Pennen er vårt redskap, historien er vår kamp.

For noen uker siden deltok jeg på et åpent møte i Kvinnefronten hvor to av de originale medlemmene, Irmelin Wister og Ellen Aanesen, fortalte om forskjellige stunts Kvinnefronten gjorde på 70-tallet. De fortalte om den gangen en gjeng feminister tok over galleriet i en kirke og rullet ned et banner om selvbestemt abort akkurat i det biskopen, kongen og NRK kom vandrende opp midtgangen akkompagnert av orgelmusikk. De hadde ikke blitt informert om at det var jubileumsfeiring for kirken de hadde troppet opp i, og dermed var det duket for feministshow i beste sendetid på statskanalen.

Jeg satt med spissede ører og lyttet til historiene som ble fortalt på møtet. Akkurat som jeg gjorde den gangen kunsthistorielæreren min for første gang fortalte klassen jeg gikk i, om alle de kvinner i kunsten som jeg ikke visste at eksisterte. Det viste seg altså at de var der, mange hadde bare blitt redigert vekk da historien ble skrevet ned av menn. Flere av verdens viktigste kvinner var tydeligvis heller ikke tilstede på møtet da pensumet for barneskolebøkene ble diskutert. For inntil noen få år siden hadde jeg aldri hørt om navn som Katti Anki Møller, Frederikke Marie Qvam eller Olympe De Gouges, kvinnen som ble halshugd for å sette i gang den franske likestillingsrevolusjonen.

Media som historieformidlere

Det å dokumentere kvinners arbeid og påvirkning på historien har blitt et tema som jeg har blitt mer og mer opptatt av etter at jeg selv har klart å lese meg frem den alternative verdenshistorien på egenhånd. Den har gjort meg begeistret, takknemlig, men mest av alt har den gjort meg sjokkert. Sjokkert over at vi berøver våre barn fortellingen om kvinner som noe mer enn bare biroller i verdenshistorien. Kvinner viser seg nemlig å ha hatt sentrale roller i verdenshistorien, men veldig ofte var det menn som satt med pennen da den skulle skrives ned og distribueres. I dag består de som sprer historier, media, av både kvinner og menn. Allikevel insisterer de på å masseprodusere fortellingen om kvinnen som tilskuer når avgjørelser blir tatt. Vi baker boller, kler på oss (enten på riktig eller feil måte), kler av oss, viser frem hjemmene eller viser frem kjæresten.

Du skaper nok ikke historie med store pupper, dyktig kjæreste eller gode boller, men du lager historie som første, norske astronaut i verdensrommet. Under forutsetning at noen forteller historien din da, selvfølgelig.

Dessverre virker det som om veldig få medieskoler er flinke nok til å understreke det ansvaret deres elever bærer som historieformidlere. En dag skal dagens tv-reportasjer, bilder og avisartikler bli historie, de bør derfor inneholde kilder av begge kjønn. I dag er ikke historiene vi ser i media likestilte, media er kanskje en av verdens seigeste sexister. Redaktøren i det feministiske tidsskriftet FETT, Hilde Sofie Pettersen, etterlyste nylig flere kvinnelige kilder i media og takket nei til mer kroppsfokus. Og jeg kan ikke få sagt meg nok enig i det! Du skaper nok ikke historie med store pupper, dyktig kjæreste eller gode boller, men du lager historie som første, norske astronaut i verdensrommet. Under forutsetning at noen forteller historien din da, selvfølgelig.

Med mindre du er en type blogger som i tillegg til å skrive om mat setter abortdebatten i fyr og flamme, så tviler jeg på at Aarebrott ville brukt deler av 200 minutter på deg. Misforstå meg rett: boller er godt altså!

God samvittighet?

En bekjent av meg som har jobbet i NRK har fortalt meg hvordan statskanalen har et målingsapparat som skal sørge for at de bruker like mange kvinnelig kilder som menn. Problemet med rapporteringssystemet er at en journalist vil huske det bedre hver gang en kvinne dukker opp, fordi det nettopp er kvinnene som er poenget med rapporteringen. Du vil kanskje glemme en mann her og der, du ser dem jo så ofte. Dermed vil det antagelig fremstå som om flere kvinner plukkes opp av NRK enn det som faktisk er tilfelle, ingen grunn til å klappe seg selv på skuldrene altså.

