Styrk retten til selvbestemmelse!
Først publisert i Dagsavisen 28.01.2020
Ingen blir gravide fordi de ønsker en senabort. De aller fleste aborter skjer i løpet av de første ni ukene. Abort etter 12. svangerskapsuke er likevel nødvendig helsehjelp i enkelte situasjoner, fordi det oppstår noe i mors liv eller med fosterets som gjør at abort er det riktige valget. For det må være kvinnens valg, det er henne det dreier seg om.
Med unntak av fjorårets tilbakeskritt har abortloven stort sett stått uendret siden 70-tallet. Tilbakeskrittet kom som et resultat av at Høyre ofret kvinners selvbestemmelse i jakten på makt. Etter dette kan ikke kravet lenger være “henda vekk fra abortloven». Når selvbestemmelsen vår viser seg å være verdt såpass lite for regjeringa, og abortloven plutselig ikke er et kompromiss slik vi trudde, må vi samle oss i en offensiv kamp om styrkete abortrettigheter. Nå trenger vi alle hender og alle stemmer i kravet om en bedre abortlov.
Det er ikke rett at to leger du aldri har møtt skal ta etiske valg på vegne av deg. Dette er kun unødvendig moralisering overfor kvinner som befinner seg i en allerede vanskelig situasjon, og et uttrykk for samfunnets mistillit overfor kvinner.
At kvinnen ved behov eller ønske om fosterreduksjon tilsynelatende mister det etiske gangsynet og trenger nemndas bistand allerede fra befruktning, er det mest absurde eksempelet på nemndenes funksjon i dag – et hinder for reell selvbestemmelse.
Vi vet at de aller fleste som søker om abort etter uke 12 får innvilget abort enten der eller hos klagenemnda. Da fremstår nemndene som unødvendig byråkratisering av kvinners reproduktive rettigheter. For kvinner i distriktene som må møte i nemnd, blir selve reiseveien et ytterligere hinder, med behov for ekstra arbeidsfri og barnepass. Dette krever planlegging og involvering av mennesker man kanskje ikke ønsker å involvere i aborten. I tillegg til at abort skal være selvbestemt, skal den også være tilgjengelig. Uansett hvor i landet man bor. Det er grunn til å spørre seg hvor tilgjengelig en slik langreist abort(tillatelse) egentlig er.
I diskusjonen om uker mener de fleste at vi må sette en grense – men allerede nå har vi grenser ved 12., 18., og 22. svangerskapsuke, samt senere i svangerskapet ved tilstander hos fosteret som antas å være uforenelig med liv. Dette illustrerer at levedyktighet er en individuell vurdering, som ikke kan generaliseres til et ukenummer. Tilstander i kvinnens liv som umuliggjør å fortsette svangerskapet er like mangfoldige og uforutsigbare som tilstander hos fosteret, og det er kvinnen som må stå i første rekke. Vi må ha et lovverk som beskytter den siste kvinne – hun som er mest sårbar eller hatt størst uflaks, ikke et lovverk som fratar henne selvråderetten i en desperat situasjon.
Erna ønsker seg mange barn. Vi ønsker oss kunnskap, trygghet og kontroll over eget liv. Her er løsningen: Gi kvinner tilgang på helsehjelp og informasjon som gjør dem i stand til å ta de riktige valgene for seg og sine familier tidlig. Ikke legg ekstra byrder på de som kommer i den situasjonen at de trenger tilgang på abort, uansett når i svangerskapet det blir nødvendig. Gi oss alle tilgang på NIPT og tidlig ultralyd, ikke bare de som har råd til å kjøpe seg informasjonen her eller i våre naboland.
I diskusjonen om å fjerne abortnemndene dukker alltid spørsmålet om hva som skal erstatte nemndene opp. For Kvinnefronten er svaret klart: Nemndene må erstattes av selvbestemmelse og kvinners råderett over egen kropp og eget liv.
Skrevet av
Thea Borkhus Gabrielsen & Maiken Sætran Lium, styremedlemmer i Kvinnefronten