Kvinnerevolusjonen

Årets hovedparole på 8. mars i Oslo viser at vi ser, hører og støtter våre søstre i Iran.

Denne teksten sto i Klassekampens spalte Feminist, javisst 10. februar 2023.
Skrevet av Cathrine Linn Kristiansen (leder)

Siden den iranske revolusjonen 1979 har ikke iranere klart å forenes i motstand mot prestestyret. Ulike grupper har hatt egne separatistiske demonstrasjoner mot regimet i en årrekke – men den 16. september 2022 forandret alt seg. Da ble den 22 år gamle kurdiske kvinnen Jina (Mahsa) Amini drept av moralpolitiet i Teheran. Kurdiske kvinneaktivister ropte «Jin Jiyan Azadi» på graven til Jina. Det betyr, som verden nå har lært seg, kvinne, liv, frihet. Persere i Iran svarte med «Zan Zendagi Azadi». Snart var alle minoriteter, religiøse grupper, politiske bevegelser og arbeiderbevegelsen samlet rundt dette slagordet. Det som har blitt tydelig er at det er kvinner som kan forene de ulike frontene i kampen mot det iranske islamske regimet.

Kvinnekampen i Iran påvirker kvinnekampen i Midtøsten, Europa og resten av verden. Likheten mellom all kvinneundertrykking, uavhengig av tid, sted, kultur og historie, er at kvinner undertrykkes fordi vi er kvinner. Dette skjebnefellesskapet binder oss sammen. Det er kvinnekroppen som blir slagmarken for politiske kamper gjennom å kontrollere påkledning, reproduktive evner og muligheter. Kvinners kropper blir et sted hvor staten kan uttrykke sin makt over befolkningen.

Kvinnekampen har alltid vært knyttet til bredere spørsmål om urettferdighet og undertrykkelse i samfunnet. Brenning av hijab og plagg som er symbol på kvinners undertrykkelse har fått Vestens oppmerksomhet. Men demonstrasjonene handler også om kampen mot sosiale forskjeller, fattigdom, klima, rasisme og forfølgelse av minoriteter og religiøse grupper.

Iran er et mangfoldig land, men staten presenterer seg som en persisk, sjiamuslimsk stat. Dette betyr at alle som ikke befinner seg i denne kategorien blir annenrangs borgere. Deres språk, kultur og religion anerkjennes ikke. Dette er også grunnen til at angrepene på demonstrantene i Kurdistan og Balutsjistan har vært ekstra brutale. I disse to områdene finner vi over halvparten av de drepte i protestene mot regimet.

Kvinner fra Kurdistan, Balutsjistan, Aserbajdsjan og hele Iran har kjempet med livet som innsats i over fem måneder. Over 500 mennesker har mistet livet og tusenvis har blitt arrestert. Noen av demonstrantene har allerede blitt hengt av regimet.

Det er derfor helt nødvendig og avgjørende at den norske kvinnebevegelsen er solidarisk og støttende. Det at Jin Jiyan Azadi – kvinne, liv, frihet er årets hovedparole på 8. mars i Oslo er et tydelig tegn på at vi ser, hører og støtter våre søstre i Iran.

Det iranske islamske regimet har gjennom 43 år systematisk fratatt alle kvinner juridiske, økonomiske og sosiale og politiske rettigheter. Staten har forsøkt å undertrykke befolkningen ved å svekke kvinners status, og minoritetskvinner har betalt den høyeste prisen. Etter flere mislykkede forsøk på reformer har man ikke kommet lenger. Nå vil ikke folket ha reform. Folket, med kvinner i ledelsen, ønsker å knuse det patriarkalske systemet og skape et fritt og demokratisk Iran hvor alle kan bli sett og hørt.

Diasporaen i Norge, som har kjent regimets brutalitet på kroppen, arrangerer markeringer og seminarer. De skriver og deler om det som skjer i Iran. Diasporaen har krevd frihet for alle politiske fanger og stans av henrettelser. Økonomiske sanksjoner mot regimets medlemmer og deres støttespillere er noe de har krevd ved flere anledninger. Vi og den norske regjeringen må lytte til dem når de krever at regjeringen ikke må legitimere regimet i Iran ved å ha samtaler med dem, men heller kutte alle diplomatiske forbindelser.

Når kvinner i Iran tar kampen for sine rettigheter er det en oppfordring til kvinner i Norge, i Argentina, i Afghanistan og i hele verden til også å kjempe. Selv om våre livsbetingelser ikke er like, er alle kvinners kamp om frigjøring knyttet sammen. Vi har alle et ansvar for å forsterke iranske kvinners stemmer og vise solidaritet – både på den internasjonale kvinnedagen 8. mars, og alle andre dager resten av året.

En kvinneledet revolusjon med slagordet «kvinne, liv, frihet» viser seg å skape de sterkeste protestene mot presteregimet i Iran noensinne – og det kan vi ikke undervurdere betydningen av. «Jin Jiyan Azadi» er fremtiden for alle kvinner, og begynnelsen på slutten for alle diktaturer.