Riktig diagnose, feil medisin
Denne teksten sto på trykk i Klassekampen i en noe forkorta utgave 9.2.23. Les den HER
Skrevet av nestleder Maiken Sætran Lium og landsstyrerepresentant Thea Borkhus Gabrielsen
På parolemøtet til 8.marskomiteen i Oslo ble “Samtykke kan ikke kjøpes - styrk og håndhev sexkjøpsloven!” valgt til en av togets 25 hovedparoler. I Klassekampen den 3. februar skriver Staalesen og Lekanger fra Sexarbeidernes interesseorganisasjon (PION) at “på årets parolemøte for 8.mars bør vi snakke om de negative konsekvensene av sexkjøpsloven”. Det er ironisk, all den tid deres egen kronikk i Klassekampen egentlig er en skildring av de negative konsekvensene av prostitusjon. Med noen omformuleringer og endrede slutninger kunne kronikken vært signert Kvinnefronten. Staalesen og Lekanger skriver om de fiktive kvinnene Beate og Beatrice, som på hvert sitt vis er utsatt for utnyttelse og vold. Beate er avhengig av et “nettverk” for å være trygg, men dette nettverket krever “en god del av fortjenesten hennes” og “løy om de reelle kostnadene for reisen og oppholdet”. Beatrice har opplevd “spytt, kvelning og slag”, men tør ikke anmelde dette i frykt for å miste de andre kundene - de kundene som kanskje ikke er fullt så kjipe, men som like fullt begår en kriminell handling når de kjøper sex av henne.
At PION evner å snu dette til å handle om at det er sexkjøpsloven som er den store trusselen for disse kvinnene og årsaken til at de utsettes for vold, er et imponerende kunststykke. Lovgivning kan selvfølgelig ha uønskede effekter, men det burde være åpenbart at det er mennene som kjøper sex og hallikene - etterspørselen som utgjør et marked - som er den store trusselen mot kvinner i prostitusjon. Det er ikke loven som slår, spytter, kveler og utsetter kvinnene for hivsmitte, det er det mennene som kjøper sex som gjør. PIONs kronikk viser det grunnleggende problemet med prostitusjon: Det er en farlig industri dominert av penger, maktubalanse og et syn på kvinnekropp som vare - du har jo tross alt betalt for henne. Når vi dessuten vet at det er fattigdom og menneskehandel som tvinger de aller fleste inn i prostitusjon, er det åpenbart at en lov som forbyr å kjøpe en annen kvinnes kropp er høyst nødvendig i et samfunn hvor kapitalismen, patriarkatet og rasismen fortsatt spiller på lag.
Sexkjøploven har en viktig holdningsskapende virkning. Kvinnefronten erkjenner likevel at dagens lov ikke virker perfekt. Men løsninga er ikke å oppheve forbudet mot sexkjøp slik som PION ønsker. Først og fremst må politiet tilføres øremerka midler til håndheving av loven. Et grunnleggende problem i dag er sexkjøpere går straffrie. Så mye som 10 % av norske menn har kjøpt sex en eller flere ganger. Et annet problem er at kvinner i prostitusjon ikke får tilstrekkelig hjelp fra velferdsstaten. Disse kvinnene må få tilbud om et sted å bo, utdanning eller arbeid, slik at de har en reell mulighet til å komme seg ut av prostitusjon. Ofre for menneskehandel må gis permanent opphold og beskyttelse. En effektiv lov krever også et godt opplysningsarbeid, rettet mot de prostituerte, menn som kjøper sex og samfunnet for øvrig. Lover fungerer dårlig når de eksisterer i et vakuum. De er avhengig av andre tiltak i samfunnet som støtter opp om dem og gir synergieffekter for at de skal fungere etter sin hensikt. Hvis PION bryr seg om voldsutsatte kvinner i prostitusjon burde de stå ved oss i kampen for sterkere vern og flere rettigheter til ofre for prostitusjon. I stedet tviholder de fortsatt, fjorten år siden loven trådte i kraft, på en grunnløs overbevisning om at sexkjøp må avkriminaliseres. PION har dessverre en tendens til å overse at loven er ikke for de få kvinnene som ønsker å være i prostitusjon, men for å beskytte de som ikke har eller føler de har et annet valg.
“Om all prostitusjon er en krenkelse, hjelper det ikke med en sexkjøpslov som sementerer fattigdom, bidrar til mer sexsalg og som krenker samtykkeretten til sexarbeidere”, skriver Lekanger og Staalesen helt til slutt. Sexkjøpsloven har, til tross for mangelfull håndhevelse, hatt gode effekter, endret menns holdninger og redusert etterspørselen. Dersom sexkjøp avkriminaliseres, vil etterspørselen øke. Hvis det PION mener med at “samtykkeretten til sexarbeidere” krenkes av sexkjøpsloven er at forbudet mot sexkjøp gir et tynnere kundegrunnlag så har de rett i det, selv om det er en ganske drøy bruk av begrepet samtykkerett. All sex skal være frivillig. Et reelt samtykke kan ikke kjøpes. Hvis to mennesker gjensidig ønsker å ha sex med hverandre, hvordan vet man da hvem som skal betale? For Kvinnefronten er det viktigste å sikre alle retten til et liv uten fattigdom, vold og voldtekt. 80-90 % av menneskene på prostitusjonsmarkedet i Europa er migrantkvinner. Disse kvinnene ønsker ikke flere kunder, de ønsker flere valgmuligheter. Derfor skal vi gå bak hovedparola “Samtykke kan ikke kjøpes - styrk og håndhev sexkjøpsloven!” i årets 8.marstog.