Feminist, javisst: Kriminelle forhold

Soningsforholdene i kvinnefengsler er dårlig for kvinner og dårlig for samfunnet.

Foto: Tom Henning Bratlie

Denne teksten sto i Klassekampens spalte Feminist, javisst 2. juni 2023. Skrevet av Cathrine Linn Kristiansen (leder i Kvinnefronten)

I april fikk jeg muligheten til å besøke Bredtveit fengsel, fengselet som kom i medienes søkelys etter at en kvinne tok livet sitt der en måned tidligere. Kvinnen, som het Jessica Ann Stephens, ble bare 31 år. For oss som har fulgt debatten om kvinners soningsforhold de siste årene, kom det dessverre ikke som en overraskelse. Det som er overraskende, er at ikke flere kvinner har lidd samme skjebne som Jessica.

Både FN og Sivilombudet har kritisert staten for behandlingen av kvinnelige innsatte. Sivilombudet uttalte etter et uvarslet besøk tidligere i år at forholdene på både Bredtveit og Ullersmo er «helt uholdbare» og at det var behov for akutte tiltak for å forhindre at «liv går tapt».

Vi vet at kvinnelige innsatte er en ekstremt sårbar gruppe. Mange av dem har selv vært offer for en alvorlig kriminell handling. Ifølge en studie gjennomført i tre kvinnefengsler i Norge hadde 57 prosent av de kvinnelige innsatte vært utsatt for seksuelle overgrep i voksen alder og 42 prosent som barn. Likevel er det en mannlig fengselslege kvinnene på Bredtveit må forholde seg til når de trenger legehjelp. Det gjør at flere av kvinnene dropper legebesøk, og særlig gynekologiske undersøkelser blir umulig å gjennomføre for noen som lever med traumer fra ett eller flere seksuelle overgrep. Kvinnelige innsatte sliter også i større grad med angst, depresjon og selvmordstanker, sammenliknet med mannlige innsatte.

Under besøket fortalte fengselslederen om en kvinne som hadde ligget 80 døgn på en sikkerhetscelle, først i Stavanger og så i Oslo. Psykiatrien ville ikke ha denne kvinnen. Det ville ikke fengselet heller. I slike tilfeller er det altfor ofte sikkerhetscelle som blir «løsningen».

Sikkerhetscella på Bredtveit er nede i en kjeller. Øverst på veggen er det et lite vindu. Et hull i gulvet fungerer som toalett. Den eneste gjenstanden på cella er en metallseng, med reimer til å binde den innsatte fast. Sikkerhetscelle blir ikke løsningen fordi de ansatte ønsker det eller fordi forskning viser at det fungerer. Det er fordi kvinnen er for syk til å sone, og fordi kriminalomsorgen har for få ressurser.

«Konsekvensen av for få folk på jobb og psykisk syke innsatte, er innlåsing på cella i tolv timer i strekk»

Dessverre er hun ikke alene om å falle mellom to stoler – og ned i en seng med reimer i en bekmørk kjeller på Bredtveit.

Når syke kvinner som fengsles ikke får nødvendig behandling, er de enda sykere når dommen er sonet ferdig og de skal tilbake til samfunnet. Dette er dårlig for kvinnene, og det er dårlig for samfunnet. Soningsforholdene har betydning for det som venter utenfor murene. Heldigvis er det også politikk, så det er faktisk mulig å gjøre noe her. Som fengselslederen sa: Hvordan vi behandler de mest sårbare blant oss, viser hva slags samfunn vi er.

Det er mye som kan og må gjøres med kvinners soningsforhold. For det første burde det være en selvfølge at syke kvinner ikke skal sone – de skal få behandling. For det andre trenger kriminalomsorgen flere ressurser. Konsekvensen av for få folk på jobb og psykisk syke innsatte, er innlåsing på cella i tolv timer i strekk. I helgene er bemanningen lavere, med dertil enda lengre innlåsing. Shefkije Tahirukaj, som så Jessica ta livet sitt, forteller om innlåsing fra klokka halv fem til kvart over ni neste morgen. I både Sverige og Danmark ville dette vært ulovlig. Jeg trenger vel egentlig ikke å si at isolasjon på cella er ekstremt dårlig rehabilitering.

For mannlige innsatte finnes det en forsterket avdeling for psykisk syke ved Ila fengsel. Der er kompetente ansatte både fra helsevesenet og kriminalomsorgen til stede dag og kveld. Dette etterlyser ledelsen i Bredtveit fengsel. Aktiviteter og tilbud til kvinner i fengsel er også svært begrenset og gjerne kjønnsstereotypiske. Ikke alle kvinner er interessert i strikking. Som parolen mange av oss går bak på 8. mars: Vi skal ikke sone verre fordi vi er færre!

Etter to timer i Bredtveit fengsel var det en enorm lettelse å komme ut til frisk luft, sol og lyden av bylivet som suste forbi. Kontrasten til de klaustrofobiske cellene, lukta av avføring og vissheten om de tragiske skjebnene inne i fengselet, var overveldende. Jessicas selvmord har vært varslet i lang tid. Nå må noe gjøres før flere kvinneliv går tapt under statens kriminelt dårlige omsorg.