Sexkjøp er vold!

Denne teksten sto på trykk i Bergens Tidende 31.12.22. Den kan leses her, bak betalingsmur.
Skrevet av Katharina Sass, landsstyremedlem i Kvinnefronten og sosiolog.

Rett før jul kommer Straffelovrådet med en gavepakke til halliker og sexkjøpere, ved å foreslå at sexkjøp igjen skal bli lovlig i Norge. Dette forslaget hviler på et tynt kunnskapsgrunnlag. Det begrunnes på to knappe sider. Det anerkjennes så vidt at det å være i prostitusjon påfører de fleste mennesker alvorlige traumer. At sexkjøpere har et ansvar for dette, er utvalget ikke så sikker på. Derfra er veien ikke lang til å kreve at menn bør få lov til å penetrere kroppene til fattige, unge, utenlandske kvinner (og andre) mot betaling. Utvalget tar seg ikke bryet med å utrede hva som ville vært konsekvenser av en slik avkriminalisering. Det tar heller ikke inn over seg den internasjonale utviklingen i prostitusjonspolitikken, og hva slags signal en slik avkriminalisering ville sendt til resten av verden.

Som politisk sosiolog har jeg sammenlignet prostitusjonspolitikken i Norge og andre land. Jeg er godt kjent med forskning om prostitusjon og sexkjøpere. Jeg vil derfor gjerne bidra til å tette utvalgets kunnskapshull. 

For det første er det synd at utvalget ikke anerkjenner den banebrytende forskningen om prostitusjon som har blitt utført i Norge, av kriminologer som Cecilie Høigård og Liv Finstad, allerede på 1970- og 1980-tallet. Siden den gang bør det være hevet over enhver tvil at de psykiske og fysiske reaksjonene til ofrene i stor grad ligner på traumene til voldtektsofre. I dag er de fleste mennesker i prostitusjon i Norge fattige, utenlandske kvinner, fra land som Nigeria, Romania, Bulgaria eller Thailand. Det er mangel på alternativer og fattigdom som driver dem inn i prostitusjon. Dette gjelder også de fleste norske prostituerte som er igjen i markedet. Mange er rusmisbrukere, og mange har blitt utsatt for vold allerede før de endte opp i prostitusjon. Dette er med andre ord en svært sårbar gruppe – som utvalget åpenbart mener at det bør være lov å misbruke.

Utvalget hevder at misbruk fortsatt vil kunne straffes basert på andre bestemmelser. Dette er en urealistisk påstand. For det første setter politiet allerede nå av få ressurser til å gå etter sexkjøpere. For det andre kan ikke mennesker i prostitusjon anmelde sine egne kunder, uansett hvor mye de lider av å måtte ligge med dem. De er avhengige av inntekten fra prostitusjonen, og også på andre måter ikke i en situasjon der det å gå rettens vei er et realistisk alternativ. For det tredje er det åpenbart vanskelig å bevise at den enkelte sexkjøperen var klar over at den han kjøpte sex fra har blitt utsatt for entydig tvang. Utvalget definerer frivillighet så bredt, at de fleste mennesker i prostitusjon kan sies å være i prostitusjon «frivillige» - siden maktstrukturene og ulikhetene i samfunnet åpenbart ikke er grunn nok til å betvile deres «frivillighet» og mulighet til å kunne «samtykke» fritt. På denne måten blir ofrene selv gjort ansvarlige for sitt eget misbruk.

Hva ville så vært konsekvensene av å avkriminalisere sexkjøp, slik utvalget foreslår? Vi vet fra evalueringen av sexkjøpsloven fra 2014, at etterspørselen har gått ned etter innføringen av loven, og at loven også har hatt en reduserende effekt på menneskehandelen. Norge ble et mindre attraktiv «sexmarked». Fra undersøkelser blant sexkjøpere vet vi at kriminalisering er det eneste virkemiddelet som får de fleste av dem til å avstå fra å kjøpe sex. Det betyr omvendt at en avkriminalisering ville medført at etterspørselen stiger igjen og at det blir både mer prostitusjon, mer hallikvirksomhet og mer menneskehandel.

Utvalget hevder ellers at sexkjøpsloven har bidratt til å gjøre livet mer utrygg for mennesker i prostitusjon i Norge. Dette er en forvrenging av fakta. Det finnes ingen data som tilsier at det har blitt mer vold i prostitusjonen etter innføringen av sexkjøpsloven. Det er riktig at mange kvinner og andre i prostitusjon ikke tør å ta kontakt med politiet. Dette skyldes i hovedsak utlendingsloven, som truer dem med deportasjon. Vi har sett, særlig under koronapandemien, at det fortsatt finnes en reaksjonær tendens i det norske rettsapparatet og hos deler av politiet til å se på mennesker i prostitusjon som en «fare for folkehelsen», som det gjelder å eliminere og sende ut av landet. Den (etisk klanderverdige) NRK dokumentaren om prostitusjon i thaimassasjemiljøet har også vist at myndighetene svikter, og at mennesker i prostitusjon ikke får den hjelpen de trenger. Når ofrene ikke blir anerkjent som ofre, og når de ikke erfarer beskyttelse fra norske myndigheter, er det klart at de ikke tør å henvende seg dit. Men det kan ikke sexkjøpsloven klandres for.

Til slutt bør det sies noe om hva slags signal Norge ville ha sendt ut i verden ved å vrake sexkjøpsloven. Sexkjøp har blitt ulovlig i flere land i seinere år, blant annet i Frankrike, Canada, Irland og Israel. Også Europaparlamentet har tatt til orde for den såkalte «nordiske modellen», der hallikvirksomhet og sexkjøp kriminaliseres, mens sexsalg er lovlig. Kvinnebevegelser som krever ansvarliggjøring av halliker og sexkjøpere er på fremmarsj i flere land. Å vrake «den nordiske modellen» ville hatt enorme internasjonale ringvirkninger. Uansett hvordan det begrunnes av utvalget, ville det i praksis ha betydd å støtte posisjonen til nyliberale prostitusjonstilhengere, som ønsker frislipp av sexhandelen, og som ikke er villige til å ta innover seg smerten og maktesløsheten til ofrene. Det ville vært et stort svik.

Katharina Sass,
Førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, UiB, og landsstyremedlem i Kvinnefronten