levedyktighet bør ikke være tema i abortpolitikk

Argumentet for å legge levedyktighet inn i abortloven, bygger på en oppfatning om at kvinner misbruker retten til abort. Det er helt feil.

Skrevet av Berit Austveg (Samfunnsmedisiner) og Mette Løkeland-Stai (Gynekolog), begge medlem av Kvinnebevegelsens abortutvalg. Teksten sto på trykk i Klassekampen 21.11.23

Den norske abortloven sier at abort ikke er tillatt hvis det antas at fosteret er levedyktig utenfor livmoren, med unntak bare i helt spesielle nødstilfeller. Abortforskriften har siden 2014 satt en grense på 22 ukers graviditetslengde. Myndighetene har dermed indirekte uttalt seg om levedyktighet, riktignok etter å ha rådspurt fagmiljøet.

Det vakte oppsikt da Verdens helseorganisasjon i sin reviderte abortveileder fra mars 2022 anbefalte at spørsmålet om levedyktighet hos fostre ikke tas med i nasjonal abortlovgivning. Anbefalingen er gjort av et internasjonalt representert fagmiljø, basert på den mest solide forskningen som fins.

Det er flere grunner for WHO sitt råd.

Levedyktighetsgrense varierer med hvor den gravide befinner seg geografisk. Med umiddelbar tilgang til helsetjeneste med gode muligheter til å behandle barn som fødes svært mye for tidlig, er det mulighet for overlevelse ved kortere graviditetslengde enn der det ikke fins avanserte behandlingsmuligheter. Dessuten utvikler fostre seg ulikt i livmoren, slik at lengden på graviditeten ikke alltid sier noe om fosterets modenhet.

Levedyktighet er et uklart begrep. Noen ganger kan en ved undersøkelse av fosteret finne flere ulike eller sammensatte skader, og det fins ikke noe standardsvar på hva som er levedyktig. Når samfunnet setter rigide regler om levedyktighet, kan det være et tilleggstraume for dem det gjelder og som skal ta en avgjørelse i en fortvilet situasjon.

Vurdering av levedyktighet er altså et ytterst komplisert spørsmål. Det blir meningsløst når det i tillegg bindes til et bestemt uketall for graviditetens lengde. Derfor motsatte også Norsk gynekologisk forening seg at det i forskrift ble satt en absolutt grense ved 22 uker for levedyktighet.

Politiske avgjørelser som lovbestemmelser bør ha lang levetid. Mulighet for å behandle skadede fostre og for tidlig fødte barn er et område der det skjer en rivende utvikling. Det forventes at det om ikke så lenge vil være utviklet en «kunstig livmor», altså en teknisk innretning der det kan skapes et miljø parallelt med miljøet i livmoren. Med det vil vi få en helt ny situasjon i spørsmål om levedyktighet, og enda større forskjeller i behandlingsmuligheter enn i dag.

«Særlig hos spesielt sårbare kvinner kan graviditeten oppdages sent»

Hvordan går det så dersom en fjerner levedyktighetsgrensen fra lovverket? I Canada har de ingen grunnlov, men et «Charter of Rights and Freedoms». I 1988 vurderte landets Høyesterett at å ha en lov som regulerte adgang til abort, var å diskriminere kvinner, og derfor imot charteret. Å ha en lov som begrenset tilgang til en helsetjeneste bare kvinner trengte, ble sett på som diskriminerende. Fjerning av abortloven i Canada betød at abortinngrep blir lovmessig sett på som annen helsetjeneste, og i tillegg er omfattet av etiske regler for helsepersonell. Mens noen var redde for at det å fjerne abortloven skulle føre til flere senaborter, ble resultatet det motsatte.

I Norge har vi generell helselovgivning som sier at tjenesten skal være forsvarlig og omsorgsfull, og at respekt for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd skal ivaretas. Når det vurderes om helsetjenesten er forsvarlig og omsorgsfull, tas helseprofesjonenes etiske regler med i vurderingen.

Vi i Kvinnebevegelsens abortutvalg mener at senabortene får uforholdsmessig stor oppmerksomhet i abortdiskusjonen, slik at allmennheten kan få den feilaktige oppfatningen at de er hyppige. I virkeligheten er de svært sjeldne. Uavhengig av lovgivningen rundt om i verden ligger abort etter uke 18 på 1-3 prosent av alle aborter. Det kan være graviditeter som i utgangspunktet er ønsket, men der det påvises skade ved fosteret. Eller det er personer som er i ytterst vanskelige situasjoner. I Norge har andelen av aborter som er etter 12. uke vært stabil og under 5 prosent i alle år.

Etter hvert som fosterdiagnostikk har blitt utviklet, har det vært en økning i andelen som blir innvilget grunnet sykdom hos fosteret, samtidig som antallet aborter grunnet kvinnens sosiale situasjon har gått ned. I dag utgjør abort på grunn av sykdom hos fosteret over 80 prosent av alle senaborter etter uke 18. Før uke 18 blir så å si alle søknadene innvilget, og det var i 2022 sju kvinner som fikk endelig avslag i klagenemnd mellom uke 18 og 22.

Dette er ekstremt viktige avgjørelser for de ytterst få dette gjelder. Innvilgelsesprosenten viser at det er stort samsvar mellom kvinnenes ønske og nemndens vurdering. Vi har derfor ikke grunnlag for å tro at kvinner «misbruker» et tilbud om abort, eller at andelen senaborter vil stige dersom gravide får full selvbestemmelsesrett.

Vi vet også at dersom det er viktig for kvinnen og hun har midler til det, vil hun kunne reise og få utført abort steder der det er mulig, eller i verste fall utsette seg selv for fare gjennom en illegal abort. En jente på 11-12 år måtte nylig reise til USA for abort fordi grensen på 22 uker i hjemlandet i Skandinavia var passert. I England står nå en kvinne tiltalt for å ha skaffet seg abortpiller og utført en farlig, uovervåket og feilbehandlet senabort på seg selv.

Særlig hos spesielt sårbare kvinner kan graviditeten oppdages sent. Disse får rettsikkerheten sin redusert når begrensning knyttet til levedyktighet finnes i loven.

Det er urimelig og villedende å legge levedyktighet inn i en lov, og å begrense det til et bestemt antall uker. Begrensningen om levedyktighet må derfor fjernes fra loven for å unngå uthuling av kvinners rett til trygg og omsorgsfull behandling. I stedet trengs det et større rom for etisk refleksjon som kan gi gode avgjørelser i de enkelte tilfellene.