Knapper og glansbilder i ett år til?

Dette innlegget sto på trykk (i forkorta utgave) i Klassekampen 11.11.2022.

Regjeringas forslag til statsbudsjett vitner om ei regjering som tror vi er i mål med kjønnslikestillinga i Norge, skal man tolke forslaget i verste mening. Tolket i beste mening, vitner det om ei regjering som tar kvinners gratisarbeid for kvinnefrigjøring for gitt. Det er mange tolkningsmuligheter mellom disse to også, men det som er sikkert er at kvinnebevegelsen nok en gang får alt for lite økonomisk støtte. Den organiserte kvinnebevegelsen har gjennom mange tiår stått i spissen i kampen for kvinners rettigheter og for å få kvinner til å søke politisk makt i fagbevegelsen og i folkevalgte organer. Kvinnebevegelsens mange seire – barnehager, kvinner i lønnsarbeid, anerkjennelse av og tiltak mot menns vold mot kvinner og loven for selvbestemt abort – har også tjent staten godt, både verdimessig og rent økonomisk. Da er det uforståelig at ei Arbeiderparti-leda regjering opprettholder underfinansieringa av kvinneorganisasjoner og tvinger kvinner til å arbeide ulønna for våre rettigheter.

Potten til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner er den samme som i fjor, 12,5 millioner. Denne potten deles med veldig mange organisasjoner. Noen av organisasjonene som fikk driftstilskudd herfra for 2022 er Mannsforum (290 872 kroner) og PolyNorge (156 468 kroner). Til sammenlikning fikk kvinneorganisasjonene Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og Norsk kvinnesaksforening henholdsvis 250 834, 254 360 og 189 707 kroner i statsstøtte. Dette viser både at potten til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner er alt for liten, men det er også et tankekors at kvinneorganisasjoner samles under «familie og likestilling». På samme måte som det virker naturlig at de skeive organisasjonene har sin egen pengepott (selv om de også må sies å arbeide for «likestilling»), bør organisasjoner som arbeider for kvinners likestilling sikres økonomisk støtte gjennom en egen, øremerka tilskuddsordning.

Andre inntektskilder for kvinnebevegelsen er i stor grad prosjektmidler – ikke driftstilskudd. Disse midlene krever at organisasjonene har et spesifikt prosjekt de ønsker å gjennomføre. Daglig drift av organisasjonen, politisk påvirkningsarbeid, medlemspleie og -møter er helt grunnleggende for medlemsorganisasjoner, men naturlig nok ikke «prosjekter». Når prosjektmidler blir en større inntektskilde enn driftstilskudd flytter dette en hel organisasjons ressurser over til noe annet enn det man selv anser som det viktigste arbeidet. Ei regjering som har røtter i arbeiderbevegelsen og som er opptatt av at beslutningsmakta skal flyttes til de det gjelder, burde vite bedre enn å styre mindre organisasjoners arbeid for frihet og frigjøring på denne måten.

Frivillighet skal selvfølgelig fortsatt være en viktig del av kvinnekampen. Med økonomi til bare én eller to ansatte til ville Kvinnefronten og andre kvinneorganisasjoner hatt ressurser til å nå ut til, få med og aktivisere langt flere kvinner i den organiserte kvinnekampen. Vi håper regjeringa tar til vett, og at det endelige statsbudsjettet gir kvinnebevegelsen litt mer enn knapper og glansbilder denne gangen.