Dersom en sak handler om hvordan kvinnen ser ut, om hennes mann, eller om hun var der for å kommentere hvordan andre kvinner ser ut så tenker jeg at vi heller kan rapportere akkurat den saken i minus

I tillegg til å hente inn flere kvinnelige kilder er vi, som journalister, nødt til å stille oss spørsmålet: Hvordan er kvinnen fremstilt? Dersom en sak handler om hvordan kvinnen ser ut, om hennes mann, eller om hun var der for å kommentere hvordan andre kvinner ser ut så tenker jeg at vi heller kan rapportere akkurat den saken i minus.

Legg til deg gode vaner

Ellen Aanesen fra Kvinnefronten jobbet lenge som journalist i NRK, for henne var det et poeng å alltid lete etter kvinnelige intervjuobjekter, også der en vanligvis ville tenkt at de ikke er å oppdrive. Noen ganger måtte hun lete litt lenger, noen ganger måtte hun reise litt lenger, men som regel fant hun dem alltid. Altfor ofte hører jeg historier om dyktige kvinner som ikke lenger orker å stille opp i media fordi presset på dem blir for stort. De mottar trusler og uønskede, seksuelle tilnærmelser på facebook og sms. Disse kvinnene må tåle det, fordi de fortsatt står der som et stort unntak. Den dagen alle redaksjoner blir bevisste disse samfunsproblemene og gir ordet til flere kvinner – samtidig som alle kvinner må ta sin del av ansvaret og reise seg i den solidariske kampen det er å ta ordet – først da vil vi kunne drive et rettferdig samfunn videre. Du får ikke med deg hele befolkningen ved å likegyldig og stumt, la halvparten av oss representeres som objekter i hverdagen.

Kvinnefronten har med bakgrunn i sin egen historie og erfaringer startet arbeidet med et eget medieutvalg i organisasjonen.

Dersom du lurer på hvordan du kan jobbe for en likestilt mediehverdag har vi noen tips til deg:

1. Alltid still deg spørsmålet: Kan vi spørre en kvinne? Dersom svaret kan være ja, så gjør du det først. Dersom svaret er nei, tenk på nytt! spør deg rundt. Som regel vil svaret være ja oftere enn du tror.

2. Hold øynene åpne for kvinner som fortjener mer plass. En del kvinner vil ikke rope så høyt, rekk ut en hånd når du kan. Følg med på lokalaviser, facebookforum og øvrige sosiale medier. De gode historiene finnes der ute.

3. Tenk etter hvilke spørsmål du stiller. Dersom spørsmålene ville blitt oppfattet litt rart av en mann, så kan du i de fleste tilfeller la være å bruke det på en kvinne. Eks: Kan du fortelle oss litt om neglelakken din? Hvor kommer antrekket ditt fra? Hvordan føles det å være kvinnelig ….? Still relevante spørsmål om evner og tematikk, still dem til et menneske.

4. Tenk på hvordan du fremstiller kvinner. Ikke bruk avkledde kropper som vilkårlige illustrasjonsbilder. Alle retusjerte bilder, også annonser, skal merkes. (punkt hentet fra Marte Michelets forslag til tillegg i vær varsom-plakaten)

Lurer du på om du skal stille opp i media?

1. Si ja til saker der du får dele din kunnskap! Dersom kun et fåtall kvinner sier ja til å stille opp i intervjuer, vil vi fortsette å sette de få kvinner som sier ja i et annerledes lys.

2. Si nei til saker der du bare deler kroppen din! Dersom et flertall kvinner stiller opp i intervjuer for å vise frem kroppen sin, så vil det fortsette å tegne et bilde av kvinner som objekter, ikke som mennesker.

2. Løft frem andre kvinner! Dersom du blir spurt om å stille opp i media, men ikke kan: foreslå en annen kvinne. Dersom noen etterlyser intervjuobjekter: foreslå en kvinne. Dersom du kommer over et godt facebook/twitter- eller blogginnlegg skrevet av en kvinne: send det inn til media.